Sakset/Fra hofta

Etter Qasim Soleimanis brå død, står Irans leder, Ayatollah Khamene’i alene igjen som en av regionens mest forhatte menn. Foto: Twitter

Med Qasim Soleimani og en rekke av Irans maktspillere ute av spill, har President Trump sparket ballen tilbake til Irans banehalvdel. Sjia-regimet i Teheran rasler så høyt de bare kan med sablene og truer med regionale represalier. Spørsmålet er om de ikke bør tenke seg om, for den iranske revolusjonsgløden møter alvorlig motbør i hele regionen. Det er ikke bare i Bagdad det jubles.

Det velkjente hat-ropet «Marg-bar-Amrika» (død over USA) vil sikkert gjalle i titusener av moskeer i Iran, Irak, Syria og Libanon i dag. Kanskje også i noen her hjemme. Men ropene som først ble hørt etter at Shahen av Iran hadde blitt tvunget på flukt av den hjemvendte folkets sønn, Ayatollah Khomeini, lyder ikke lenger med like stor entusiasme. Vel var Qasim Soleimani Midtøstens kanskje mektigste person, som nummer to i Iran etter Ayatollah Khamene’i, men i motsetning til Khomeini, som bygde sin makt på ideologisk entusiasme, bygget Soleimani sin på rå vold og trusler.

Regimets sterkeste kort er uten tvil libanesiske Hizbollah, ikke deres navnebrødre i Irak, som på Irans ordre rykket inn i den grønne sonen i Bagdad på nyttårsaften.  Hizbollah har etter sigende hundretusener av raketter innsiktet mot Israel, og de har også et ekstra motiv for å slippe raseriet løs, ettersom bevegelsens nummer to, Naim Qassem, kan ha vært blant de som ble drept i Bagdad, natt til fredag.

Som forventet lovte Hizbollahs leder Hassan Nasrallah hevn da han fredag formiddag, før fredagsbønnen, talte til sine tilhengere fra et kjellerstudio i Beirut. Men som i Irak har også sjiaene i Libanon blitt lei av sine lederes kokelimonke med folks ve og vel. Korrupsjonen er ikke noe mindre i Libanon enn den er i Irak, og begge steder har i realiteten vært fjernstyrt av Iran.

For Nasrallah og sijiaene i Libanon, skremmer også sporene fra krigen i juli 2006. Den gang klarte Hizbollah å påføre israelerne tap, og deres raketter klarte også å spre frykt inne i Israel. Men disse «seirene» kom til en heftig pris. Det sørlige Libanon ble bombet sønder og sammen, og omkostningene for Libanon vil ikke bli noe mindre i dag, selv om også Israel vil måtte regne med større tap enn for 13 år siden.

Eksperter verden over frykter nå at Iran vil slå tilbake mot amerikanske interesser i Gulf-statene og i Saudi-Arabia. Skipstrafikken gjennom Hormuz-stredet kan igjen bli lammet, men like mye som å se på hva USA og andre land vil tape på det, må man se på hva Iran vil vinne. Svaret er jo ganske enkelt at de ikke vil vinne noe som helst. Tvertom er det det iranske regimet som nå har mest å tape, tvunget i kne av økonomiske sanksjoner som de allerede er.

Sist høst måtte regimet ty til stengning av internett en hel uke for å stoppe demonstrasjonene mot dem selv. Med rå makt og vold vi i Vesten ennå ikke har full oversikt over, tvang de opprørerne i kne, atter en gang. Flere hundre, kanskje så mange som to tusen ble drept, titusener ble skadet og arrestert, uten at det vakte særlig oppmerksomhet i en verden besatt av infantilt Trump-hat.

Hva så med Irak? Irans mann i statsministerstolen, Adil Abdul-Mahdi, har formelt sett trukket seg og sitter bare i påvente av at nasjonalforsamlingen – det vil i realiteten si Irans presteskap – skal klare å bli enige om en ny marionett.  I realiteten ble han tvunget til å gå etter at hundretusener av unge, irakiske demonstranter, på tvers av sunni-sjia kløften, i mer enn tre måneder har ofret liv og helse for å demonstrere mot ham og de andre, korrupte irakiske lederne.

I tre måneder har disse tapre demonstrantene forgjeves forsøkt å bryte gjennom sperringene inn til den grønne sonen i Bagdad. Hver gang har de blitt møtt med tåregass, gummikuler, vannkanoner og drepende kuler. Flere titalls har blitt drept.

Men så, tirsdags ettermiddag, på årets siste dag fikk altså tusenvis av andre «demonstranter» spasere inn gjennom de samme sperringene uten at noen gjorde et forsøk på å stanse dem. Det var selvsagt fordi den drepte iranske generalen Soleimani hadde beordret de irakiske sikkerhetsstyrkene til å gjøre det.  Det var en hån mot de ekte demonstrantene, en hån mot de som har lagt sekteriske skiller til side for å fjerne korrupsjonen og vanstyret i sitt eget land.

Derfor danser de i dag i Bagdads gater. De danser av glede. I Teheran kan det fort bli en annen dans.

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal: