Kommentar

Irans øverste leder, ayatollah Ali Khamenei, sitter sammen med Muqtada al-Sadr fra Irak under feiringen av Ashura, minnet om hvordan profetens barnebarn Hussein ble drept ved Kerbala i 680. På samme podium var også leder av al-Quds-styrken til Revolusjonsgarden, general Suleimani. Foto: AP/Scanpix

Angrepet på de største oljeanleggene i Saudi-Arabia er en casus belli, en krigshandling. Saudi-Arabia har full rett til å gå til krig mot landet som sto bak, og det kan bare være én stat: prestestyret i Teheran.

Verden er vant til mange krigshandlinger i Midtøsten: Jemen, Syria og Libya. Men dette var noe annet. Dette var i en annen liga. Når verdens største oljeeksportør må stenge ned halvparten av produksjonen, er det et angrep også på verdenssamfunnet.

Angrepet vil få direkte følger for oljeprisen og verdensøkonomien.

Iran har foretatt en rekke handlinger i den senere tid som alle peker i retning av et radikalt brudd, en konfronterende linje. Mest alvorlig er de åpenlyse bruddene på atomavtalen, hvor Iran setter en pistol mot hodet til EU: – Innfri våre krav, ellers!

Samme med oljetankeren som Gibraltar oppbrakte fordi den brøt FNs oljeembargo av Syria. Iran svarte med å kapre to andre oljetankere og la ikke skjul på at det var en gjengjeldelse. Gibraltars nerver holdt ikke, og etter noen uker ble skipet frigitt mot løfte om ikke å gå til Syria. Skipet endret navn, og etter en stund dukket det opp utenfor Tartus, i Syria. Løftene var ikke verdt noenting.

Hizbollah har vist aggressive takter mot Israel, det samme har Hamas og Islamsk Jihad. Ingen av disse foretar seg noe provoserende uten at Iran samtykker eller oppfordrer.

Iran har mulighet til å sette Midtøsten i brann hvis Teheran vil.

Hvorfor skulle Iran ville dét? Kanskje fordi man ikke tror at det på den andre siden fins politisk vilje til å svare når det kommer til stykket? Trump unnlot å svare på nedskytningen av en drone i internasjonalt luftrom, på kapringen av skip og magnetminer mot flere tankere. Flyene var nesten på vingene da han kalte dem tilbake.

Iran har spilt et høyt spill i Midtøsten i mange år, og har sluppet unna med det.

Invasjonen av Irak og avsettelsen av Saddam Hussein økte Irans makt og strategiske muligheter dramatisk: Plutselig lå Irak åpent, et stort arabisk land som ga Iran landbro til Libanon og direkte kontakt med Saudi-Arabia i sør.

Ett av angrepene mot Saudi-Arabia kom ikke fra Houthi-militsen i Jemen, men fra Irak. Teheran trenger ikke spørre Bagdad om lov. Det er nok av grupper som gjør det Teheran vil.

Verdensmarkedene hater usikkerhet. Da Saddam Hussein invaderte Kuwait, hev han en skiftnøkkel inn i verdensøkonomien. Han var misfornøyd med kvotene han hadde i OPEC og krevde Kuwait for store summer i kompensasjon.

Men enda mer truende var det at Saddam samlet styrker på grensen til Saudi-Arabia. Det var dét som fikk alarmen til å gå i Washington.

USA er ikke avhengig av Midtøstens olje lenger, men Iran truer hele den geopolitiske balansen. Iran er det eneste landet som direkte uttrykker ønsket om å utslette den jødiske staten og dens innbyggere, og som har to militser, i nord og i sør, som deler dette ønsket.

Europa tror ikke lenger på krig i dette formatet. Europeerne forstår ikke Midtøsten, selv om de har har tatt imot millioner av mennesker derfra. Situasjonen burde skremme europeerne mye mer enn det skremmer amerikanere.

Europa tror ikke at krig er politikk med andre midler og at det finnes store stater som er villig til å satse alt på ett kort. Det har man gjort i Midtøsten i uminnelige tider.

Prestestyret er både teokrater og persere. De er rivaler til Saudi-Arabia og Egypt, som er sunnier og arabere.

Iran har signalisert at man ikke lar seg presse, hverken av sanksjoner knyttet til atomavtalen eller med hensyn til oljeproduksjonen. Landet har store problemer med å få solgt sin olje.

Irans selvbevissthet er slik at man ikke finner seg i disse begrensningene. Det eskalerer.

En koalisjon mot Iran vil bestå av USA, Saudi-Arabia, Israel og Egypt. Vi kan komme til å oppleve at kongedømmets fly angriper Iran sammen med israelerne.

Hvordan et angrep vil se ut, aner vi ikke. Men lørdagens angrep var ikke ett av mange, av den kategorien som man har lært seg å fordøye etter en stund. Det var et angrep på hovedpulsåren.

 

 

 

Det finnes mye om Midtøstens mindset i Hamed Abdel-Samads bok:

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.