Israel
Uroen i israelske regjeringskontorer lot seg ikke skjule da nyheten om Riyadhs og Teherans nyetablerte diplomatiske forbindelser ble et faktum for få dager siden. Som et sjokk kom ikke nyheten for Jerusalem, de to landene har de siste måneder hatt høytrangerte delegasjoner hos hverandre. Men nyheten kommer tross alt på et ubehagelig tidspunkt for statsminister Benjamin «Bibi» Netanyahu. Den allerede hardt pressede statsministeren hadde nylig proklamert at han forventet flere muslimske land som deltagere i Abraham Accords-forbrødringen mellom Israel og arabiske land. Sågar med verdens mest folkerike muslimske land, Indonesia, som potensiell kandidat. Men øverst på Bibis drømmeliste sto og står Saudi-Arabia, som nøkkellandet for at selv de hittil skeptiske arabiske land i regionen skulle kunne slutte seg til.
Skeptikerne til saudiernes nyetablerte Iran-forbindelse er nok i flertall foreløpig. De mener at dette er nok et tegn på at tilliten til USAs diplomati og militære innsatsvilje i regionen har resultert i at flere av landene søker trygghet andre steder. Russerne er allerede godt etablert i Syria, og Assad kan takke dem for at han fremdeles kan sitte i Damaskus. Relativt nye på markedet er Kina, som bruker en annen, langsommere taktikk, via økonomiske og handelsmessige investeringer. Kineserne sies å være meglerne mellom iranerne og saudierne, men det spørs om det ikke har ligget i kortene en god stund at et aldri så lite jordskjelv finner sted i regionens strategi og politikk.
Optimistene påpeker nemlig at det som skjer, er stort sett av det gode og vil fremme stabilitet i regionen. Videre at de enkelte dominerende, og også mindre, makter i regionen har innsett at de må stole på egen orientering i denne farlige Midtøsten-jungelen. Saudi-Arabia har for eksempel forsont seg med Qatar, tyrkerne med Emiratene, Egypt, Saudi-Arabia og Israel. Egypt har sendt følere til Irak, og Emiratene har stadig bedre forhold til Syria. Assad var nylig på forsoningstur i Oman, og Irak var vert for flere av samtalene mellom Saudi-Arabia og Iran.
Spekulasjonene går om dette i sum vil føre til større stabilitet og klare linjer, og hvorvidt de dominerende, les autoritære, landene vil tøyle militsene og andre terrororganisasjoner i henholdsvis Libanon, Jemen, Libya, Syria og Gaza. Det hevdes at saudierne vil ha en «prøveperiode» vis-à-vis Iran – ikke minst vil de se om Iran vil stagge houthiene i Jemen og deres hyppige angrep på Saudi-Arabia. Og motsatt: Hva med saudiernes krigsinnsats i Jemen mot houthiene?
Enkelte israelske røster hevder at beste måte å nøytralisere – ja, redusere – betydningen av den saudisk-iranske forlovelsen på, er å etablere en «troverdig» militær trussel mot Irans atom- og andre (terror)ambisjoner i regionen. Hvorvidt Iran, etter flere tiår, nå vil endre sin destabiliserende politikk, står jo tilbake å se. Iranerne er så intenst involvert i Irak, Syria, Libanon og Jemen at det er all grunn til å vente og se, uten for store forhåpninger i Israel, i alle fall.
Så betyr dette at Israels håp om diplomatiske forbindelser med Saudi-Arabia er en saga blott? Ikke nødvendigvis, ikke hvis man stoler på at Saudi-Arabias Iran-følere kun er et bevis på at saudierne fra nå av vil følge sin egen, selvstendige politikk. At forbindelsene med Kina og Iran ikke på noen måte vil influere på forbindelser med Israel, om det skulle bli aktuelt. På samme måte som at Riyadh ikke vil anse det som problematisk at Teheran pusler med sitt.
Iran vil utlegge de nye Iran–Saudi-forbindelsene som et bevis på de to landenes motstand mot Israel–USA i Midtøsten, Saudi-Arabia vil snarere hevde at det kun er en markering av landets nye, pragmatiske og selvstendige politiske vei. Vil den nye «regionsorden» stoppe, eller i alle fall sterkt redusere, terrororganisasjonenes virksomhet? Er det hele kun et saudi-arabisk spill for å få USA til å komme på banen med hjelp til kjernekraftverk og miltærhjelp i form av de mest avanserte fly og våpen?
Her i Midtøsten vil det erfaringsmessig ikke ta lang tid før vi når sannhetens øyeblikk.
Kjøp «Mesteren og Margarita» her!
