Abu Dhabis kronprins Mohammed bin Zayed Al-Nahyan (no 2. fra v) og Dubais leder Sheikh Mohammed bin Rashid al-Maktoum, statsminister og visepresident i Emiratene (R). Foto: Christopher Pike/Reuters/Scanpix

Den forestående avtalen mellom De arabiske emirater og Israel er det viktigste fremskrittet for fred og stabilitet i Midtøsten siden fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 1978 og fredsslutningen mellom Jordan og Israel i 1994.

Avtalen, som ifølge president Donald Trump blir underskrevet i Det hvite hus «veldig snart», er kommet i stand med USAs mellomkomst. Slik var det også med fredsavtalen Egypt-Israel, som ble signert av partene på den amerikanske presidents feriested Camp David i nærvær av verten, president Jimmy Carter.

Fredsavtalen er en seier for de to landene, men også en fjær i hatten for USA. Avtalen viser at USA ikke er til å komme forbi som fredsskapende nasjon. Avtalen gir Donald Trump økt styrke i kampen om å vinne presidentvalget 3. november.

De arabiske emirater blir den første staten ved Gulfen som anerkjenner staten Israels eksistens og etablerer normale diplomatiske forbindelser med landet. Emiratene står for den største økonomien i den arabiske verden etter Saudi-Arabia. 

Avtalen hviler på den forutsetningen at Israel oppgir tanken på formelt å annektere den såkalte Vestbredden. Det er knapt noe stort israelsk offer. Dette er områder som Israel har fått herredømme over som krigsbytte etter påtvungne kriger og forvaltes av Israel helt i samsvar med folkeretten. Anneksjon betyr lite til eller fra.

Emiratenes tilnærming er en følge av den modningsprosessen som nå later til å vokse frem i den arabiske verden. Emiratene setter sine egne interesser fremst og bryr seg katten om palestina-araberne. De arabiske emiraters holdning er en erkjennelse av at staten Israel er kommet for å bli.

Den forestående avtalen er også uttrykk for at politisk islam er i ferd med å miste grepet. Det var ytterliggående islamister som myrdet Egypts president Anwar Sadat i 1981 som hevn for fredsavtalen med Israel. Nå er Det muslimske brorskap i Egypt eliminert som politisk faktor.

Den arabiske stemningen er i ferd med å snu. Tidligere var araberlandenes forutsetning for å anerkjenne Israel at det skulle etableres en tostatsløsning med Jerusalem som delt by og Palestina som egen stat. 

Når denne holdningen er på vikende front, er det også fordi Iran mer og mer står frem som en trussel mot mangt et arabisk land – ikke minst nettopp Emiratene og Saud-Arabia. Araberne ser ikke lenger i samme grad Israel verken som trussel eller problem. Det er derimot prestestyret i Teheran. Flere og flere arabiske land betrakter Iran som en destabiliserende faktor, mens Israel snarere er en stabiliserende motvekt mot iransk ekspansjon.

Tidligere utenriksminister Abba Eban sa en gang at «Palestinerne lar aldri en sjanse gå fra seg til å la en sjanse gå fra seg». Nå blir sjansespillet enda vanskeligere for palestina-araberne. De kan bare glemme visjonen om egen stat på områder som Israel har fått i fanget som krigsbytte. Arabiske land er ved å miste interessen for palestina-araberne i Gaza og de gjennomkorrupte selvstyremyndighetene i Ramallah.

Palestina-araberne tvinges til å ta inn over seg at etter en krig er det seierherrene som bestemmer fredsvikårene.

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.