Kommentar

Den liberale epoke er i en krise og tegnene på det er mange. Ett helt kompleks er Barack Obamas feilslåtte politikk i Midtøsten, hvor ideologi og feilslått strategi i kombinasjon setter USA og dermed Vesten i en svak posisjon. Saudi-Arabias angrep på Jemen er en reaksjon på Obamas vakling og vingling. Det handler om noe mer enn en grensekonflikt. Det er stormaktspolitikk.

Noen hilser en slik utvikling velkommen. En av dem er David P. Goldman: The Middle Eastern Metternichs of Riyadh.

Metternich var den østerrikske statsmannen som ledet Wien-kongressen etter Napoleons nederlag. Den restituerte de gamle maktstrukturene og demmet opp for folkelig suverenitet. Metternich sto for «reaksjonen».

I dagens anaraki er dette et fremskritt, mener Goldman. Heller stormaktspolitikk av gammelt merke enn eksperimentering med folkelige bevegelser som skaper kaos og anarki.

Men er det noe å være glad for? Det vil være som å hilse Putins imperiale ambisjoner i Øst velkommen, noe Goldman faktisk har hatt en viss sans for.

jemen.an_anti-government_protester_is_carried_by_fellow_protesters_as_he_shouts_slogans_during_a_rally_to_demand_the_ouster_of_yemenxs_president_ali_abdullah_saleh_outside_sanaa_university..jpg_1718483346

Foto: Anti-regjeringsdemonstrant i Jemen. Vil Saudi-Arabia kunne innføre orden i noe så kaotisk? Eller vil saudierne øke kaoset? Man skaper ikke orden med bomber, vil saudierne være villig til å okkupere landet?

Kan stormaktspolitikk skape orden ut av kaos, eller vil det forsterke kaoset?

Det ligger et svermeri for maktens ordnende funksjon i bunnen her, som er forførende og falsk. Hvilke interesser tjener denne makten?

Fordrive pest med kolera?

Vi har lyttet med spisse ører til Egypts president Abdel Fattah al-Sisi når han vil ta et oppgjør med radikal islam og dens innblanding i samfunn og politikk. Men hvis denne pushback skal skje i allianse med Saudi-Arabia er det grunn til å spørre om hva reformen betyr. Saudi-Arabia praktiserer wahhabismen, som er åndelig stamfar til salafismen og jihadismen. Wahhabismen føder jihadismen. Det er en direkte link. Å tro at Saudi-Arabia skal forebygge radikalisering er som å tro at pyromaner bør bli brannmenn.

salman.saudi-king

Foto: Intet tegn til at den nye kongen, Salman, vil endre kurs. Wahhabismen er kongedømmets offisielle religion og den skal utbres over hele verden. Det imperialistiske ved dette blir sjelden kommentert.

Saudi-Arabia fortsetter å spre sin wahhabismen rundt om i verden i form av moskeer, kultursentra og imamer. De pumper milliarder inn i universiteter, læresentra – for å spre sin form for islam. Å lukke øynene for slik infiltrasjon er utilgivelig i 2015.

Der saudi-arabiske penger går, taper ytringsfriheten.

Men Saudi-Arabia inngyter en viss respekt og frykt, spesielt når man møter dem på hjemmebane. Når CNNs Becky Anderson sender en time fra Riyadh er det i samtale med en vestlig-utseende og veltalende representant for regimet som forteller hvorfor Saudi-Arabia gjør jobben for verdenssamfunnet når det bomber Jemen.

Anderson tør ikke utfordre ham, slik heller ikke Christiane Amanpour tør når hun intervjuer en Erdogan eller Devotuglu, eller en annen potentat fra et islamsk land. De vil ikke tolerere det. Kritiske spørsmål er nesevist.

Neo-con

Etter 9/11 fant Bush-administrasjonen ut at det var payback for å ha støttet og bygget USAs politikk i Midtøsten på regimer som undertrykket befolkningen, understøttet islamister og hisset til hat mot Vesten og Israel. Man var kommet til en korsvei. Demokrati måtte erstatte autoritære regimer og politistater. Dette demokratiske programmet har fått lite oppmerksomhet i land som Norge fordi det stjeler for mange gode poeng ut av hendene på venstresiden.

Men utenriksminister Condolezza Rice leste egypterne teksten. Dette var i 2005. Saudi-Arabia sto milevidt fra et slikt program. Da den folkelige revolusjonen brøt ut i 2011 ville de at USA skulle redde Mubarak.

Flere hester

Det fremstår nå som om de fikk rett: demokratiet utartet. Islamismen og jihadismen har avløst en arabisk vår. Men det Vesten gjerne glemmer er at Saudi-Arabia har bidratt til at borgerkrigen i Syria ble en sekterisk krig. Pengene kommer fra Golfstatene og Saudi-Arabia. Og Tyrkia har lukket øynene og latt jihad-trafikken pågå.

Det er vanskelig for vestlige å forstå at regjeringer kan føre en politikk utad og gjøre noe helt annet i det skjulte. Men slik har Midtøsten drevet politikk i århundreder. Man kan jo undres over at antropologer som har villet gi oss kulturkunnskap aldri har sagt noe om de bitre lærdommene.

Deres bomber

Når vestlige medier har vist bilder av bombede byer i muslimske land, har det ofte vært vestlige bomber. Nå er det arabiske. Det er de som skaper elendigheten og får Sikkerhetsrådet til å be om våpenhvile.

jemen.houthi

Bildene som flimret forbi på CNN mandag fortalte et språk. De trengte ikke tekst: Først utbombede gater i Jemen, røyk fra nedslag, meldinger om sult og mangel på vann særlig, utviklingen av en humanitær krise. Bilder av menn på stridsvogner, med kalasjnikover. De virker fornøyde, og mette. Det blir stadig flere av dem i Midtøsten.

Kutt til Yarmouk-leiren i utkanten av Damaskus. Nye væpnede menn som roper Allahu akbar! om det er palestinisk eller IS-milits vites ikke. De roper det samme. Begge har Allah på sin side. Nyhetsankeret utpensler elendigheten og vil piske frem medfølelse. Men bildene forteller om håpløshet om en vei som leder inn i en mørk tunnel, og den har Midtøsten vært på vei inn i lenge.

Nederlag

Obamas nederlag er USAs og Vestens. Hans premisser stemte ikke og han har vært ute av stand til å justere kursen. Obama er fylt av Obama og virker uimottakelig for noe annet. I USA er det mange som har begynt å forstå dette. Nasjonen betyr mer enn én person.

Avtalen hans med Iran vil trolig gå i vasken, hvis ikke Iran tar skjeen i en helt annen hånd. Det er det lite som tyder på.

I Midtøsten er det spill innen spill, det ene mer dødelige enn det andre. Oljesheiker som er vestlige businessmenn det ene øyeblikk og støtter IS i det andre.

Den blanding av stormaktsrivalisering, sekterisk krig med nihilistiske anstrøk, millenarisme og økonomiske interesser som er rystet sammen i Midtøsten, kan utløse en storkrig. Først Syria, så Irak og nå med Iran og sunni-statene som motspillere. Alle faktorer er til stede. Hvis Saudi-Arabia skulle sende inn bakkestyrker og land som Pakistan bestemme seg for å slå følge, kan det involvere mesteparten av den muslimske verden.

Det er forståelig at Obama ville trekke USA ut av dette. Men så er han likevel inne. USA bomber IS i Tikrit på shia-militsenes og Irans side, samtidig som de gir logistisk støtte til saudi-arabiske bombefly.

Obama markerer et slags høydepunkt for et liberalt verdensbilde som ikke har villet omstille seg. Hvis det ikke summer seg vil nederlagene blir flere.

For Europa er situasjonen enda mer alvorlig. Volden i Jemen og Kenya, Tunis og Libya ligger oss mye nærmere enn vi liker å tro. Derfor reagerer varaordføreren i Fredrikstad med ubehag og irritasjon over at New York Times skriver en lang reportasje om gaten i byen som har vært adresse for syv fremmedkrigere. Det blir for tett på. Vi vil gjerne holde virkeligheten på avstand en stund til.