Kommentar

Hvis man kommer for sent inn i en situasjon kan selv det rette valg vise seg å være forkjært og slå negativt ut. Slik ser Barack Obamas Iran-politikk ut til å være konstruert. Det er ikke atombomben som er det viktigste i dagens verden, det er krigen i Syria, der Iran er direkte involvert.

Iran og Hizbollah er det som har sørget for å snu krigslykken for president Bashar al-Assad. Det skjer med metoder vi helst ikke vil vite noe om, men vi bør tvinge oss selv til det, for verden har bestemt seg for ikke å gripe inn i Syria p.g.a frykt for jihadistene. Assad truer bare syrere, jihadistene truer en hel verden.

Det er en forståelig reaksjon, men man bør vite om omkostningene; rapportene de to siste dagene om drap på og tortur av barn og kvinner, er bare de siste eksemplene. I BBCs morgensending hørte vi om 17 kvinner i et fengsel hvor vakten hadde voldtatt alle, og latt hele vaktholdet utføre massevoldtekter. Det hele ble videofilmet, og man sørget for at de pårørende fikk vite om eller se opptaket. En av dem var en kjent opposisjonsleder. Kvinnene er da sosialt vanæret og må i mange tilfeller forlate stedet de bor, noen ganger helt alene, som en utstøtt.

Etniske kriger, sekteriske kriger, borgerkriger – utløser en grusomhet som ikke kjenner noen grenser, og i Syria er alle elementer til stede på en gang. Krigen har utviklet seg til et oppgjør mellom shia og sunnier.

Shia-halvmånen i ascendanten

Da George W. Bush invaderte Irak og veltet Saddam Hussein kom shiaene plutselig i ascendanten, de var for oppadgående, og Iran fikk en voldsom boost. Sunni-landene begynte å snakke om faren for en shia-halvmåne, fra Syria i nord, via Irak, Iran, Bahrain og det nordøstlige hjørnet av Saudi-Arabia. De så shiaene reise hodet.

Al-Qaida startet det sekteriske oppgjøret mellom shiaer og sunnier, og fikk det stor hjulet til å begynne å rulle. Det har i dag vokst seg til et enormt hjul, og det vil fortsette å rulle. Noen mener dette er begynnelsen på en islamsk tredveårskrig.

Europa forblødde i oppgjøret mellom protestanter og katolikker i det som kalles motreformasjonen. Også det var et kynisk spill om makt, der statsinteresser, ambisjoner  og religiøs tilhørighet krysset hverandre. Tyskland var ved å bli lagt øde.

Europa måtte forblø, kjempe til ressurser og mennesker var uttømt før man var klar for å undertegne den westfalske fred, som satte et skille mellom religion og politikk.

Hvor mange skal dø før islam og statene i Midtøsten er villig til å inngå et lignende kompromiss?

Svaret synes å være – mange. Kanskje er vi bare ved begynnelsen av noe som vil pågå i mange år. Jordan har tatt imot 500.000 og det murres i befolkningen: de store leirene er ved å bli etablerte, med et eget sosialt liv, som «stjeler» strøm, vann, sliter ned veier, og får en masse ressurser som vanlige jordanere ikke får. Det koster én milliard kroner i måneden å drive leirene.

Libanon har tatt imot 700.000 – offisielt, og er allerede involvert i krigen. Sist tirsdag ble den iranske ambassaden sprengt av to selvmordsbombere, fra Libanon, begge 19 år, hvorav den ene var palestiner.

The Nordic connection

Den ene hadde bodd i Danmark før han flyttet til Sverige, der han skal ha blitt radikalisert. Slik er Nord-Europa trukket inn i gravitasjonsfeltet til oppgjøret i Syria.

Hjulet vokser seg større. Det ruller videre, drevet av en innstilling på begge sider som sier:

These boots are made for walking and that’s just what they’ll do,

one of these days they’re gonna walk all over you.

For en som lever i Europas utkant er dette vanskelig å forstå. Vi har levd beskyttet av geografi og topografi. De som mener at vi har en moralsk plikt til å dele byrdene snakker konsekvent ikke om at når vi importerer mennesker importerer vi også deres kultur og problemer. Sverige tar inn 60.000 i året og synes å være grepet av en eufori over tanken på å kunne være Noahs ark, mens andre synes det ligner på Titanic. Det offisielle Norge tør ikke se det offisielle Sverige i øynene. Det ser bort.

Slik vokser hjulet.

De utilsiktede konsekvenser

Hjulet er i våre samfunn de ikke-intenderte konsekvenser.

Blant dem er potensialet for vold, som vokser i takt med innvandringen.

Derfor finner man under frykten for gateran en annen frykt som stikker mye dypere. Folk hører om konvertitter, de hører om Syria-farere, og de ser det de ser: NRKs Tormod Strand har vært i Syria og gjort intervjuer. Jihadister stanset lastebilsjåfører og ba dem redgjøre for hvordan man ba og hvor mange ganger. De som svarte feil underskrev i samme øyeblikk sin egen dødsdom.

Det sies at syrere er fremmed for denne ideologien. Hvorfor vokser den så? Hva er det som får unge menn og kvinner fra Nord-Europa til å reise ned for å delta i krigen?

Over ti konvertitter som har reist? – Det er mange, sa Magnus Ranstorp i går.

Men det offisielle Norge tør ikke ta inn over seg hva det er som får nordmenn vokst opp i Norge til å konvertere og slutte seg til kampen. «Forskere», politikere og journalister snakker fortsatt om samtalene som snudde nynazistene på Nordstrand.

Jihadistene er ikke nynazister. Nazisme er en død ideologi. Jihadismen er høyst levende. Man kan ikke bekjempe jihadisme med moralisme.

Slik vokser Hjulet.

En krig vil ha sitt gravitasjonsfelt, og den som ikke respekterer det vil miste styringen av sitt eget samfunn. Man kan late som om man fortsatt har styringen, mens det i realiteten er andre som overtar mer og mer.

Det er ikke vanskelig å se at mange europeiske land har mistet kontrollen over deler av sitt territorium, og det mentale landskap. Man kan late som, leve i en boble, men det er nok å ta en tur med t-banen for å se en annen virkelighet.

Blakk liberaler

Europa er mye mer sårbar for utviklingen i Nord-Afrika og Midtøsten enn USA. USA kan miste sitt verdenshegemoni, Europa kan miste mye mer.

Likevel snakker vi kun om flyktningproblemer og konvertitter. Vi tør ikke en gang se de to i sammenheng.

En betydning av å være liberal er en tro på at alt kan løses, at alt har en forklaring og at nettopp den liberale har løsningen, eller pengene som kan løse problemene.

Nå er Vesten ved å gå tom for både penger og løsninger. Vesten har importert konflikter som det ikke er forberedt på og ikke forstår.

Krigen i Syria er både en katalysator og akselerator for disse konfliktene. Det er et sekterisk oppgjør hvor Europa står på sidelinjen, men et oppgjør som vi like fullt berøres av.

Anklagen

Ikke minst fordi vår nye hjemlige muslimske befolkningen vil slynge oss i ansiktet: – Vårt blod er billigere enn deres. Hvorfor gjorde dere ikke noe? Dere interventerte i Afghanistan og Irak når det var til deres fordel, for å fremme deres interesser, beskytte dere selv. Oss lar dere seile vår egen sjø.

Det er en sannhet i disse ordene, men de som ytrer dem befinner seg innenfor konflikten, og ser ikke seg selv. De misser dermed erfaringene Vesten høstet: hvor dyrebar innsatsen var, hvor liten gevinsten var – jfr. Irak, og hvordan selv de man ville hjelpe motsatte seg hjelpen – jfr Afghanistan.

Europas muslimer ser et Vesten som trekker seg ut, ikke vil ofre noe, for sivile syrere som lider.

For dem blir det et uttrykk for kynisme. De merker ikke frykten europeere føler for jihadismen, for å bli sugd inn i en konflikt vi ikke forstår eller er en del av. Hvordan skulle vestlige styrker kunne skille partene i Syria og skape fred, langt mindre bygge et sivilt samfunn?

Redning

I den muslimske Tredveårskrigen står muslimene ved avgrunnen, og har ikke oppdaget at de er de eneste som kan lukke den. Det ligger i sakens natur. Det øyeblikk en utenfra forsøker å gripe inn, blir han/hun fiende.

President Obama har forstått det, men ikke gravitasjonsfeltet. Han overlot initiativet til Vladimir Putin, som ikke har noen skrupler med vold.

Putin har en stilltiende allianse med Syria og Iran, og forhandlingene om Irans atomprogram handler derfor om noe langt mer. Det kan kun forstås innenfor en ramme av hva som er partenes interesser.

Assad kom ut av knipen ved å love å oppgi sine kjemiske våpen. Slik snappet han seier ut av nederlagets gap. Han kom unna med å bruke kjemiske våpen, og i stedet for å bli bombet kom han ut som seierherre. Her begikk Obama en blunder som selv hans støttespillere steiler over.

Kan noe lignende være tilfelle med Irans atomprogram? Iranerne er drevne forhandlere. De vet at atomprogrammet er en brikke de kan spille med. Ved å gi USA et løfte om midlertidig å fryse anrikingen av uran til 5 % og nøytralisere uran som er anriket til 20 % og stanse byggingen av tungtvannsreaktoren i Arak, gir de verden inntrykk av kompromissvilje. I virkeligheten har de kjøpt seg handlingsrom til å fortsette å støtte Assad. Et nederlag for Assad vil være et mye større nederlag for Iran enn en utsettelse av atomprogrammet. Sentrifugene destrueres ikke. De parkeres.

Israelerne er en del av nabolaget. De vet hva det handler om. Blod og interesser. USA og Obama er opptatt av å kjøpe seg fred. Men hva skjuler seg bak ordene om fred? Det glemmer USA å spørre om.

Slik virker også deres forhandlingsfremstøt overfor Israel/palestinerne å være et sideshow på siden av der det virkelig skjer.

Lurt og utmanøvrert

Obama ble lurt av Assad og utmanøvrert av Putin. Skal han nå også bli utmanøvrert/lurt av iranerne? Slik vil Israel, Gulf-statene og Saudi-Arabia lese avtalen i Geneve.

An interim international deal on Iran’s nuclear program could tilt the balance of power in the Middle East towards Tehran after two years of popular revolts that have weakened leading Arab nations.

Putins propagandamaskin fremstiller USA som på parti med jihadistene, de facto, og i iransk mytologi blander man inn sionistene.

Det finnes et gram av sannhet i dette, som vendes til noe helt annet, en sammensvergelse. Dette grammet er nok til at folk tror på løgnene. De fyller et behov.

Problemet er et europeisk lederskap som ikke vet hva som er hva, og også har behov for løgner. Både andres og deres egne. Dermed driver Europa og dras inn i Midtøstens gravitasjonsfelt.

Slik bygges Hjulet også her, og maner frem bilder som hentet ut av verkene til Bruegel eller Bosch:

 

breugel.lust-1558

 

                        Pieter Bruegel den eldre: Lyst 1558