For at flukten til Europa skal ta en slutt må krigen i Syria få sin avslutning. Det kan skje på én av to måter: Enten ved at man støtter salafistfronten til al-Nusra, slik Tyrkia og Saudi-Arabia og de andre Golfstatene gjør, eller at man velger Iran og Russland. Da blir Assad sittende.

Sunni-statene har ingen skrupler, for dem spiller de menneskelige omkostningene ingen rolle. Det er en grunn til at million-teltleiren utenfor Mekka står tom: They don’t care.

Men det gjør Europa med det store hjerte, som åpner dørene på vidt gap. Selv om Tyskland og Sverige måtte vite at det ville ende med kaos klarte de ikke si nei. Kanskje frykten for hva et nei ville utløse, var det som lå bak godheten?

At godheten var særdeles dårlig fundert får man bekreftet når de samme ultrahumanistene nå sier det må vurderes om man skal samarbeide med Russland for å få fred i Syria. Fred? Er torturkjellerne fred? En «fred» der Assad blir sittende vil utløse en enorm følelse av svik og forræderi fra alle syrere i Europa og utenfor. Jeg trodde Europa tok flyktningene på alvor, at de respekterte dem? Og så kan de uanstrengt begynne å snakke om å samarbeide med bøddelen i Damaskus!

En av dem som lanserer ideen er Janne Haaland Matláry i en kronikk i Dagens Næringsliv torsdag 10. september. Undertittel: Fred i form av stabilitet er nå viktigst i Syria. Da må Vesten godta at Assad blir sittende en stund ved en fredsløsning.

Dette minner om tredveårene, der demokratiene kom så på bakhælen at de virret rundt mellom alternativer som i enda sterkere grad gjorde dem til kasteballer. Matlary synes ikke å forstå Baathregimets morderiske karakter. Hun later ikke til å forstå at Assad-familien ved hver eneste korsvei har falt Vesten i ryggen og støttet terrorgrupper.

Å støtte Assad mot IS er som å velge mellom pest og kolera.

Det er fremfor alt å vise at man ikke forstår historiens gang. Historien er ikke et koldtbord hvor man kan velge. Det er ikke a la carte. Den arabiske våren satte noen krefter i spill, alle store bevegelser gjør det. Invasjonen av Irak gjorde også det, den frigjorde shiaene som, fordi de utgjør 60 %, plutselig kom til makten. Selvfølgelig er det irreversibelt. Det samme gjelder de gamle tyrannene av typen Assad og Gadaffi. Deres tid var omme.

Strategisk og moralsk feilslått

Matlary er fylt av overdrevne forestillinger om Vestens betydning. Det er selvsagt en grunn til at USA og Obama har valgt å stå over Syria. USA har kjent på kroppen hva det vil si å bli sugd inn i dagens sekteriske proxy-kriger i Midtøsten, fylt av jihadister og bakmenn. Det er ingen vestlig hær som er villig til å gå inn med bakkestyrker i det syriske landskap, hvor selvmordsbombere er den foretrukne åpningsgambit. Det er det bare kurderne som klarer, fordi de er på hjemlig grunn.

Matláry leker med brikker som ikke finnes: – Fred i form av stabilitet er det som er aller viktigst.

Hun anfører at Libya er det store feiltrinnet som må unngås i reprise: Å avsette en diktator uten å ha noe å sette i stedet.

Er det ikke bedre å få en forhandlet løsning hvor man velger diktaturets stabilitet fremfor en «Libya»-løsning?

«Diktaturets stabilitet»?

Her går man fra den ene ytterlighet til den andre. Fra hyperhumanisme til ultravold.

Det vitner om en komplett mangel på realisme.

Bare dårlige løsninger

Var det ikke bedre å forberede borgerne på en verden der det bare er bad options. Det er en slik verden vi går inn i. Ta borgerne med på råd, ikke server dem hippiedrømmer om at alt er mulig, at Europa kan ta imot alle nødlidende. Det er en form for galskap som er smittsom, og svekker dømmekraften.

Matláry forsøker seg på litt Machiavelli når hun sier at politikken skyr maktvakuum og at Europa nå må

«ta ansvar for å løse problemene som bringer millioner på flukt og de betyr å få slutt på kriger.»

Men Europa har null innflytelse på det som skjer i Syria, og det vil aldri orke å betale prisen som må til for å gjøre det.

Syria er blitt slagplass for en dødelig kamp mellom en salafistisk sunni-retning hvor autokrater som Tyrkia og Saudi-Arabia lar jihadister gjøre jobben, og en alliansen mellom et shia-revolusjonært Iran og en autokratisk revansjistisk ny tsar, som bruker en minoritetsdiktator som puppet. Politisert religion og imperiale drømmer går sammen, men for shiaene er det en ekstra dimensjon: Frykten for hva som skjer med dem hvis de taper. Den deler de med kristne, yezidier, og flere andre minoriteter.

Syria er blitt en eksistensiell krig. Dette er et så høyt spill at ingen vestlig nasjon tør å blande seg inn.

Hva med Iran-avtalen? Den betyr at Obama står klar til å gi Iran 100 milliarder dollar for at de skal gjenvinne intiativet i krigen sammen med Putin. Flere sier Syria har opphørt å eksistere som stat, men det er mange omganger igjen. Dantes helvete består av ni konsentriske sirkler og vi er ikke ved den innerste.