Kommentar

USA er lei av Bashar al-Assad. Hans løgner og forbrytelser. Trump-administrasjonen signaliserte for noen dager siden at avsettelse av Assad ikke lenger var noe prioritert mål Det tok Assad åpenbart som en lisens til å bruke nervegass mot sivile. Dermed hadde Assad kompromittert Trump. Det kunne ikke Trump tillate. Hva ville Assad finne på neste gang? Han har russisk dekning. Trump kunne blitt «taken for a ride», slik Obama ble. No way. Trump-teamet gikk til handling. Bildet er fra et intervju med kroatiske Vecernij List. Foto: SANA/Reuters/Scanpix.

Noen ganger er det nok. Når forbrytere vil overta huset ringer man etter politiet. Det finnes bare en stor politimann: United States of America. Det var dette nødropet Trump hørte fra Khan Sheikhoun. Man får bare en sjanse. Hvis Trump hadde latt det gå fra seg, ville det blitt vanskelig for ikke å si umulig, å gjenvinne momentum.

Trump er kringsatt av fiender og de verste er på hjemmebane. Med ett slag har han brakt alle ut av balanse.

Han bringer fiendene som vil henge russer-samarbeid rundt halsen hans på defensiven. Disse anklagene kommer ikke til å klebe i samme grad etter dette.

Trump markerer at han er en annen type president enn Obama. Hvis Trump lander på bena vil han ha stjålet tordenkilen fra Demokratene: Obama ville være den smarteste i klassen og alle journalister fortalte ham hver eneste dag hvor smart han var. Etterhvert må det ha gått til hodet på ham. Obama trodde han som USAs president kunne si at Assad måtte gå, og deretter si at kjemiske-biologiske våpen var en rød linje som ikke måtte krysses, for deretter å snu 180 grader og ikke foreta seg noe da angrepet kom. Der og da mistet USA troverdighet i sikkerhetspolitikk, særlig i Midtøsten, men også Asia. Hvordan skulle man vite at Obama mente hva han sa i fremtiden når klare advarsler ikke betyr noe?

Obamas unnfallenhet var en oppfordring til alle diktatorer i verden om å teste ut verdenssamfunnets grenser.

Iran-avtalen var det andre strategiske feilgrepet. Obama var så oppsatt på avtalen at han ikke merket at historien banket på døren da president Ahmadinejad ble tatt i valgfusk. Der og da burde Obama forstått at det fantes alternativ til en avtale med ayatollahene: Å styrte dem.

Irans posisjon ble umåtelig styrket som resultat av George W. Bush sin invasjon av Irak. Med ett slag var Irans maktområde utvidet slik at den dannet en shia-halvmåne, som endte i Libanon. Sunni-statene ble nervøse. I stedet for å berolige dem gjorde Obama Iran til en strategisk partner. Dermed fremmedgjorde han sunni-stater som Saudi-Arabia. Denne forrykking av balansen er en årsak til at Saudi-Arabia, Tyrkia og Qatar har gått inn på opprørernes side i Syria. Syria ble en proxy war.

Men med flere lag. For disse statene er skruppelløse nok til å støtte de mest ytterliggående. Alle tre stater har enten støttet IS aktivt, eller latt dem operere fritt. Sårede IS-krigere ble behandlet på sykehus i Tyrkia.

Alt dette visste Obama, men gjorde ikke noe med det. Slik fikk krigen i Syria gå fra vondt til verre: Stadig flere aktører ble involvert og alle hadde sine agendaer, ofte flere på en gang.

Da Putin meldte seg på i september 2015 ble spillet enda mer komplisert, og dødelig. Assad hadde nå to hovedsponsorer: Moskva og Teheran. Han kunne tillate seg nesten hva som helst.

Den militære balansen svingte til hans fordel. De demokratiske opprørerne ble skviset fra to kanter.

Dette hadde vært Assads strategi helt fra starten av opprøret: Ødelegg sentrum og la verden få valget mellom ham eller IS. Assad løslot jihadister fra fengsel, og unnlot aktivt å bombe IS-stillinger.

Her skimtes noe av den brutalitet som har vært Assad-familiens kjennemerke. Man overlever ikke som minoritet i et sunni-land uten å vise evne til spill og brutalitet. Men brutaliteten blir ens egen fiende når den blir så stor som hos far og sønn Assad.

Hafez al-Assad knustet det islamistiske opprøret i Hama i 1982 ved å la kanoner jevne byen med jorden. Et sted mellom 10.000 og 20.000 mennesker ble drept.

Hafez var imidlertid forsiktig. Han var en svoren fiende av Israel, men unngikk krig.

Bashar- fikk lederrollen kastet på seg da broren døde i en trafikkulykke. Han har vist en hensynsløshet som går faren en høy gang. Tønnebomber mot sivile, fulle av splinter, er samme våpen som jihadister bruker. Bare enda kraftigere.

At en politistat har fiender er én ting, men i Syria er grusom tortur regelen. Assad-regimet synes å ha en tilfredsstillelse av å torturere folk til døde. En innenfor det syriske fengselsvesenet har tatt en stor mengde bilder som viser fanger som er drept og maltraktert. Det ser ut som bilder fra annen verdenskrig, fra nazistenes leire.

Skrekk er et middel, men med Assad har det tippet over til å bli et mål i seg selv.

Det var det samme med gassangrepet i Khan Sheikhoun mandag. Assad brukte gass mot Ghouta i august 2013. Putin meklet frem en løsning der Assad overleverte sine kjemiske lagre.

Men angrepene opphørte ikke, de har bare vært på et lavere nivå.

Mandag brukte Assad nervegassen sarin mot sivile.

Det er ikke første gang Assad irriterer amerikanerne. Etter 9/11 samarbeidet Assad med amerikanerne. Men han ble skremt av invasjonen av Irak. Var Syria neste? Men i stedet for å søke samforstand med USA, valgte Assad å gå inn på opprørerne og jihadistenes side. Syria ble deres port inn til Irak. Assad har derfor mange amerikanske og irakiske liv på samvittigheten.

Noe av det samme gjaldt med faren da palestinske og europeiske terrorister fikk assistanse fra Assad.

Han og farens oppførsel i Libanon teller også med. Ingen sunni glemmer attentatet på Hariri. Syria ble tvunget til å trekke seg ut av Libanon, som det hadde behandlet som et protektorat. Men som hevn drepte Assad flere liberale politikere og journalister med bilbomber.

Det var det samme trekket som i Khan Sheikhoun: En slags pervers glede i å påføre sine motstandere smerte og død.

Angrepet mandag var ikke stort, men det var spektakulært, et slag i ansiktet på verdenssamfunnet.

Trump forsto utfordringen og har tatt den.

Politimannen kommer for å straffe forbryteren og statuere et eksempel.

Mest lest