Kommentar

Den iboende volden i Midtøsten er formidabel og umulig å forholde seg til uten å bli våt på bena. Gode løsninger finnes ikke, bare mer eller mindre dårlige. Allianser er flytende, og volden er aldri langt unna. Utslagene er av og til paradoksale, som når frivillige sunnier i Abbas-militsen trenes av og for shiaer i Kerbala. Foto: Thaier Al-Sudani / Reuters / Scanpix.

 

I dag, på muslimenes feiring av Laylat Al-Miraj. Muhammads utrolige reise til moskeen som lå lengst vekk – Al-Aqsa moskeen i Jerusalem, smalt det i Syria.

Ifølge Koranen fór Muhammad fra Jerusalem til himmelen. Der ble han renset og fikk befalingen om at muslimene måtte be fem ganger daglig. Det vi i vår kulturkrets omtaler som «dommens dag», heter «regningens dag» på arabisk. For Bashar Al-Assad nærmer den seg, selv om nattens angrep ikke traff ham personlig.

Folk i Midt-Østen glemmer sent. Nesten hver uke har særlig muslimene noe de feirer. Mandag, niende april, var det femten år siden Saddams statue ble revet i Baghdad. Folket jublet. Nå venter et splittet Irak spent på om nok en Baathist-diktator, Syrias president Bashar Al-Assad, også vil bli revet ned av pidestallen. Nattens angrep var i så måte kun for en kinaputt å regne.

Syria er ikke bare Syria og syrere, akkurat som Irak ikke er bare Irak og irakere. Storparten av Syria og Irak er Mesopotamia, landet mellom de to floder, Eufrat og Tigris. Her har sumerere, akkaditter, babylonere, assyrere, safavider, grekere, arabere, mongoler, seljuker, ottomanere, europeere og amerikanere kommet og gått. (Armenere, tyrkere, turkmenere, og kurdere har også funnet seg til rette her, om enn ikke i så dominerende grad som de førstnevnte).

Araberne ble. De kom med én semittisk religion, nemlig islam. Raskt fortrengte den to andre, mindre voldelige, semittiske religionene – jødedommen og kristendommen – til en tilværelse som dhimmier utenfor maktens porter.

Men alt før den nye religionen var ferdig med sine erobringer, splittet den seg i to deler. Sunniene utgjorde majoriteten og representerte det opprinnelige (salafi). ‘Ali Ibn Talib var fetter og svigersønn av den nye religionens stifter, Muhammad. Han mente Muhammads etterfølgere – kalifene – fravek fra Muhammads lære, og de som tok hans parti ble benevnt som Shi’at ‘Ali, for oss kjent som shia-muslimer. Shiaene splittet seg igjen i flere sekter, og en av de største og viktigste ble alawittene, og dette bringer oss til Damaskus og Syria.

Der sitter Bashar Al-Assad, denne milde øyenlegen som studerte i London og fikk seg engelsk kone nå og venter på hva skjebnen har i vente for ham. Hans far, Hafez Al-Assad styrte Syria som eneveldig diktator fra 1971 (ja, han tok makten ved et kupp) til han døde i 2000. Som alawitt var han selvsagt en utålelig hedning for de «ekte» sunnimuslimene, særlig de som var med eller sympatiserte med Det muslimske brorskapet. Da brorskapet i Syrias fjerde største by Hama i februar 1982 skrudde opp protestene mot Assads brutale og nominelt Baathist-sekulære styre, reagerte han ganske enkelt med enda kraftigere brutalitet. Han sendte sin bror, General Rifaat i spissen for sin Sovjet-støttede hær. I løpet av 27 dagers beleiring massakrerte de mellom 20 og 30.000 innbyggere, de fleste sivile og uskyldige. De døde fikk aldri noen annen grav enn ruinene. 

Fotballbråk
Bashars eldre bror, Basel, døde i en bilulykke i 1994 (onde tunger hevder det ikke var en helt ordinær ulykke), og vips måtte Bashar hjem fra London til militær utdanning for å kunne etterfølge sin far. Til å begynne med virket det som om han hadde tenkt å løsne jerngrepet på befolkningen noe. Men så i mars 2004 kom det som senere har blitt kjent som opptøyene i Qamishli. Qamishli er en overveiende kurdisk by, nordøst i Syria på grensen til Irak, dvs. irakisk Kurdistan. Den ellers så ordinære fotballkampen utviklet seg til et inferno av vold, da bortefansen fra Deir Az-Zor (arabere) terget kurderne med å fornærme deres ledere og samtidig vifte å vifte med Saddam-flagg. Da de gikk så langt som å velte statuen av hans far, la øyenlegen som ble president vekk silkehanskene. Sikkerhetsstyrker støttet av helikoptre rykket inn, og minst 30 ble drept, og flere tusen flyktet inn i irakisk Kurdistan.

På veien inn i Irak møtte de tusenvis av irakske Baathister og sunnimuslimer som flyktet fra de nye makthaverne i Baghdad. De flyktet ikke bare fra amerikanske styrker, men like mye fra shiaene, som endelig fikk lov til å prøve seg ved makten i Irak, etter årtier med Saddams hjemmeavlede, sunni-muslimske sekularisme. Parret med amerikanernes manglende forståelse av det gamle Mesopotamias seismikk, ga shiaenes hevngjerrighet, spesielt president Nouri Al-Malikis sekterisme, grobunn til den Al-Qaida-ledede terroren som mer eller mindre lammet Irak fra 2004-2012.

Inn med Obama – ut med USA
USAs øverstkommanderende i Irak i 2007/08, general David Petraeus, forsto hvilken vei det bar med shiaene maktmisbruk mot sunniene. Som motvekt igangsatte han noe som ble kalt «The Surge». Kort fortalt besto programmet av å gi de de sunni-muslimske klanene i de sentrale og nordvestlige regionene av Irak penger, militær trening og ansvar for å holde Al-Qaida og shiamilitsene fra livet. Men da den nyslåtte presidentkandidaten for det demokratiske partiets Barack Hussein Obama besøkte Irak i juli 2008, ville også han det annerledes:

“When Obama visited Iraq in July of that year, according to Michael Gordon and Bernard Trainor, the authors of The Endgame, a mammoth account of the Iraq War, he told commanding Gen. David Petraeus that the United States needed to rapidly withdraw its troops from Iraq because “Afghanistan is the central front in the war on terror.” Actually, Petraeus rejoined, “Iraq is what al Qaeda says is the central front.” It hadn’t been before, Petraeus explained, but it was now.”

For dette fikk Obama altså Nobels fredspris i 2009. For sunnimuslimene som mistet USAs støtte etter at Obama overtok som president, er det neppe tilfeldig at han har Hussein som mellomnavn. Husayn var sønnen til ‘Ali ibn Talib, og barnebarnet til Muhammad. Han ble drept – av sunnier – i slaget ved Kerbala i 680… Shiaer over hele verden – også i Norge – samles hvert eneste år under navnet Ashura for å minnes denne – for dem – martyren.

Arabiske årstider
Under Obama og Clintons såkalte liberale utenrikspolitikk akselererte splittelsen og sekterismen i Irak. De nye makthaverne gled lenger og lenger ned i lomma på sunnienes, for ikke å si arabernes «evige fiende», perserne, representert ved ayatollahene i Iran.

Saddam forsvant i 2003, og i februar 2005 tok Iran, deres leiesvenner Hizballah i sønderrevne Libanon, godt assistert av alawittene i Damaskus livet av sunnienes fremste mann i Libanon, tidligere statsminister Rafiq Al-Hariri. Sunnienes ledestjerner – Erdogan ikke medregnet – forsvant en etter en. Israel besto, men Mubarakene, Gaddafiene og Assadene satt og satt. Helt til rett innunder jul i 2010, da den tunisiske blomsterselgeren Mohamed Bouazizi fikk nok av fornedrelsen og startet en brann – noen kaller det vår – vi kanskje begynner å se antydninger av slutten til nå. Kanskje var Trump, May og Macrons angrep i natt en forsmak på hva Bashar Al-Assad har i vente. Mutti Merkel ble sittende på gjerdet i frykt for at gassleveransene (Nord Stream) fra Putins Russland og den blomstrende eksporten til Iran kan ryke. Ekstra kjedelig er det kanskje at en syrisk frilansfotograf fant tyske deler i en iransk-produsert rakett som ble brukt i gassangrep mot opprørerne i Syria tidligere i år.

Her i Irak sitter konspirasjonsteoriene like løst som i norske kommentarfelt:

– USA er bare ute etter Syrias olje og gass, de driter i Assad akkurat som de driter i Saudi-Arabias krig i Yemen!

Vel, er ikke Russland ute etter å beskytte – med alle midler – sin markedsandel av gassforsyninger til Europa, jfr Nord Stream? Og er ikke Iran ute etter akkurat det samme, i Syria og i Yemen?

– Det er uansvarlig av Trump å true med krig. Det kan bli storkrig!

Sa noen storkrig? Hallo! Nærmere en halv million mennesker er drept siden Bashar al-Assad slapp jihadistene løs i 2011, for derved å kunne skaffe seg en unnskyldning for å bruke rå makt for å beholde sitt familiedynasti. Nevn frykten for storkrig til de mange millionene som har flyktet fra Syria og bor i leire over hele Midt-Østen og noen under langt bedre kår i Europa.

Nei, takke meg da til kurdernes realisme. Selv etter sist høsts tilbakeslag har de ikke gitt opp håpet om en gang å få sin egen stat, men enn så lenge bøyer de hodene, forbanner sunnier og shiaer, arabere og persere, for ikke å forglemme tyrkerne, og deres egne lederes utilstrekkelighet, mens de pumper olje og gass så mye de klarer. Samtidig er de vertskap for nesten halvannen million mennesker som har flyktet fra Assad, fra IS, fra Iran og fra andre steder i Irak. Kurderne vet bedre enn noen andre at tidene skifter, og at det gjelder å holde seg lavt i terrenget når de store slåss. Nattens fyrverkeri uroet ingen kurdere. Regningen er ennå ikke oppgjort, og det er mange skyldnere.

 

Ekstra lesning:

Washington Post om Petraeus og hans suksess i Irak
Om krigen i Irak – fra The Institute for the Study of War
Om Merkels tvil
En krig om gassressurser og rørledninger?
Wall Street Journal: Assad var med på å skape IS (bak betalingsmur)
Syrerne fortjener å bli kvitt Assad etter åtte år med krig

Les også

-
-
-
-