Nytt


Foto: Twitter

 

Dagens valg i Irak preges ikke av entusiasme, men av oppgitthet. Valget oppleves som elitenes – særlig da den shia-islamske – siste krumspring for å fordele rikdommene mellom seg. Valgdeltakelsen forventes å bli lav. Og bakom synger Iran.

De siste ukene har gatebildet på hvert minste sted flommet over av fargerike vimpler og plakater av håpefulle kandidater.


Hele Irak, ikke bare Kurdistan, der dette bildet er tatt, preges av familiedynastier. Ikke bare blant de som styrer, men også velgerne følger i dynastenes (stammeledernes) spor. Foto: Arthur Dent.

 

204 partier og 27 allianser med til sammen over 6000 kandidater stiller til valg. Tilsynelatende et glitrende eksempel på et pluralistisk Irak, på vei mot demokratiet. Den meget anerkjente kommentatoren, iransk-fødte Amir Taheri, er en av disse. I sin analyse Weak Government – Strong Society er han etter min mening usedvanlig optimistisk på Iraks vegne.

Mitt inntrykk etter å ha snakket med sunnier, shiaer og irakere, er at irakere flest ikke deler hans optimisme. Lokale TV-stasjoner, som i stor grad gjenspeiler de sekteriske skillelinjene som har blitt mer og mer markante de siste årene, bringer daglig fortellinger om fravær av lov og orden, samt et totalt fravær av statlige myndigheter.

– Jeg vil delta i valget, men jeg vil sette en ‘X’ på min stemmeseddel. Det finnes ingen sikkerhet, ingen jobber og ingen offentlige tjenester. De som stiller til valg er bare ute etter å fylle sine egne lommer, ikke å tjene folket,

sier Jamal Mowasawi, en 61 år gammel slakter til Reuters.

Tre iranske disipler, en gammel traver og en uberegnelig rebell

Etter Saddam Husseins fall og USAs invasjon i 2003 fikk flertallet i Iraks befolkning, shiaene, endelig sitt å si i styre og stell. Fra et demokratisk ståsted var og er det naturlig nok både rett og rimelig. Men så var det dette med demokrati, da. Shia-majoriteten henter sin styrke fra Khomeinis hjemland, Iran. Han revolusjonerte de gamle shia-dogmene ved sin nye doktrine Vilayet al-Faqih (den rettslærdes styre), som innebar at ethvert styre, demokratisk valgt eller ikke, måtte underlegges kontroll av de islamske rettslærde.

Derfor er da også Vokterrådet Irans viktigste institusjon, og deres innflytelse er nesten like stor i dagens Irak som i Iran. Den eneste som har stått i veien for Vokterrådets fulle kontroll med Irak, er shiaenes øverste ledestjerne i Irak, Ayatollah Ali al-Sistani, som paradoksalt nok er født i Iran. Gjentatte ganger har den snart 90-årige ayatollahen fremstått med en modererende stemme, ikke nødvendigvis i det daglige styre og stell, men tross alt som en viktig motvekt til fullstendig iransk dominans i Irak.

De tre store shia-alliansene i dagens valg – Seiersalliansen ledet av den sittende statsministeren Haider al-Abadi, Lov og orden-alliansen, ledet av den forrige statsministeren Nouri al-Maliki, og Fatah-alliansen, en sammenslutning utgått ifra Hashd-ash-Shaabi (folkemilitsene) og andre sterkt pro-iranske shiamilitser under ledelse av Hadi al-Amiri – har alle valfartet til Najaf, shia-muslimene tredje viktigste by i det sørlige Irak for å sole seg i al-Sistanis glans. Hvem av dem som vil bli ny statsminister er umulig å spå.

Dagens valg har tre store spenningsmomenter.

For det første dreier det seg om hvor stor oppslutning Fedrelands-alliansen ledet av den gamle (shia-)traveren Ayad al-Allawi vil få. Han har alliert seg med den sittende presidenten i Nasjonalforsamlingen, sunnien Salim al-Jabouri og en del andre prominente sunnier. Sunniene har gjennom flere år blitt splittet og hundset av shia-majoriteten, og blir stadig mistenkeliggjort for å nære sympatier med IS og andre jihadister. Siden sunniene i særdeleshet har sterke stamme-tradisjoner (de andre religiøse grupperingene også, men ikke i så stor grad), vil sunnimuslimske stammelederes vurdering av hva som vil lønne seg, få mye å si for hva resten av stammen stemmer.

Det andre spenningsmomentet dreier seg om oppslutningen til Alliansen av revolusjonære for reform. Den ene parten av alliansen er, som navnet indikerer, Iraks kommunistiske parti. Som alliansepartner har de valgt en shia-leder, sønn av tidligere Storayatollah Mohammad Sadeq al-Sadr, som ble skutt og drept – faktisk ikledd sitt eget likklede (han visste hva han gjorde da han utfordret Saddam) – av Saddam Husseins menn i 1999. Den alltid uforutsigbare Muqtada al-Sadr nyter fortsatt stor tillit blant fattige shiaer, og sammen med kommunistene går alliansen til valg for å rydde opp i korrupsjonen. Det er en kjempejobb, som vil ta årtier, for ikke å si århundrer å komme til bukt med i dette landet, for ikke å si regionen… Lykke til!

Det tredje spenningsmomentet knytter seg til de kurdiske partiene (og alliansenes) skjebne, etter den for dem så fatale folkeavstemningen sist høst. Lynraskt, og under kyndig veiledning av lederen for Irans revolusjonære korps, Qasem al-Soleimani, hvis makt i Iran, Irak og Syria kun overgås av lederen for Vokterrådet, Ali Al-Khamenei, inntok styrker fra Hashd ash-Shaabi og den regulære irakske hæren Kirkuk og store deler av områdene som til da hadde vært under kontroll av kurdiske styrker. Kurderne som selv er splittet i to store fraksjoner, Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK), tapte i løpet av timer sin «hovedstad», oljerike Kirkuk. Den tredje kurdiske alliansen Nishtiman (Hjemlandet) ledes av PUKs tidligere nestleder, Barham Salih. Han har alliert seg med Gorran, Bevegelsen for forandring, et parti som har gjort det bra blant yngre velgere som er misfornøyde med de gamle og korrupte traverne, særlig i Kirkuk og Suleimania. Med på lasset er også Komal, et lite islamsk parti og De grønne – begge små og ubetydelige partier med liten innflytelse.

Den siste måneden har det kommet stadige meldinger om vilkårlige overgrep fra Hashd ash-Shaabi militsene mot kurdere, kristne og andre som kommer i deres vei. Sist uke ble en Peshmerga-soldat fra Ninive-slettene torturert da han var på vei til hjembyen for å hente sitt valgkort. I dag rapporteres det om at Hashd ash-Shaabi-militser har «forstyrret» i valgprosessen i Sinjar (yezidienes kjerneområde på grensen mot Syria og Tyrkia). Akkurat som om ikke flere titusener hjemløse yezidier har nok å slite med etter flere dager med voldsomme nedbørsmengder.

Hva så med sosialistene? Joda, Kurdistans sosialistiske demokratiske parti deltar, de.

Partiet ledes av «Kaka Hama» Muhammad Haji Mahmoud, en landeier med leilendinger fra Halabja-regionen, med svensk medborgarskap og etter det velinformerte kilder forteller, to koner…


Foto: Arthur Dent.

 

Valgresultatet er lovet klart senest 48 timer etter at valglokalene stenger i kveld. Ventelig vil det ta uker før en ny regjering er klar.

 

Mer lesning: