Kommentar

Shiaene er kommet for å bli på Iraks politiske arena, og i bakgrunnen står storayatollah Ali al-Sistani. Blir han en ny Khomeini?

Nei, sier forståsegpåere. Sistani er ikke Khomeini, hverken av temperament eller ideologisk. Sistani vil ikke ha noe teokrati, slik Iran er. Sistani tror ikke det er sunt at religiøse ledere også er politiske. Det fører lett til en korrumpering av presteskapet, hvilket er nettopp hva som har skjedd i Iran. Sistani kjenner Iran intimt, og man må tro han har trukket visse lærdommer av den havarerte iranske revolusjonen.

Khomeini innførte helt nye prinsipper i shia-islam, for å mobilisere til politisk revolusjon. Via mellommenn var han inspirert av marxisme og Franz Fanons voldsideologi for frigjøring av den tredje verden.

Dette er et uhyre interessant tema, som er lite kjent. Mannen som oversatte Fanon til farsi, Ali Shariati, hadde studert i Paris hvor han ble influert av algeriske nasjonalister. Shariati studerte også Sartre og Guevara. Denne frigjøringsideologien tok han med seg til de unge militante hjemme i Iran, og de lot seg inspirere til nytolking av shia-islam.

Poenget i denne sammenheng er at da Shariati skulle oversette begrepene «undertrykkere» og «undertrykte» i Fanons bok «Jordens fordømte», lånte han begreper fra Koranen: mustakbireen (den arrogante) og mustadafeen (de som er blitt berøvet), og la dermed veien åpen for en politisert islam-tolkning.

Khomeini skulle komme til å bruke disse begrepene som slagord i sine taler utover 70-tallet. Dessuten introduserte han prinsippet om direkte politisk styring, wilayat al-faqih, det vil si den fremste lovkunnige skulle lede. Det er ikke helt ueffent å sammenligne med stalinismens vozhd, fascismens Il Duce, og nazismens Fører-prinsipp. (kilde: Kepel)

Sistani har det til felles med Khomeini at shiaene nå griper makten i Irak og aldri kommer til å slippe den igjen. Det gjorde de i 1921, og har måttet vente til nå på en ny sjanse:

Shiite clerics say that there has been one principal concern behind most of Sistani’s political pronouncements: that the country’s majority Shiite population never be frozen out of Iraqi politics again, and that the senior religious leaders, or marjiya, in Najaf play their part in safeguarding the communities’ interests.

Under the Ottoman Empire, Iraq was dominated by a Sunni Arab elite. When the British set about cobbling together the modern Iraqi state in the 1920s, they mostly leaned on the old Ottoman administrators and Amir Faisal, the Sunni Arab they imported to be Iraq’s king.

In the early 1920s, the British devised a partial election process to ratify their vision for Iraq, and also imposed a military treaty that left British forces largely in control of the country. That decision was the source of much of the turbulence and revolution that marked Iraq’s early years.

At the time, the most important ayatollahs in Najaf issued fatwas telling their followers not to vote, because they felt the process would lead only to an unfair order. But the upshot of their abstention was that the clergy lost all influence over the process. The chain of events led to the Baath revolution and Hussein’s reign, during which Shiites suffered heavily.

«In the 1920s, the marjiya were saying it was wrong to have an election under occupation, exactly what the Sunnis are saying today,» says Mr. Jabbar. «The Shiites quickly recognized their mistake and vowed to correct it at the earliest opportunity. This is the first opportunity.»

Den allmenne oppfatning er at Sistani vil gå inn for et mildt islamsk styre: hvor fatwaer i sosiale spørsmål trekker opp hovedlinjer, mens den daglige politiske styringen overlates til politikere. Det blir mange spennende utfordringer underveis: ikke minst spørsmålet om kvinnenes stilling.

Iraq’s critical Sistani factor | csmonitor.com