Kommentar

Stor-ayatollah Ali al-Sistani bør nomineres til Nobels fredspris, foreslår Thomas L. Friedman. No kidding. Amerikanerne bør prise seg lykkelig over at Fortuna har skjenket dem en slik motspiller. Han setter Sitani i klasse med en Mandela eller Gorbatsjov. Overdrevet? Ikke så sikker på det.

Sistani har vært en banebryter: han har brutt med et velkjent mønster i Midtøsten, hvor programmet er mobiliserer på er en negasjon: som et motstykke til noe annet.

Mr. Sistani has also contributed three critical elements to the democracy movement in the wider Arab world. First, he built his legitimacy around not just his religious-scholarly credentials but around a politics focused on developing Iraq for Iraqis. To put it another way, says the Middle East expert Stephen P. Cohen, «Sistani did not build his politics on negating someone else.» Saddam Hussein built his politics around negating America, Iran and Israel. Arafat built his whole life around negating Zionism – rarely, if ever, speaking about Palestinian economic development or education. The politics of negation has a deep and rich history in the Middle East, because so many leaders there are illegitimate and need to negate someone to justify their rule. What Mr. Sistani, the late Lebanese Sunni leader Rafik Hariri and the new Palestinian President Mahmoud Abbas all have in common is that they rose to power by focusing on a positive agenda for their own people, not negating another.

The second thing that Mr. Sistani did was put the people and their aspirations at the center of Iraqi politics, not some narrow elite or self-appointed clergy.

Third, and maybe most important, Mr. Sistani brings to Arab politics a legitimate, pragmatic interpretation of Islam, one that says Islam should inform politics and the constitution, but clerics should not rule.

Flere antiamerikanske kommentatorer i norske medier er raske med å påpeke at shiaenes ledere står Iran nær, dvs. USAs fiender. Det
er et uttrykk for den grusomme forenkling mange norske journalister henfaller til, av makelighet og antipati.

Jeg tror Friedman er inne på noe vesentlig. Går det godt i Irak, kan verden takke Sistani. Han er mot det iranske Fører-prinsippet, og det er en retning vi vil høre mer om og fra.

Mest lest

Les også