Nytt

Tyrkias rolle i Mavi Marmara-eventyret har fått flere til å spørre hva Recep Tayyip Erdogan tenker på. En av dem er Thomas L. Friedman. Han har skrevet to kommentarer i New York Times som bør leses av alle.

Erdogan har tatt Tyrkia i en islamistisk retning, dvs. nærmere den muslimske verden. Erdogan har latt seg friste av Tyrkias økonomiske vekst og mulighetene som har åpnet seg i regionen. Tyrkia er allerede en betydelig økonomisk aktør. Men det holdt ikke for Erdogan. Han vil også spille en storpolitisk rolle. Plassen som leder for den muslimske verden står ledig. Å forene dette med å være NATO-medlem er en delikat balansegang, for å si det forsiktig. Erdogan synes ikke å ha noen slike betenkeligheter. Han har tråkket over røde linjer i fleng. Han flørter åpent med Hamas og Iran.

Det er ikke slik NRK hevder at Israels opptreden på Mavi Marmara fikk Tyrkia til å reagere i vrede. Den tyrkiske staten lot IHH overta Mavi Marmara for småpenger. Tyrkia under Erdogan spiller på konspirasjonsteorier, om USA og jødenes makt. Det siste skudd på stammen er at Erdogan hevder at det er Israel som står bak PKKs angep på Tyrkia. Slikt får Washington til å spisse ørene.

Disse forandringene er blitt tydelige i løpet av de siste fem årene.

Indeed, the last time I visited Turkey in 2005, my discussions with officials were all about Turkey’s efforts to join the European Union. That is why it is quite shocking to come back today and find Turkey’s Islamist government seemingly focused not on joining the European Union but the Arab League — no, scratch that, on joining the Hamas-Hezbollah-Iran resistance front against Israel.

Now how did that happen?

Wait one minute, Friedman. That is a gross exaggeration, say Turkish officials.

You’re right. I exaggerate, but not that much. A series of vacuums that emerged in and around Turkey in the last few years have drawn Turkey’s Islamist government — led by Prime Minister Recep Tayyip Erdogan’s Justice and Development Party — away from its balance point between East and West. This could have enormous implications. Turkey’s balancing role has been one of the most important, quiet, stabilizers in world politics. You only notice it when it is gone. Being in Istanbul convinces me that we could be on our way to losing it if all these vacuums get filled in the wrong ways.

Friedman mener også at det var feil av EU å avvise Tyrkias medlemskap, det samme som Robert Gates sier. Men det vitner om dårlig forståelse for Europa. Ingen europeisk politiker tør i dag ta sjansen på å slippe Tyrkia inn. Det ville øke motsetningene mellom europeere og muslimer. Erodgan har dessuten vist at han har en triumfalistisk holdning som europeere ikke finner seg i.

But as Turkey started looking more South, it found another vacuum — no leadership in the Arab-Muslim world. Egypt is adrift. Saudi Arabia is asleep. Syria is too small. And Iraq is too fragile. Erdogan discovered that by taking a very hard line against Israel’s partial blockade of Hamas-led Gaza — and quietly supporting the Turkish-led flotilla to break that blockade, during which eight Turks were killed by Israel — Turkey could vastly increase its influence on the Arab street and in the Arab markets.

Indeed, Erdogan today is the most popular leader in the Arab world. Unfortunately, it is not because he is promoting a synthesis of democracy, modernity and Islam, but because he is loudly bashing Israel over its occupation and praising Hamas instead of the more responsible Palestinian Authority in the West Bank, which is actually building the foundations of a Palestinian state.

Friedman påpeker noen kontraster som du ikke lenger finner i norske medier. Det i seg selv er talende, for de er politisk megetsigende. De angår menneskerettigheter, som liksom skulle være det vi bryr oss mest om. Men av en eller annen grunn blir alvorlige forhold forbigått i taushet. Som:

But it is very troubling when Erdogan decries Israelis as killers and, at the same time, warmly receives in Ankara Sudan’s president, Omar Hassan al-Bashir, who has been indicted by the International Criminal Court on charges of war crimes and crimes against humanity for his role in the bloodshed in Darfur, and while politely hosting Iran’s president, Mahmoud Ahmadinejad, whose government killed and jailed thousands of Iranians demanding that their votes be counted. Erdogan defended his reception of Bashir by saying: «It’s not possible for a Muslim to commit genocide.»

As one Turkish foreign policy analyst said to me: «We are not mediating between East and West anymore. We’ve become spokesmen for the most regressive elements in the East.»

Friedman er en god og kreativ analytiker: Han konstaterer to vakuum. Men det var også et tredje: i Tyrkia selv. De sekulære har ikke fulgt med i timen, de hadde ingen visjon å tilby.

Men man å spørre: hva får en suksessrik politiker som er blitt gjenvalgt til å slå ned på medier med økonomiske bøter i milliardklassen, og til å benevne motstandere som «israelske kontraktpartnere» eller «israelske advokater»?

Finally, there is a vacuum inside Turkey. The secular opposition parties have been in disarray most of the decade, the army has been cowed by wiretaps and the press has been increasingly intimidated into self-censorship because of government pressures. In September, the Erdogan government levied a tax fine of $2.5 billion on the largest, most influential — and most critical — media conglomerate, Dogan Holdings, to bring it to heel. At the same time, Erdogan lately has spoken with increasing vitriol about Israel in his public speeches — describing Israelis as killers — to build up his domestic support. He regularly labels his critics as «Israel’s contractors» and «Tel Aviv’s lawyers.»