Kommentar

Det som skjer i Tyrkia er så skjebnesvangert for Europa at man må ta det i småbiter. Thomas L. Friedman sier han aldri har vært i et demokrati hvor folk har vært så redd for å stå frem. Ikke vanlige mennesker, men forretningsmenn, akademikere, journalister, politikere. De var alle redd for AKP og Recep Tayyip Erdogans hevn.

I’ve never visited a democracy where more people whom I interviewed asked me not to quote them by name for fear of retribution by Erdogan’s circle — in the form of lawsuits, tax investigations or being shut out of government contracts. The media here is rampantly self-censored.

Dette er en tilstramming som har skjedd de senere år. Erdogan har et trekk av Putin og Hugo Chavez, sier Friedman.

Erdogan definitely has some troubling Hugo Chávez-Vladimir Putin tendencies.

Det er en type autoritær, selvbevisst, doserende stil. Han blir provosert av å bli motsagt. Da han var i Danmark under karikaturstriden ga han seg til å refse og belære pressen om ytringsfrihet. Han nøler ikke med å fri til tyrkere i Tyskland, men skulle noen gjøre noe tilsvarende med kristne i Tyrkia, eller jøder…

Det er denne mangel på balanse som sier noe om at Tyrkia marsjerer, på en måte og mot et mål som ikke er Vestens.

Friedman sier at Tyrkia i løpet av noen tiår har hatt en formidabel vekst.

Since the collapse of the Soviet Union, Turkey has become the center of its own economic space, stretching from southern Russia, all through the Balkans, the Caucasus and Central Asia, and down through Iraq, Syria, Iran and the Middle East. All you have to do is stand in the Istanbul airport and look at the departures board for Turkish Airlines, which flies to cities half of which I cannot even pronounce, to appreciate what a pulsating economic center this has become for Central Asia. I met Turkish businessmen who were running hotel chains in Moscow, banks in Bosnia and Greece, road-building projects in Iraq and huge trading operations with Iran and Syria. In 1980, Turkey’s total exports were worth $3 billion. In 2008, they were $132 billion. There are now 250 industrial zones throughout Anatolia. Turkey’s cellphone users have gone from virtually none in the 1990s to 64 million in 2008.

So Prime Minister Recep Tayyip Erdogan sees himself as the leader of a rising economic powerhouse of 70 million people who is entitled to play an independent geopolitical role..

Men hvordan Tyrkia anvender denne økte innflytelsen er selvsagt avgjørende, og Erdogan velger å markere avstand og tross mot bla. USA. Ikke bare gikk han bak ryggen på USA og fremforhandlet en egen anrikingsavtale for Iran, sammen med Brasil. Han hadde også mage til å stemme mot en ny omgang USA-ledede Iran-sanksjoner i Sikkerhetsrådet. Det er å fri uhemmet til the Arab street.

Det mest urovekkende trekk er at Erdogan har lansert konspirasjonsteorier som minner om den verste antisemittisme.

Moreover, Erdogan has evolved from just railing against Israel’s attacks on Hamas in Gaza to spouting conspiracy theories — like the insane notion that Israel is backing the P.K.K. terrorists — as a way of consolidating his political base among conservative Muslims in Turkey and abroad.

Friedman lister opp de vanligste spørsmål han ble stilt i Istanbul, av representanter for landets elite, og de sier mer enn svarene:

One: Do you think we are seeing the death of the West and the rise of new world powers in the East? Two: Tom, it was great talking to you this morning, but would you mind not quoting me by name? I’m afraid the government will retaliate against me, my newspaper or my business if you do. Three: Is it true, as Prime Minister Erdogan believes, that Israel is behind the attacks by the Kurdish terrorist group P.K.K. on Turkey? Four: Do you really think Obama can punish Turkey for voting against the U.S. at the U.N. on Iran sanctions? After all, America needs Turkey more than Turkey needs America.

Disse spørsmålene er født av selvbevissthet og en slags selvtilstrekkelighet og forestilling om dominans og maktkamp internasjonalt. Blandingen av nostalgiske ottomanske drømmer, islamisme og stormaktsambisjoner er urovekkende, og Erdogan har demonstrert en vilje til å utfordre Vesten og Israel som ikke lover godt.

Håpet er at heller ikke Tyrkia har bestemt seg. AKP opplever synkende oppslutning. Det var før Mavi Marmara, og Erdogan kan ha bestemt seg for å spille Palestina-kortet for alt det er verdt.

Men innad er det stadig flere som er bekymret over utviklingen, og for Tyrkias sekulære friheter.

Letter From Istanbul, Part 2

Noe skjer i Tyrkia