Kommentar

At Saddam Hussein falt, betød frigjøringen av shiaene i Irak. Det har påvirket shiaene i hele det utvidede Midtøsten, og dermed også maktbalansen. Spesielt har det økt Irans makt og innflytelse. Iran er ikke lenger omringet av fiendtlige sunni-nasjoner, men har tvertom en hånd på rattet i Irak. USAs posisjon er tilsvarende svekket.

Det store spørsmål er om Iran og USA kan finne sammen og samarbeide om en stabilisering av Irak. Hvis ikke vil ventelig voldsspiralen fortsette. Full borgerkrig kan bryte ut, og det kan rive med seg hele regionen. Spenningen mellom sunnier og shiaer er allerede merkbar.

Siste Foreign Affairs har en artikkel av professor Vali Nasr, When the Shiites Rise, som ytterst velartikulert får frem hvor mye shia-revolusjonen har snudd opp ned på maktforholdene.

Sunni-nasjonenes frykt for Iran og shia-oppvåkning er et lite omtalt tema. Norske medier er overfokusert på palestinerne. Gaza er et «sideshow» sammenlignet med dramaet mellom Eufrat og Tigris.

Men først: Det var noen av USAs grunnleggende forestillinger om individ og samfunn som havarerte i Irak, påpeker Nasr. De «så» bare en potensiell borger, ikke at etnistitet og religion ville fylle romrommet.

Maktstrukturen i Irak er gruppebasert: klan, religion. Når et lite mindretall, sunniene, har begått grov urett mot to større grupper, kurdere og shiaer, over lang tid, var det gruppeidentiteten som gjenoppsto og krevde oppgjør. Demokrati ble bare et redskap for hevn.

When the U.S. government toppled Saddam Hussein in 2003, it thought regime change would help bring democracy to Iraq and then to the rest of the region. The Bush administration thought of politics as the relationship between individuals and the state, and so it failed to recognize that people in the Middle East see politics also as the balance of power among communities. Rather than viewing the fall of Saddam as an occasion to create a liberal democracy, therefore, many Iraqis viewed it as an opportunity to redress injustices in the distribution of power among the country’s major communities. By liberating and empowering Iraq’s Shiite majority, the Bush administration helped launch a broad Shiite revival that will upset the sectarian balance in Iraq and the Middle East for years to come.

«Revolusjonen» i Irak har fått shiaer fra Libanon til Pakistan til å reise hodet. Men den store «benefiter» har vært Iran. Som den ledende shia-nasjonen, både numerisk og konstitusjonelt, har Irans makt og prestisje vokst. Iran oppfatter seg som beskytter at Iraks shiaer, og båndene mellom de to land er tette. Under Saddam ble hundretusenvis av irakiske shiaer enten fordrevet eller de flyktet til Iran, som tok imot dem.

USA trodde at det faktum at en shia-dominert irakisk hær ikke gjorde mytteri da de sloss mot sine iranske trosfrender på 80-tallet, viste at det nasjonale overgår det religiøse. Men for Iraks shiaer veier den blodige nedslaktingen etter første Golf-krig langt tyngre. Det var den oppstanden president George Bush den eldre var med å utløse, og som amerikanerne kunne ha støttet. I stedet sto de passive og så på nedslaktingen.

Shiaene har vært tålmodige overfor det sunni-baserte opprøret etter 9. april 2003. Men da terroren gikk over fra å være rettet mot amerikanerne og «kollaboratører» til sivile mål, sprakk tålmodigheten. Det truet den religiøse legitimiteten. Etter angrepet på Askariya-moskeen 22. februar ba ayatollah Sistani sine tilhengere om å marsjere ut på gatene, og med dem fulgte dødsskvadronene.

At shiaene tok saken i egne hender har radikalt svekket USAs innflytelse. USA må spille rollen som brobygger mellom sunni og shia. Shiaene forventet sikkerhet. Når konflikten med sunniene har eskalert, har de vanskelig for å låne øre til den som argumenterer for den politiske prosessen.

Iran spiller dobbeltspill

Iran har fra dag én spilt en sentral rolle i Irak. Det samme gjorde de i Afghanistan. Der samarbeidet de med amerikanerne om å stable Hamid Karzais første regjering på bena. Det skjedde på Bonn-konferansen. Forholdene lå til rette for bedre forbindelser, og Iran skal ha kommet med en invitt. USA avslo eller svarte ikke. Dermed lot de en viktig anledning gå fra seg, sies det nå med beklagelse. For Iran sitter med veto i Irak.

Irans innflytelse er mangefasettert. Landet spiller både en offisiell og en uoffisiell rolle. De store shia-partiene SCIRI og Dawa har sterk tilknytning til Iran. Badr-militsen er grunnlagt i Iran og trent opp av Revolusjonsgarden. Saddams forfølgelser gjorde at det religiøse tyngdepunkt forskjøv seg til Qom. Nå har det svingt tilbake til Najaf og Kerbala. Hundretusener av iranere har besøkt de hellige stedene. Det investeres i servicefasiliteter for pilegrimene. De økonomiske interessene er store. Mange iranere velger å la den religiøse skatten gå til ayatollah Sistani.

Mange irakere gjorde det godt under eksil-tilværelsen i Iran: Justisministeren er iraker. Elitene flyter over i hverandre, både politisk, religiøst, på etterretningssiden og økonomisk. Iranske varer har funnet nye markeder i Sør-Irak.

Dissidenter i Iran hadde håpet at irakiske ayatollaher skulle vise sin uavhengighet overfor Qom og Teheran. Det har de ikke gjort. Derimot har frigjøjringen av shiaene i Irak ført til en oppblomstring av folkelig pietet blant den del av iranerne som har bevart den religiøse gløden og er president Mahmoud Ahmadinejads ivrigste støttespillere. De dyrker shia-muslimske helgener, og særlig den tolvte imam. Valfart til de hellige steder i Irak er en viktig del av denne religiøsiteten.

Balansering

Iran spiller et høyt spill i Irak. Motivene er blandede. De har både søkt å støtte shiaene, sikre sin egen innflytelse og sørge for å holde amerikanerne «off balance». Det er grunn til å tro at de har støttet militsgruppene som har bidratt til å ødelegge tilliten mellom folkegruppene, og dermed muligheten for en politisk prosess.

Iran har hatt så store muligheter i Iran til å svekke erkefienden USA og samtidig øke sin innflytelse at de har «overplayed their hand». De har tenkt for lite på Irak som stat og samfunn. Hvis borgerkrigen bryter ut, er det Iran som står mest utsatt til. De vil bli nødt for å intervenere og støtte shiaene, og sunni-naboene vil svare. Et slikt scenario er dystert.

Det finnes et lite håp, fordi USA og Iran burde ha felles interess av å sikre en konstruktiv løsning for Irak. Men sanden renner raskt ut av timeglasset.

Noen sitater:

Iraq’s liberation has also generated new cultural, economic, and political ties among Shiite communities across the Middle East. Since 2003, hundreds of thousands of pilgrims, coming from countries ranging from Lebanon to Pakistan, have visited Najaf and other holy Shiite cities in Iraq, creating transnational networks of seminaries, mosques, and clerics that tie Iraq to every other Shiite community, including, most important, that of Iran.

The Middle East that will emerge from the crucible of the Iraq war may not be more democratic, but it will definitely be more Shiite.

It may also be more fractious. Just as the Iraqi Shiites’ rise to power has brought hope to Shiites throughout the Middle East, so has it bred anxiety among the region’s Sunnis.

The Sunni backlash has begun to spread far beyond Iraq’s borders, from Syria to Pakistan, raising the specter of a broader struggle for power between the two groups that could threaten stability in the region. King Abdullah of Jordan has warned that a new «Shiite crescent» stretching from Beirut to Tehran might cut through the Sunni-dominated Middle East.

Om pietisme i Iran, vendt mot Najaf:

Although largely cynical about their own clerical leaders, many Iranians have embraced the revival of Shiite identity and culture in Iraq.

When the Shiites Rise

Les også

-
-
-
-