Sakset/Fra hofta

Man skulle tro at ødeleggelsene i Irak og Syria ville ha skremt aktørene fra å innlede nye militære eventyr. De iransk-styrte shia-militsene har åpnet et nytt kapittel i Kirkuk, og det kan bli en ny katastrofe, for Irak og Iran og selvsagt kurderne, men det betyr liksom ikke noe for mennene med våpen eller turbaner. Foto: Eric De Castro/Reuters/Scanpix

At det ville komme til kamper om Kirkuk, overrasket ikke. Peshmerga-kilder fortalte meg allerede i 2014 den den neste krigen ville bli mot shiaene og om Kirkuk. Men at den skulle komme nå, overrasket nok både den kurdiske presidenten Masoud Barazani og amerikanerne.

At angrepet er regissert av Iran og da særlig lederen for Al-Quds brigadene, generalmajor Qasem Al-Soleimani, samt at dette utvilsomt er et veritabelt ballespark på USA, er grundig redegjort for av document.nos redaktør, her og her.

Spliden innad i de kurdiske rekkene har document.no behandlet her og her. Mine kurdiske kilder sier at sølvpengene som kom Talabani-familien, da særlig de to sønnene Bafel og Qubad til gode, har fått de to andre fraksjonene innen PUK til å rase. Raser gjør også befolkningen i Suleymaniyah som har åpnet skoler, moskeer og kirker (!) for kurdere og arabere (!) som har flyktet fra Kirkuk, 111 km lenger vest. At flere Peshmerga-soldater skal ha blitt kappet hodet av i mandagens kamper, bidrar ikke til å dempe raseriet.

Mange forståsegpåere, som vår egen Børge Brende og flere norske utenrikskorrespondenter, hevder at skylden for dette irakske angrepet ligger hos Masoud Barazani. Han ignorerte sinte naboer, amerikanske ambassadører og shialederne i Bagdads råd om ikke å avholde en rådgivende folkeavstemning om et fremtidig uavhengig Kurdistan. Vel, de tar feil. Krigen ville ha kommet uansett, og løfter vi blikket og ser litt lenger mot vest, mot Eufrat i Syria, skjønner kanskje flere hvorfor.

Der ligger – på rad og rekke – den ennå delvis IS-kontrollerte byen Deir ez-Zor, snart okkupert av Hizballah og syriske regjeringsstyrker støttet av russiske fly. Snaue fem mil lengre ned langs Eufrat ligger Al-Mayadin, der IS ble nedkjempet sist lørdag. Drøye åtte mil lengre ned ligger Al-Bukamal, på grensen til Irak. Denne byen er fortsatt kontrollert av IS, men her er russerne og amerikanerne, for ikke å glemme russernes iranske og libanesiske allierte, i et kappløp, lik det som finner sted i Raqqah, vel tjue mil lenger nord og øst langs Eufrat. Hvem tar byen først? Mitt tips er at med mandagens overraskende angrep på Kirkuk kan vi se konturene av det Soleimani har hatt i siktet sitt i titalls år. En 2000 km lang, iransk-kontrollert, landkorridor mellom Teheran og Beirut. Nord for korridoren er amerikanerne og kurderne sperret av Tyrkia.

 

Hvem kan stanse Iran? 

Om noen hadde spurt en arabisk, europeisk eller endog en amerikansk utenriksminister på 1990-tallet om hvordan de ville reagere på at Iran ville ta kontroll over fire arabiske, sunnimuslimske hovedsteder om en tjue års tid, ville samtlige sannsynligvis ha krøket seg av latter over et så usannsynlig tåpelig og urealistisk spørsmål. Vel, spørsmålet var hypotetisk, men faktum er at Iran i dag – de facto – kontrollerer fire arabiske, hovedsakelig sunnimuslimske hovedsteder: Sana’a i Yemen, Bagdad i Irak, Damaskus i Syria og Beirut i Libanon. Bare for å ha nevnt det, så tok Qasem Al-Soleimani over som sjef for Al-Quds-styrken i 1998…

Dermed ikke sagt at korridoren er et faktum. Før så skjer, må vi se hva de shia-muslimske politikerne og rivalene i Bagdad finner på. Vi må vite hvordan de mer anti-iranske fraksjonene i PUK reorganiserer seg etter Talabani-familiens svik, vil de alliere seg med Barazanis KDP-styrker lenger nord? Iraks sunnier har allerede ymtet frempå om selvstyre for seg, kanskje vil de alliere seg med kurderne mot shiaene og Iran? Og så må vi vite hva Trump og den amerikanske kongressen gjør med denne iranske ørefiken, tre dager etter at Trump varslet at han ikke vil fornye atomavtalen med Iran? Sist men ikke minst blir det uhyre spennende å se hva Putin gjør med «sine» investeringer i Kurdistan. Jeg tror han er den som har best kort på hånden nå.

Utviklingen er dramatisk og kan endre seg fra dag til dag. Regionen formelig bobler over av utemmet energi. Ikke ulikt oljekilden Baba Gargur (15 km nord for Kirkuk). Kl tre om morgenen den 15. oktober 1927 sprutet den råolje 42 meter opp i været. Ingen vet helt hvor mye som kom opp i de ti dagene det tok før de fikk temmet den, men i henhold til Wikipedias kilder var oljestrømmen på mellom 35 og 90 tusen fat per dag.