Nytt

1991. Da kurderne fordrev Saddam fra Nord-Irak, satset Tyrkia og Iran på at de kurdiske selvstyremyndighetene skulle falle fra hverandre. Ikke bare ved hjelp fra fiendtlige nabostater, men ved indre splid blant kurderne. Det var nok å spille på; selvstyreområdet (KRG) er i praksis delt i to, med et ingenmannsland med grensevakter og passkontroller imellom.

Den vestlige delen kontrolleres av Kurdistans demokratiske parti (KDP) fra hovedstaden Erbil, ledet av KRGs nåværende president Massoud Barzani. I øst hersker Kurdistans patriotiske union (PUK) fra den regionale hovedstaden Suleimania. PUK ledes for øyeblikket av Kosrat Rasul Ali, og er Barzanis visepresident. Begge er berømte peshmerga-krigere.

Alis PUK-styrker frigjorde Erbil i 1991 og senere Kirkuk. Hans soldater skal også ha funnet Saddam Hussein. En annen kurdisk fløy av PUK ledes av dr Bahram Salih, tidligere statsminister i KRG og visestatsminister i Irak. En tredje PUK-fløy er familien til Iraks tidligere president (2005-2014) Jalal Talabani, som hadde støtte fra omlag 20 prosent av kurdere inntil hans død for to uker siden; hans enke og to sønner benytter farens status men anses ineffektive og mer opptatt av egen vinning. De er dessuten bosatt i Europa. De påstås å ha bånd til Iran og tilogmed lederen for revolusjonsgarden, Qassem Soleimani.

 

Kampen om Kirkuk

Kirkuk er kjent for olje, gass, og en svært blandet befolkning, hovedsakelig irakiske turkmenere (tyrkere), kurdere og assyrere (og tidligere også armenere og jøder), men historisk sett relativt få arabere. Saddam forflyttet mange sunniarabere til Kirkuk for å få bedre kontroll med byen og oljeprovinsen, og betalte endog arabere for å flytte forfedrenes graver til Kirkuk for å etablere et historisk-religiøst krav på området. (Noe å tenke på a propos graver i Norge?)

Kurderne opparbeidet seg kontroll med Kirkuk under stridigheter med Saddam i 1991 og 1996, og fikk full kontroll med byen i 2014.

 

Peshmerga-fort ved Haweija-fronten, der en stor IS-enklave holdt stand nær Kirkuk inntil begynnelsen av oktober. Ingenmannsland strekker seg 2-300 meter på baksiden av bygningen. Kurderne hadde ingen interesse av å rykke frem i sunni-territorier da Kurdistans grense slutter her, og IS på dette tidspunkt var for svake til å invadere Kurdistan. Men det hadde Hashd al-Shaabi, den brutale shia-militsen som peshmergaen utpekte som den neste krigshisseren, som smøg seg frem like ved langs hovedveien mellom Baghdad og Erbil. Siste døgn har de rykket 40 km frem mot Erbil, omringet Kirkuk, og halshogget en kurdisk soldat.  (Foto: CB.)

 

KRG kontrollerer over 80 prosent av irakisk naturgass og 40 prosent av oljereservene. Svært mye befinner seg rundt Kirkuk. Byens oljerikdom har de siste tre år fylt lommene til de mektige i PUK og PDK. KRGs korrupsjon gjør at de rike kurderne sjelden sender sine sønner til fronten (kvinnelige peshmerga-soldater er nesten utelukkende statister i propagandafoto, unntatt i kurdisk-tyrkiske PKK), men foretrekker kaféene i Erbil 45 km fra frontlinjen. Nå står den fryktede shia-militsen Hashd al-Shaabi (PMU), samt regulære iranske soldater og Quds-soldater foran portene.

Kirkuks olje er ikke bare av interesse for mektige menn i KRG, Baghdad, Ankara, Teheran, Moskva og Washington, men også for verdens mest korrupte hjelpeorganisasjon, FN. En gjenoppbygging vil bli luktrativt for mange, om de kan kontrollere Kirkuk.

 

Krig inatt?

Da Kurdistan erklærte uavhengighet (og satte beslutningen om løsrivelse på is straks folkeavstemningen var gjennomført) var håpet at Baghdad og nabostatene ville forhandle. De ser ut til å ha lagt helt andre planer.

I øyeblikket er de kurdiske peshmerga-styrkene trukket ut av Kirkuk, og PUKs ledere signaliserer at de ikke akter å kjempe nå, mens PDKs soldater gjør seg klare til kamp, 5km utenfor Kirkuk, men avventer i håp om å få støtte fra PUK, som er minst like gode krigere.

Kurdiske soldater har også trukket seg ut av de overveiende kristne byene Bartela og Hamdaniya nær Mosul. Byene ble fraflyttet før IS inntok dem, og mange (omtrent halvparten) derfra er rike nok til å ha foretrukket å flytte til Europa, isteden for å flytte tilbake til nesten uskadede hjembyer.

Inatt må PDK sende forsterkninger og forberede seg på å bekjempe shia-milits og iranske soldater alene.

En krig vil kunne samle kurderne. Men de vet at om de skulle vinne denne krigen, og oppnå uavhengighet, begynner den kurdiske borgerkrigen, mellom PUK og PDK.

Eller mot naboklaner. Eller mot Tyrkia. Eller andre fiender. Det er lag på lag med krig som venter på tur.

 

Fortløpende oppdateringer om krigshandlingene i Kurdistan kan leses hos Rudaw Media Networks engelske FB-side her.

Oppdatering: 30 soldater skal ha mistet livet da Hashd al-Shaabi, støttet av Iran og Tyrkia, inntok PDKs områder i Kirkuk (mesteparten var kontrollert av PUK som trakk seg ut frivillig). Kurderne har også trukket seg tilbake fra flyplassen, et raffineri og flere oljefelt ved Kirkuk. Kurdiske flagg er fjernet over hele byen. Alt i løpet av èn dag. PDK benyttet avanserte våpen og ødela fem irakiske Humvees 25 km utenfor Kirkuk. Irakiske tyrkere hilser erobrerne velkommen. Minst 50 sivile ble skadd i trefningene. Også yezidienes hjemprovins Shingal, der IS slaktet dem i 2014, er erobret. USA nedtoner trefningene, men det kan vanskelig skjules at to amerikanske allierte går løs på hverandre med våpen levert av USA. Spørsmålet nå er om kurdernes president Barzani, som ivret for folkeavstemningen, vil forhandle eller kjempe, etter å ha uttalt at enhver KDP-soldat som trakk seg tilbake ville bli betraktet som en forræder. En krig vil bli svært risikabel for Kurdistan.

 

www.haaretz.com/middle-east-news/iraq/1.817465#

www.nytimes.com/2017/10/16/world/middleeast/kirkuk-iraq-kurds.html