Kommentar

Det er forunderlig å se hvordan erfarne norske kommentatorer og akademikere omtaler arabiske diktaturer. Jo mer diktatoriske, jo større respekt.

Det er underlig i et land der mange journalister og politikere mener at vi er et skritt nærmere politistaten pga Datalagringsdirektivet.

Hosni Mubarak fikk bare hån da det ble klart at hans dager var talte. Men de virkelig politistatene – Syria og Iran – snakkes det lite om. Til tross for at disse truer freden i Midtøsten. Hvis det snakkes om dem, er det med respekt, i det minste for Syrias del.

Det er merkelig hvordan disse holdningene forplanter seg og blokkerer for innsikt. En «Syria-ekspert» fortalte igår NRKs lyttere at det var mindre sjanse for regimeendring i Syria fordi Bashar al-Assad er mer populær enn Mubarak var!

Går det an å snakke om genuin popularitet i et land som har vært styrt av unntakslover i 43 år?

Det er et misforhold i dekningen av Israel og nabostatene som er skrikende. De måles med helt forskjellige standarder. At Israel måles strengere, er kanskje ikke så rart. Men land som Syria forstås med en velvillighet som savnes overfor Israel.

Skyldes det en forestilling om at Syria ved sin «motstand» er mer heroisk? Norske medier har fulgt dårlig med på Hizbollahs indre kupp, i samarbeid med Syria og Iran, og at Midtøsten-eksperter i USA tror det går mot en ny storkrig.

Det er noe grunnleggende med forståelsen av diktaturer som mangler. Selv en så rutinert journalist som VGs Per Olav Ødegaard demonstrerer denne naiviteten over to sider i gårsdagens VG. Ødegaard er ikke anti-israeler slik kollega Harald Berg Sævereid er. Han rir ikke sine kjepphester, men representerer mainstream-journalistikken i VG og forsøker å være opplysende.

Det er han ikke i denne artikkelen, «Syria på vei mot stupet».

1. Den første illusjonen er bruken av ordet stabilitet. Ødegaard later til å tro at Syria er et stabilt land.

Inntil for vel en uke siden var imidlertid Syria en stabil og rolig øy i et opprørt arabisk folkehav.

Det er mulig Ødegaard mener helt formelt, at det var rolig på overflaten. Men hans videre analyse tyder på at han legger noe mer i det. At Syria har vært et land i balanse. Han advarer mot at Syria kan bli et nytt Irak. Hvorfor? Fordi landet består av mange religiøse retninger, og disse kan eksplodere hvis regimet faller.

Dette er et narrativ som mange i Europa/Norge abonnerer på: At det var USA som skapte kaoset og volden i Irak. Dette gjentas ofte med den største selvfølgelighet. Eller som en lærer sa til undertegnede på Journalisthøgskolen nylig: Irakerne hadde det bedre under Saddam.

Ødegaard later til å tro at mangfold og flerkultur var mulig under Baath-diktaturet:

Inntil Saddam Hussein ble styrtet regjerte Baath-partiet både Irak og Syria med sekulær, arabisk nasjonalisme som ideologi. Begge land er flerkulturelle, multietniske og preget av religiøst mangfold. Tre av fire syrere er sunnimuslimer, men staten er sekulær og de religiøse minoritetene er beskyttet. Bashar al-Assad tilhører selv en minoritet, de islamske alawittene, som bare utgjør om lag seks prosent av befolkningen. Da det irakiske regimet falt oppsto det en blodig sekterisk strid mellom sjia- og sunnimuslimske grupper. Sjiamuslimene er i flertall i Irak, men var blitt brutalt undertrykket under Saddam. Hundretusener av irakere flyktet fra terroren til nabolandet Syria. I verste fall kan Syria, med sitt etniske og religiøse manfold, bli åsted for et lignende mareritt.

Det er noe riktig i det Ødegaard beskriver. Men han misser hovedpoenget: at en politistat og et ettpartidiktatur fremmer og skjerper motsetningene. Det får rent ut både individer og grupper til å gå i strupen på hverandre. Dette er en konkurranse og rivalisering som diktaturer fremmer bevisst som herskeinstrument. Man spiller folk ut mot hverandre. Man ødelegger lojaliteten mennesker imellom.

Syria styres av en liten sekt. Hvilke metoder tror Ødegaard at Assad-familien har benyttet for å kunne sitte med makten så lenge? Er det i kraft av å være beskytter og ha skapt balanse? eller er det i kraft av frykt og splitt og hersk?

Befolkningen i Hama fikk merke «beskyttelsen». Det var ikke et engangstilfelle. Regimet våker nidkjært over alt som kan være tilløp til å utfordre regimet. Alt som kan være nasjonalt, kollektivt samhold. Derfor ligger et slikt regime i permanent krig med de andre gruppene. Saddam lå som sunni i krig med shiaene og for Assad er det enda verre. Han tilhører bare en sekt.

En målestokk på det «flerkulturelle» er behandlingene av landets kurdere. De er statsløse, og man kan tenke seg hvilken status det gir i en politistat som styres av unntakslover. Det har vært gjentatte opprør som er slått blodig ned. Og hvorfor blir det bråk? Fordi en tjenestemann oppfører seg på en måte som er ment å provosere.

Denne volden og hensynsløsheten er ikke noe nytt i Midtøsten. Den har vært et gjennomgående trekk ved alle herskere, legitime som illegitime.

Ødegaards analyse mangler forståelse for at tiden er ute for Assad-regimet. Det kan komme med løfter, men oppfyller dem ikke. Det forsøker å kjøpe seg tid, men det har egentlig ikke noe å levere, for det folk krever er dets avgang. Ødegaard påstår at

Hittil har demonstrantene i liten grad krevd presidentens avgang, vel vitende om at han fortsatt er respektert av mange.

Dette er rett og slett pinlig. Men tilsvarende ting ble sagt og skrevet om Saddam Hussein.

Når Assad-regimet faller, og det ser bare ut til å være et spørsmål om når, ikke hvis, vil begge Baath-partiene tilhøre historien. De er Midtøstens svar på fascismen og nasjonalsosialismen. Og som opphavet var de like brutale.

I norsk optikk var invasjonen av Irak et feilsteg av historiske dimensjoner. Men spørsmålet er om ikke George W. Bush er fadder til den arabiske revolusjon som nå feier det ene regimet etter det andre over ende. Det skjedde uvørent og sleivete, og en del av volden kunne vært unngått. Men noe av den var uunngåelig. Det var årtiers undertrykkelse som skulle gjøres opp.

Historie er noen ganger messy og brutal. Det gjelder særlig i Midtøsten.

Ødegaard spør om det som avløser Assad kan bli noe Washington liker enda dårligere. Men spørsmålet er feil stilt: diktatorenes tid er forbi. Det er mulig de avløses av islamistiske diktaturer. Men so what? Historien er ikke en moralsk fabel. Ingenting kan redde diktatorene. Deres tid er omme, og det er ingenting hverken å sørge over eller forsvare.