I en stort opp­slått artik­kel i Aften­pos­ten tok Jør­gen Lohne for seg de krist­nes kår i Syria. Språk­bru­ken indi­ke­rer hvor man står – i for­hold til ara­berne, de kristne, spørs­må­let om reform i Midt­østen, synet på Israel – alt spil­ler med.

Lohnes tekst vit­ner om at Lohne og Aften­pos­ten ikke øns­ker å pro­vo­sere de auto­ri­tære dik­ta­tu­rene i Midt­østen. Man skri­ver på akku­rat samme måte som under sov­jet­kom­mu­nis­men: De kristne sier de ikke er under­tryk­ket, skri­ver Lohne. 

Hvor stor fri­het har de kristne i Syria til å gi uttrykk for deres egent­lige syn? Lohne nev­ner at gren­sen for kri­tikk går ved poli­tikk. Nett­opp. Hvis de kristne sier noe om at de er under­trykt vil det være en poli­tisk kri­tikk. Der­for for­sik­rer de at alt er vel.

ANNONSE

Hvor­dan kan Lohne ha mave til å skrive slikt om et regime som er kjent for å være ytterst repres­sivt? Syria styres av det samme type Baath-parti som Irak under Sad­dam Hus­sein. Også Syria har 12 for­skjel­lige sik­ker­hets­tje­nes­ter.

Men i takt med anti­ame­ri­ka­nis­men og anti-israe­lis­men er norske medier blitt mer for­son­lige mot den ara­biske ver­den. Det kal­les dia­log. Selv med dik­ta­tu­rer.

Lohne beskri­ver Bashar al-Assads Syria:

Bil­det av lan­dets ube­stridte leder, pre­si­dent Bashar al-Assad, er å se over­alt i Damas­kus, alene eller sam­men med et lig­nende por­trett av hans far og for­gjen­ger. Hafiz al-Assads auto­ri­tære og iblant bru­tale styre brakte tre tiår med sta­bi­li­tet etter at syrerne hadde sett regje­ring etter regje­ring styr­tet ved sta­dig nye kupp siden selv­sten­dig­he­ten fra fransk man­dat­styre i 1946.

Og denne sta­bi­li­te­ten er så vik­tig at man hel­ler får tåle jern­hardt styre og man­gel på fri­het, mener nok en del syrere. Så da Assad senior døde i 2000, fant mange det natur­lig at hans sønn over­tok. Og Bashar har så langt vist seg å være en like stor garan­tist for for sterk sen­tral­makt som faren og sty­rer i lik­het med ham etter unn­taks­lo­vene som ble ved­tatt i 1962. De omkost­nin­ger dette får for befolk­nin­gen når det gjel­der men­neske­ret­tig­he­ter som tas som en selv­følge i Ves­ten, er det sjel­den noen i lan­det våger å stille spørs­mål ved.

Dette er pin­lig les­ning. Det er både fag­lig og moralsk kom­pro­mit­te­rende. Lohne for­sø­ker å balan­sere, og leg­ger inn noen små reser­va­sjo­ner, men “over­all” er det et spyttslik­kende bilde av et bru­talt dik­ta­tur han teg­ner.

Sta­bi­li­te­ten i Syria er det folket som beta­ler for: oppo­si­sjo­nelle døm­mes til lange feng­selstraffer for nor­mal poli­tisk akti­vi­tet. Det er ikke lenge siden Syria sys­te­ma­tisk lik­vi­derte mot­stan­dere i Liba­non, noe Lohne vet utmer­ket godt. Krym­per det seg ikke i ham når han leser sin egen tekst? 

Det er vir­ke­lige men­nesker som beta­ler pri­sen for Syrias sta­bi­li­tet, og Lohne er kunn­skaps­rik og erfa­ren nok til å vite det. 

Teks­ten blir ufor­ståe­lig stilt opp mot den vekt på men­neske­ret­tig­he­ter som ellers pre­ger jour­na­lis­tik­ken og sam­fun­net i stort. Den er ellers ikke nådig mot vest­lige regje­rin­ger for “brudd”. Her snak­ker vi ikke bare om brudd, vi snak­ker om sys­te­ma­tiske for­bry­tel­ser, om et helt regime som sav­ner legi­ti­mi­tet.

Lohne tier både om for­bry­tel­sene og den mang­lende legi­ti­mi­te­ten. Han nev­ner ikke ordet “per­son­lig­hets­kul­ten”. Han nev­ner ikke Hama, byen som faren Hafez al-Assad lot jevne med jor­den i 1982. Et sted mel­lom 10.000 og 20.000 men­nesker ble drept. En syrer som leser om Assads “iblant bru­tale styre”, ville ledd en mor­bid lat­ter.

Lohne bru­ker uttrykk som “natur­lig”, “ube­stridt” om et styre hvor det å bestride det betød tor­tur. Han skri­ver at sta­bi­li­te­ten var verdt pri­sen fordi det var så ille tid­li­gere. Det var det samme Aften­pos­ten skrev om Hit­ler-Tysk­land før kri­gen.

Hva skyl­des denne skjønn­ma­lin­gen? Avi­sen viste en til­sva­rende uvil­lig­het mot å kon­fron­tere Slo­bo­dan Milo­se­vic og Sad­dam Hus­sein. Aften­pos­ten gled unna, for­søkte å finne en nøy­tral grunn, et tredje stand­punkt. Stilt over­for et dik­ta­tur er det ikke mulig.

Aften­pos­ten er fan­get opp i tidens mal­strøm, der spørs­må­let om dik­ta­tur eller reform i Midt­østen angår oss. Det samme gjør de krist­nes stil­ling. Det er også de Lohne sel­ger “down the drain”. Der­med sen­der han og avi­sen også et sig­nal til norske kristne som må spørre seg selv: kom­mer avi­sen til å for­svare dem?

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629


  • einherje.myopenid.com

    Vil i forbi­far­ten nevne at Assad selv til­hørte en mino­ri­tet i Syria, nem­lig Ala­wit­tene. De utgjør en 10–15 % av befolk­nin­gen. Det inter­es­sante når Rustad nev­ner Hama, er bak­grun­nen for mas­sa­kren. Det mus­limske bro­der­ska­pet var kjent for blant annet å lik­vi­dere Ala­vit­ter, spe­si­elt med til­knyt­ning til for­valt­nin­gen.

    Mange vil hevde at bro­der­ska­pets kol­la­bo­ra­tø­rer ville tatt førin­gen i Syria, om ikke Assad hadde beord­ret ”til­in­tet­gjø­rel­sen” i –82.
    Bro­der­ska­pet er sunni-mus­limsk med tette bånd til wahabis­tene i Saudi-ara­bia. Sun­nier og Ala­wit­ter har his­to­risk aldri vært på bølge­lengde, sna­rere tvert i mot. 

    Vi kan vel såle­des slå fast at bro­der­ska­pets ter­ror­grup­per finan­siert av saudierne ville end­ret det poli­tiske bil­det i regio­nen. Det er også verdt å merke seg at Assad beguns­ti­get de kristne i Liba­non i for­hold til mus­li­mene på –70 tal­let.

    Nok av eksemp­ler på hvor kom­plekst og uens­artet for­hol­dene i midt-østen kan være. I hvert fall på en god arm­lengdes avstand sett fra Norge.

  • Jeg har bare skum­lest Lohnes artik­kel, og det er tyde­lig at han søker en slags balanse i beskri­vel­sen av det syriske auto­kra­tiet. Hva Lohne vet og ikke vet om Syria, vet ikke jeg noe om, men et gjen­nom­gå­ende trekk hos norske uten­riks­jour­na­lis­ter er man­gel på kunn­skap om det de skild­rer. Han kunne jo ha kon­tak­tet Sara Ras­mus­sen og fått noen tips av henne om det syriske regi­met repre­sen­te­rer. For dem som er usikre på hva auto­kra­ti­ene i Mist-Østen står for, går det en utmer­ket serie om Sad­dam Hus­sein og Irak på NRK for tiden. Se den og bli klo­kere.

  • grace

    Takk til Hans og ein­herje som også tar opp Hama.
    Det er van­lig­vis et ikke-tema.
    Akku­rat som Syrias okku­pa­sjon av Liba­non. Fysisk og/eller by proxy.
    De fikk fak­tisk carte blan­che under 1. gulf­krig til å gå inn i Liba­non,
    som “kom­pen­sa­sjon” for støtte til Bush d.e.´s krig.

  • Skar­tveit

    Sorle S. Hovde­nak har et meget bra inn­legg i dagens Vårt Land der temaet er reli­gions­kri­tikk og dens betyd­ning for det libe­rale og demo­kra­tiske sam­fun­net. Det for­tje­ner en plass her der­som red har mulig­he­ten til å få det på trykk.