Kommentar

Behandler vi et islamistisk diktatur annerledes enn et høyreorientert? Er Khamenei bedre enn Augusto Pinochet?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre sa til VG tirsdag at det nærmest er utenkelig at den norske ambassaden i Teheran skal slippe inn skadde eller forfulgte iranere.

– Det vil ha en meget høy pris å rokke ved den norske ambassadens troverdighet, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre til VG.


– Men hvis demonstranter ber om hjelp ved ambassaden vil de bli tatt imot?

– Det kan jeg ikke kommentere. Men jeg kan si at en ambassades funksjon er å ivareta norske interesser, og ellers forholde seg til Wien-konvensjonen som styrer utenlandske ambassaders rettigheter.

Det er rene ord for pengene: Å ta hånd om forfulgte eller skadde iranere er ikke å ivareta norske interesser. Det er Støres definisjon.

VG støtter Støre på lederplass onsdag.

Støre gjør det eneste rette når han avviser å å svare konkret på spørsmål om Norges ambassadør i Teheran vil ta imot demonstranter som søker hjelp eller beskyttelse.

Det ville da også være særdeles uklokt av lille Norge nærmest å annonsere at ambassaden i Teheran vil ta imot forfulgte demonstranter med åpne armer.

Lider Støre og VG av politisk hukommelsessvikt? Under kuppet i Chile 11. september 1973 ble den norske ambassaden et tilfluktssted for chilenere på flukt. Ambassadøren nedla et stort arbeid og utviste stort mot, som han senere ble berømmet og hedret for.

Hvorfor var det riktig å redde chilenere, mens det ikke er riktig å hjelpe iranere? Hva har skjedd i mellomtiden som gjør at man har «glemt» Chile? Er det slik at høyreorienterte kupp er verre enn islamistiske?

Iranerne ser parallellen klart. Under demonstrasjonene de første dagene lød ropet i gatene i Teheran: «Seyyed Ali Pinochet, Chile Iran nemishe» (Seyyed Ali Pinochet, Iran vil ikke bli som Chile). Seyyed er fornavnet til Ali Khamenei, Irans øverste leder.

For venstresiden har volden alltid befunnet seg til høyre. Den som har vært utøvd i sosialismen og kommunismens navn, har man hatt vanskeligere for å fordømme. Den skjedde jo i den gode saks tjeneste. Høyreekstremister derimot er onde av natur.

Har noe av denne immuniteten smittet over på islamistiske regimer?

Det finnes to argumenter som understøtter en slik tolkning.

Det ene finner man flust belagt i avisenes egne kommentarer, med stadige henvisninger til «demokratiet» i Iran.

Et grelt eksempel er John Harbos helsides kommentar i Aftenposten lørdag. Den er autoritativ: Harbo har vært Midtøsten-korrespondent.

Noen vil beskrive regimet i Iran som et undertrykkende diktatur. Et regime som med alle midler holder opposisjonen nede. Det er i beste fall unyansert. Riktignok har regimet tidligere slått ned protester på en svært brutal måte. Det skjedde på begynnelsen av 1980-tallet, da antallet drepte kunne telles i tusener. Og iranske fengsler har vært fylt av opposisjonelle.

De verste.
Samtidig har Iran en form for demokrati, om enn ikke i vår betydning av ordet. Ser vi på undertrykkende regimer i den del av verden, som Syria, særlig under tidligere president Hafiz al-Assad, og Saddam Husseins Irak, var de begge langt mer systematiske i sin maktbruk. At folkemassene der skulle strømmet ut i gatene med krav om regimeendring og frihet, var helt utenkelig.

Det er sammenstillingen av opplysninger som er talende: «Noen vil beskrive regimet i Iran som et undertrykkende diktatur». Noen, men ikke Harbo. Han er nyansert. Han er klar over overgrep, men må gå helt tilbake til 80-tallet. Han ser bare for seg dikotomier: myk-hard, demokrati-diktatur. Hvis det finnes innslag av demokrati er det det motsatte av diktatur, ergo må det være noe bra også i Iran. Ergo er det ikke bare undertrykkelse.

Men i Iran fungerer demokratiet på diktaturets premisser, og det gjør også demokratiet destruktivt.

Det er riktig som Harbo nevner: Hafez Assad og Saddam Hussein var mer brutale i det ytre, og det var utenkelig at folk kunne marsjere i gatene i Damaskus og Bagdad. Slik det er i Damaskus og Kairo idag. Landene er personlige diktaturer.

Det er ikke Iran, det er et teokrati, med islam som nasjonal ideologi. Denne ideologien har hatt betydelig folkelig oppslutning. Det ligger altså et element av folkelig tilslutning bak teokratiet, fordi realisering av politisk islam er basert på at islam kan gi folk et godt samfunn.

Men det betyr også at folket pro forma har gitt sin tilslutning til undertrykkelsen av avvikere og dissidenter. Republikken må jo beskyttes mot sine fiender, indre som ytre. Revolusjonsgarden og særlig Basij-militsen er revolusjonære og populistiske og har hatt en folkelig anerkjennelse, inntil et punkt.

Når demokratiet og teokratiet begynner å gå i hver sin retning, oppstår sprekkene, og systemets selvmotsigelser blir synlige. Det er det som har skjedd. Det er nå full «skjæring» mellom folket og regimet. En avgrunn har åpnet seg, og Revolusjonsgarden og Basij-militsen har mistet all legitimitet. De er rene undertrykkelesorganer.

Feil premisser

Harbos «nyanser» betyr å forstå regimet på dets egne premisser. Han skriver at regimet har vært «tilbakeholdent». «Det kunne vært mye verre». Selvfølgelig kunne det vært det, men grunnen er legitimitetskrisen. Khamenei og generalene i Revolusjonsgarden vet at for hver gang de dreper, vokser motstanden. Det er ikke av humanitet de har vært tilbakeholdne, men slik høres det ut på Harbo.

Han siterer Mahmood Amiry-Moghaddam som etterlyser større engasjement for Iran. Men den hjelpen kommer ikke. Barack Obama har sagt at det ikke er forskjell på kandidatene, siterer Harbo. Opposisjonen må klare seg selv, konkluderer han.

Det er feil igjen: Obamas støtte til iranerne har vært klar hele tiden. Han har tydelig vist hvilken side han står på. Opposisjonen står ikke alene. En hel verden har fulgt med på deres kamp, og det er knyttet sterke bånd mellom verdensopinionen og opposisjonen. Den symbolske rollen iranerne spiller, har en stor kraft. Hvis Khamenei bruker rå makt, vil det ha store omkostninger. Uansett hva han gjør vil hans anseelse synke.

Amiry-Moghaddam kan ta feil av norsk opinionselite og verdensopinionen. Ute i verden er sympatien for iranerne stor. De symboliserer frihetslengselen hos alle mennesker. Intuitivt forstår vi hva det handler om.

Diktatur og vold er dårlige PR-saker i vår tid.

Forskjell fra Chile

Det finnes en annen grunn til at den norske ambssadøren ikke åpner sine dører for iranere: Hva Khameneis junta kan finne på. Augusto Pinochets styrker brøt seg ikke inn i vestlige ambassader som ga asyl til chilenere. Slike hensyn vil neppe Khamenei og hans utkommanderte stormtropper ta.

Det som skjedde under karikaturstriden viste at man kan være like mye vigilante som da den amerikanske ambassaden ble stormet i 1979. Tilsynelatende er det folkelig vrede som får utløp, men de passive politifolkene taler sitt tydelige språk.

VGs lederartikkel legger opp til en slik «underkastelse på forhånd», når det heter at Støre gjør klokt i ikke å annonsere at ambassaden er et fristed.

Det ville bare virke som en unødig provokasjon overfor iranske myndigheter, som truer med utvisninger hvis ambassader gir hjelp til demonstranter.

Et høyreorientert militærkupp turde man motarbeide, men et islamistisk teokrati tør man ikke opponere mot. Det styrer ved hjelp av trusler, og dem bøyer man seg for. På forhånd.

Slik svikter vi iranerne. Vi forstår regimet på dets premisser. Når vi velger å kalle dette demokrati, svikter vi også oss selv.

Valget som forandrer Iran