Kommentar

Flere har dummet seg ut med forsvar for det iranske diktaturet. Men det spørs om ikke TV 2s Fredrik Græsvik tar kaka, både pga det enkle, grove, språket, og tidspunktet: Lørdag 20. juni går Græsvik ridderlig i forsvar for Khameneis valgsvindel og mener regimet ikke har noe valg, det må slå ned demonstrantene. Det kan jo ikke gi etter for et urettmessig krav. Eller som Khamenei selv sa det: Å lytte til opposisjonen vil si å innføre diktatur.

Græsvik har sin egen blogg på TV 2s nettsider. Han skriver således med kanalens implisitte godkjennelse. Tittelen går rett på sak Irans dårlige tapere. Gjett hvem?

Hva om det nå faktisk er slik at president Mahmoud Ahmadinejad vant valget i Iran? Det kan godt være at han gjorde det. I så fall blir den vestlige støtten til Mousavis tilhengere patetisk. Greit nok at Vesten ønsker oppmyking av regimet i Iran, og ønsker seg en mer reformvennlig linje. Men hvis Vesten også ønsker at Iran skal være et demokrati, må vi nesten la iranerne selv få velge sine ledere.

Det er langt fra utenkelig at det offisielle valgresultatet faktisk er riktig. Riktignok fikk Ahmadinejad overraskende stort flertall i første valgomgang, men han var da også favoritten. Vi vet at han har stor støtte i Iran. Fordi vestlige medier av forskjellige grunner (blant annet på grunn av regimets strenge restriksjoner) i all hovedsak lager sine reportasjer i Teheran, blir bildet skjevt. I hovedstaden er det større støtte til reformvennlige partier og kandidater enn andre steder i landet. Media har skapt et inntrykk av at iranerne ønsker forandring – det inntrykket kan ha vært ganske skjevt.

Uthevelsene er Græsviks. Setningen Media har skapt et inntrykk av at iranerne ønsker forandring – det inntrykket kan ha vært ganske skjevt er lagt ut lørdag 20. juni, dagen etter Khameneis tale hvor han truet folk med vold. Hva skulle han ellers gjøre, spør Græsvik.

Græsvik er en erfaren utenriksreporter, han snakker med autoritet. Dateline er Tel Aviv. Teksten ligger fortsatt på TV 2s hjemmeside. Det sier noe om manglende profesjonalitet. Noen har skrudde ideer, men det spesielle med Norge er at journalister får lov å dyrke dem på jobb og presentere dem for seere/lesere. Det gjør Norge til et merkelig land.

Innenfor den konsensuskulturen som mediene dyrker, hvor kursen er staket ut av 68-ernes antiautoritære opprør, er det god tone å innta et kontrært standpunkt. Det er «modig». Men med et viktig forbehold: bare hvis skepsisen og mistenksomheten rammer de riktige. Under Gaza-krigen sto Græsvik trygt på israelsk side og svingte svøpen over Israel og israelere. Han var ikke nådig.

Denne gang vil Græsvik være ridder. Han vil våge å si det «ingen» andre tør: kanskje valget var korrekt? Har da Khamenei noe valg? Andre vil se noe annet: De vil se at Græsvik nådeløst kritiserer en stat som angriper en underlegen fiende, men at han har et helt annet forhold til vold der et diktatur går løs på vanlige sivile som demonstrerer fredelig for sine demokratiske rettigheter.

Det er denne selvfølgeligheten, denne bevisstløsheten, som er det mest betenkelige ved Græsviks blogginnlegg. Han synes forsvar for diktaturet er i sin skjønneste orden. Han ser heller ingen grunn til å moderere sine synspunkter av hensyn til TV 2s renommé eller til leserne. Å forsvare et islamistisk diktatur er OK for norske journalister, det er jo kritisk journalistikk.

I sin tale fredag, lovet Irans øverst leder Ayatollah Ali Khamenei at det offisielle valgresultatet er riktig, og sa at demonstrantene som har gjennomført til dels voldelige demonstrasjoner må stanse. Vestlige politikere og journalister rister på hodet over mangelen på respekt for demokrati. Men hvis Ahmadinejad faktisk vant valget, kan jo ikke demonstrantene få lov til å tvinge gjennom et annet resultat. Hva med alle de som stemte for Ahmadinejad? Er ikke deres stemmer like mye verdt fordi vi ikke liker resultatet?

Jeg har sett det før, blant annet i Libanon og i de palestinske områdene. Negative vestlige reaksjoner på valgresultat. Ofte etterfulgt av at man stiller spørsmål ved om valgresultatet faktisk er riktig. Men vant Ahmadinejad valget, vil jo det riktige være å anerkjenne valgresultatet. Nå har Khamenei beordret ny opptelling i enkelte distrikter for å få resultatet verifisert. Får vi bekreftet at Ahmadinejad faktisk vant valget, kan verken vi eller demonstrantene i Teheran kreve et annet utfall.

Igjen: uthevelsene er Græsviks.

Hva er konklusjonen på Græsviks resonnement? Demonstrantene får som fortjent. De ber om det. Sorry, men slik er verden. De nekter å godta fakta.

Mousavi og hans støttespillere blir nok tvunget til å akseptere nederlaget før eller senere. Men fortsetter demonstrasjonene kan dette bli ganske stygt. Hvis det ikke var valgfusk, vil det jo være umulig for myndighetene å gi seg. Kanskje lærer de da av dette, og åpner opp for et skikkelig demokratisk valg ved neste korsvei. (Ja – vet at «neste korsvei» er et litt pussig uttrykk når det er snakk om presteskapet i Iran – det er derfor jeg bruker det).

Åndfullheten i siste setning er betegnende for nivået.

Græsvik har lagt inn en opplysning som skal balansere artikkelen: Iran er ikke noe fullgodt demokrati fordi kandidatene siles og mediene ikke er frie. Men Græsvik velger likevel å feste lit til myndighetene: Resultatet er korrekt. Den logiske svikten synes ikke å bry Græsvik. Men det bryr iranerne, og de betaler hver dag for den med sitt liv. Ikke med ett ord stiller Græsvik seg undrende: Hva er det som får vanlige mennesker til å gå ut på gatene og risikere livet? Han har allerede avskrevet at de ønsker forandring, det er noe mediene har pisket opp. Da må det være middelklassen, det nordlige Iran, de moderne, de kravstore, urbane menneskene, og de fortjener ikke annet.

Så rotete, enfoldig og vulgær er denne tankerekken. Den henger ikke sammen. Den ville ellers ikke blitt tatt seriøst. Men den er altså skrevet av en av TV 2s mest erfarne reportere.