Sakset/Fra hofta

Aftenposten gikk søndag på lederplass god for at iranske velgere hadde valgt Mamoud Ahmadinejad. Det er en tankegang som står i underlig kontrast tll hva avisens utsendte, Jørgen Lohne, opplever i Teherans gater.

Tonen i lederen er ikke den forsiktige, «jeg vil ikke bli våt på bena»-holdningen Aftenposten benytter når man ikke vil ta stilling. Det er en aktiv forstående holdning til det som mange kaller et kupp.

Valgkampen bruste som et hav før valgdagen og alle kunne se at det skyldtes at opposisjonen hadde fremgang. Vanligvis kommer resultatet dagen etter, men denne gang kom det to timer etter at lokalene stengte, og det viste at en upopulær president hadde fått dobbelt så mange stemmer som favoritten. Det var som om regimet ville gi folket fingeren. Dette sto klart da Harald Stanghelle eller en av hans penneknekter skrev:

Opposjonen mobliserte kraftig før fredagens valg i den islamske republikken Iran, men likevel virker det som om Irans sittende presient Mahmoud Ahmadinejad, har vunnet en klar seier.

Vi kan ikke utelukke at valgfusk har forekkommet. Men Ahmadinejads forsprang er likevel såpass klart at det ser ut som om velgernes votum har gått til ham.

Aftenposten viser et besynderlig knefall for diktaturet. Man aksepterer kuppet som et noenlunde rettferdig valg, og beklager at reformkreftene ikke var sterkere!!

Vi beklager dypt at reformkreftene ikke var mer fremtredende i valget, til tross for stor valgdeltakelse. Med en stemmeandel på 32 prosent til reformvennlige Mir-Hussein Mousavi, er hans tilhengere ikke en liten gruppering, men en folkebevegelse som Ahmadinejad vil kunne få problemer md å overse. Valgkampen viste hvilken trykkoker landet er. 30 år etter den islamske revolusjonen krever et stort mindretall av befolkningen løsere tømmer og mer kontakt med resten av verden.

Men dette er å snu tingene fullstendig på hodet. Opposisjonen i Iran er ikke et mindretall! Det er flertallet av befolkningen. Det er Ahmadinejads fløy som utgjør et mindretall, og de sitter ved makten utelukkende pga statens og militsens voldsmonopol. Å oppfordre Ahmadinejad til å ta hensyn til mindretallet er intet mindre enn grotesk. Aftenpostens tankegang minner om Ahmadinejads, som sammenlignet urolighetene med uroen etter en temperamentsfull fotballkamp.

Aftenposten forstår rett og slett ikke hva skjer i Iran.

Avisen lar tvilen komme diktaturet til gode, ikke det iranske folket. Ordet «kupp» brukes ikke. Det snakkes heller om et uperfekt demokrati, som tross alt har sine gode sider.

Iran er et demokrati, men et spesielt demokrati. Den åpne debatten er begrenset og hindres med brutale metoder.

Og de fromme og fattige delen av befolkningen stemmer på Ahmadinejad. Også de lider under brudd på menneskerettighetene. Men nesten like mye lider de under dyrtiden landet er inne i.

Og hvem har ansvaret for den? Inflasjonen er på 23 prosent. Det er ikke fromhet som har fått de fattige og den lavere middelklassen til å stemme på Ahmadinejad. Det er økte pensjoner og lønninger, som gjør at pengene renner ut av statskassen og garanterer at nedturen vil fortsette.

Aftenposten har også noen anerkjennede ord å si om atomprogrammet.

Og om Irans atomprogram skremmer resten av verden, er det liten tvil om at presidenten gjennom programmet har gitt det iranske folk både selvtillit og en følelse av stolthet.

Hva slags selvtillit, hva slags stolthet? Aftenpostens enfoldighet faller igjen ut til fordel for diktaturet. 30 års teokrati har fått iranerne til å vende seg bort fra religion. De søker en erstatning, en annen identitet og finner den i Irans gloriøse historie. Regimet spiller på nasjonalismen med sitt atomprogram. Men befolkningen er ambivalent til å bli en atommakt, og blir heller ikke fortalt hva det innebærer.

Aftenposten tar regimets propaganda for god fisk.

Lederskribenten velger selv å følge regimets premisser for forståelse av valget, og sukker dermed over at det må være slik.

Presidentvalget er et tilbakeslag for de av oss som håper at Obamas utstrakte hånd skal bli tatt imot av et utvidet Midtøsten.

Men det er vanskelig å kritisere et folk i valg, og verdens største sjiamuslimske land vil det annerledes

Det er ikke vanskelig i det hele tatt. Vennligst hold det iranske folk utenfor, Aftenposten! Det er iranerne som er blitt tråkket på. De har ikke noen vanskelighet med å se hva som har foregått. Og Aftenposten har frekkhet nok til å skrive at «verdens største sjiamuslimske land vil det annerledes».

Resonnementet munner ut i konklusjonen: valgresultatet må anerkjennes. Det internasjonale samfunn må godta tyrannen.

Hvis valgresultatet viser seg å stemme og dersom valget har foregått uten for stor grad av manipulasjon, er det nå verdenssamfunnets oppgave å finne ut hvordan vi kan leve med Mahmoud Ahmadinejad og hans holdninger i fire år til.

Vi er blant dem som tror at det må finnes metoder slik at vi kan ha en form for samkevem, også med Ahmadinejad.

Aftenposten er ikke regjeringen. Den er ikke bundet av å samhandle og sameksistere med Irans de facto leder. De representerer den fjerde statsmakt, som skal forsvare friheten, også iranernes frihet.

Aftenposten oppfører seg slik at vi blir i alvorlig tvil om avisen kan forsvare vår egen frihet. Det er nemlig en intim sammenheng mellom hva som skjer på hjemme- og bortebane i vår tid. 70 millioner iraneres frihet betyr svært mye – også for oss.

Irans ulykkelige valg