Kommentar

Det er ikke noe mer fascinerende enn å se en revolusjon mens den utfolder seg. Det som skjer i Iran er en revolusjon. Denne er demokratisk. Det er all grunn til å glede seg.

I 2005 vant Hamas valget i Gaza. Det var også en slags revolusjon, og det er ingen tvil om at det var et genuint flertall. Men det er grunn til å tvile på om Gaza-befolkningen er like entusiastiske idag; fanatikere har en evne til å brenne seg ut eller gå sure. Det ligger i fanatismens natur. De er ikke livsbekreftende, men det motsatte.

Protestene i Iran er livsbekreftende. Det er folkehavet. Når det settes i bevegelse, nytter det ikke hva man enn setter imot.

Fordi den iranske ledelsen er splittet, er det tvilsomt om hæren og revolusjonsgarden og basji-militsen vil bli satt inn. Det er tvil om regimets legitimitet slik det har stilt seg. Derfor finnes det ikke en sterk og enhetlig overbevisning, og uten en slik finnes det ikke vilje til å gå løs på folket.

Iranernes marsjering i gatene gir allerede gjenlyd i hovedsteder over hele verden. Diktaturene skjelver. De ser hva moderne kommunikasjonsmidler og folks aspirasjoner kan utrette.

Men selv demokratiene har problemer med å henge med. Reuters har en «analysis» som hevder at utviklingen i Iran er en no-win situasjon for Barack Obama. Et svekket Iran gjør det vanskeligere å forhandle.

Snakk om nærsynthet! Utviklingen i Iran er nettopp en bekreftelse på Obama-effekten! Valget av Obama og de idealer og verdier han står for, inspirerer en hel verden. Det vet selvsagt Obama når han går så langt som han gjør i å støtte demonstrantene.

Obama gjorde Vesten og USA hipt igjen. Man kan si mye om Bush, men hip var han ikke. Obama er cool, som en Hollywood-stjerne. Han har det lette, nonchalante ganglaget. Den medfødte elegansen. Men det er bare innpakningen.

Obama er symbolet på en global verden, der folk krever retten til å bli hørt. Å frata folk valgstemmen er det mest elementære bruddet på denne retten. Folk finner seg ikke i det.

Det er bare 30 år siden revolusjonen. Sovjetunionen trengte 70 år på å brenne seg ut. I våre dager brenner en fanatisk revolusjon seg ut på 30. Den første var kommunistisk, dvs. ideologisk-sekulær, selv om den fungerte kvasi-religiøst på det mest intense. Den iranske var et forsøk på å skape et moderne teokrati, og Khomeini var faktisk inspirert av leninismen.

Det er for øvrig feil at khomeinismen er et tilbakefall til middelalderen. Khomeinismen er en nyskapning på linje med andre totalitære ideologier i vår tid.

Det kan se ut som om de havarerer på modernitetens klipper. Moderniteten er sterkere enn de totalitære, fordi moderniteten har mennesket som sentrum og gir menneskene mulighet til å utfolde seg.

Slik kan de velte sine undertrykkere med fredelige midler.

I Burma, i Bejing, i Moskva ser de med angst på hva som skjer i Iran. Det iranerne gjør vil få konsekvenser langt utenfor landets grenser.