Kommentar

Et autoritært regime som føler seg truet, vil selv true. Men hvis tilliten er borte, hjelper det ikke å true. Neste steg er vold. Det var det regimet i Iran forsøkte i går. Men heller ikke det hjelper. Det gjør bare folk enda mer rasende.

Karim Sajdpour, Carnegie-forsker i USA, var tydelig personlig berørt i natt. Han sa at det iranske folk aldri vil glemme hva regimet nå gjør: dreper uskyldige mennesker som er i sin fulle rett.

Situasjonen utløser heltemot oss folk. For utenforstående virker det over evne: De ville selv aldri våget å gå ut på gatene for å møte gal milits. Men iranerne vet hva som står på spill. Det er deres egne liv, deres egen fremtid, og viktigst av alt: de har allerede vunnet en stor seier. De vet at de har sannheten på sin side, og et helt folk har vist at de forstår det ved å marsjere i gatene. Det er når et folk går ut på gaten og viser at det har forstått, at regimet, Makten, har tapt. Hvis det finnes klokskap, vil man forsøke å finne modus vivendi, men man har ikke lenger overtaket.

Det forstår ikke Ali Khamenei, han oppførte seg som en sint skolelærer som truet elevene fredag. Lørdag gjorde generalene hans alvor av truslene, og forsøkte å skremme folk til bli å hjemme:

«We acted with leniency, but I think from today on, we should resume law and confront more seriously,» Gen. Esmaeil Ahmadi Moghadam said on state television. «The events have become exhausting, bothersome and intolerable. I want them to take the police cautions seriously because we will definitely show a serious confrontation against those who violate rules.»

Det er den klassiske vrien: demonstrantene bryter loven. Alt regimet gjør er å gjenopprette ro og orden. Men alle vet hva situasjonen er: Man går løs på folket, og det som skjer er forbrytelser. Regimet graver seg bare dypere ned.

Når skal man sette inn vold: i Iran er det for sent. Det er for sent når makten har mistet sin legitimitet. Det er det som har skjedd i Iran, og Khamenei demonstrerte det for en hel verden fredag.

«If they open fire on people and if there is bloodshed, people will get angrier,» said a protester, Ali, 40. «They are out of their minds if they think with bloodshed they can crush the movement.»

Obama kan sitte på den andre siden av havet og bare tappe med stokken i gulvet og sitere Martin Luther King: alle forstår hva det handler om. Noen vil at han skal være tydelig. Men Obama trenger ikke være mer tydelig: Det regimet som går løs på folket har tapt.

Det er folket som har sannheten på sin side, og det gjør dem nesten uovervinnelige. Det utløser heltemotet i folk. I går var det meldinger om at kvinner var aktive og fryktløse. De ropte til menn som rømte for Basij-militsen: «kujoner».

Det er en essensiell anskuelsesundervisning for alle verdens repressive regimer. I går ble det sagt på CNN at dette kunne skjedd i Egypt. Ja, det kunne det, men det ville trolig vært på en mye mer destruktiv måte, med kaos og anarki hvor man var i tvil om hvem som trakk i trådene. Det ville skremt anstendige mennsker over hele Midtøsten fra å gå ut i gatene.

I Iran finnes noen helt bestemte forutsetninger, som har med historie, kultur og de siste 30 års politikk å gjøre. Den mest åpenbare er at Khomeini stjal revolusjonen fra det iranske folk i 1979. Folket veltet sjahen og trodde de hadde vunnet friheten, bare for å få et enda verre diktatur tredd ned over hodet. Folket tar nå revolusjonen tilbake. Derfor dirrer luften av historie. Det er ikke bare at det minner om 1979. Det er 1979 redux, folk sletter 30 års diktatur i Guds navn.

Det er en nasjonal skjebnetime. Slik må man forstå at en mann som Ali Larijani kan si på direktesendt TV at noen i Vokterrådet favoriserer én kandidat, at flertallet er overbevist om at det virkelige valgresultatet er et annet det proklamerte, og at folk har mistet tilliten til de offisielle kanalene. Stort tydeligere kan ikke en bankerott annonseres.

Nå er spørsmålet hvor mange regimet skal ta med seg i døden.