Kommentar

En revolusjon har sitt eget momentum. Det som kommer til uttrykk i Teherans gater, er oppdemmet frustrasjon som er like gammel som republikken. Mir Hossein Mousavis kandidatur er bare en katalysator, og opposisjonens krav har allerede beveget seg ut over hans politiske rammer.

Iranerne er det mest opplyste folk i Midtøsten. De har en internettdekning på 34 prosent, og den vokser med 50 % hvert år. Jentene får høyere utdannelse, men blir likevel diskriminert pga sitt kjønn. Det er disse motsetningene som nå eksploderer. Folk orker ikke leve med dem. De velger moderniteten.

Professor i iranske studier og komparativ litteratur ved Colombia-universitetet i New York, Hamid Dabashi, har en god kommentar på CNNs hjemmeside. Han tar for seg to amerikanere som i et innlegg i Washington Post hevdet at meningsmålinger før valget viste en oppslutning om Ahmadinejad i forholdet 2:1. Interessant nok gjør Klassekampen et stort nummer av denne undersøkelsen. Men det spiller ingen rolle, skriver Dabashi, for overbevisningen om at myndighetene svindlet er nå blitt et sosialt faktum blant iranere.

The assumption that the government has rigged the election has become a «social fact» that millions of Iranians believe. On the basis of that belief, they have put their lives on the line, with reported casualties of dozens injured and at least one, perhaps up to nine, people killed.

Chief among the slogans of supporters of presidential challenger Mir Hossein Moussavi is «With God’s help victory is at hand/Death to this deceitful government!» Such a significant and sizeable segment of Iranian society has lost its trust in this regime in general, and in Mahmoud Ahmadinejad’s presidency in particular, that, even if this time around the authorities are telling the truth, they have «cried wolf» too many times to be trusted.

What we are witnessing is a pent-up anger some 30 years in the making, from the very first inception of the Islamic revolution. The inner contradictions of an «Islamic republic» seem finally to have caught up with it.

Den islamske republikken er et forsøk på å forene demokrati og religiøst diktatur, med det premisset at demokratiet alltid må vike. Den øverste leder har alltid siste ord. Da Khatami ble valgt til president i 1997, håpet mange på forandring. Men han ble effektivt stanset av maktapparatet og Khamenei. Sommeren 1999 tok studentene til gatene i protest, en protest som ble slått blodig ned. Denne gang forsøker man seg med samme midler, men nå virker de bare kontraproduktivt og provoserer frem mer motstand.

Iran har kvaliteter som motarbeider det religiøse diktaturet. Shirin Ebadi og hennes menneskerettsarbeid er ett eksempel, og hun står ikke alene.

Immediately after the tragic events of 9/11 in the United States, a sizable group of Iranian youth were rare among Muslim countries in organizing a candlelight vigil commemorating the victims of 9/11 in evident and obvious defiance of their government.

Even beyond these sporadic or symbolic events, we have a far more sustained record of inborn and grassroots movements in Iran for human rights, civil rights, and above all, women’s rights, which in many instances have taken the very tenets of the Islamic republic to task.

Det er et kjent fenomen fra andre revolusjoner at det begynner med en konkret urett, eks. Boston Tea Party, saltskatten i India, valgsvindel i Ukraina og Serbia, og får en oppslutning som gjør at bevegelsen får et eget momentum. Da blir det et spørsmål om noen kan «ri tigeren» og kanalisere energien i konstruktiv retning. Det står sikkert mange klar som ønsker at dette skal ende med et blodbad. Så langt har iranerne vist at de forstår denne faren.

What we are witnessing since the presidential election might very well emerge as a major civil disobedience movement not just against Ahmadinejad, but in fact for more civil liberties, economic opportunities, human, civil and women’s rights — so far all within the constitutional boundaries of the Islamic republic. But this may in fact extend to target the nondemocratic institutions within the Islamic republic, such as the office of the supreme leader and that of the Guardian Council.

The militant supporters of the regime are of course wary of the movement and think it a «velvet revolution,» and have warned that they will nip it in the bud. There is already an evident discrepancy between the deep-rooted demands of the movement that this election has unleashed and what Moussavi or the entire reformist movement can actually deliver.

Iranerne er et spesielt folk. Ahmadinejad og Khamenei hadde planer om å styre regionen med trusler, utpressing og via stråmenn. Men de hadde totalt mistet kontakten med folket og feilberegnet grovt.

Uansett hva som skjer vil ikke Iran bli det samme igjen etter dette. Hvis Ahmadinejad skulle lykkes i å slå ned demokratibevegelsen, vil det skje med så mye vold at ingen vil være i tvil om at han representerer et rent diktatur. Folk innenfor systemet arbeider nok for å redde det, folk som Rafsanjani. Men det kan være for sent. Kanskje de må gi store innrømmelser, som å avskaffe Vokterrådet og Den øverste leder-stillingen. Khamenei har vist seg som en simpel kjeltring.

Commentary: Rigged or not, vote fractures Iran

Hamid Dabashis hjemmeside: http://www.hamiddabashi.com