Kommentar

Det vi er vitne til i Iran får ringvirkninger langt ut over landet selv: Det er selve ideen om at Guds lov står over demokratiet som rystes i grunnvollene. Ayatollah Khomeini ville bygge en islamistisk stat. Etter 30 år vakler den.

Kjernen i Khomeinis revolusjon er gudsstaten. Derfor kunne ikke Den øverste leder velges av folket, men av religiøse eksperter, og lederen fikk navnet velayat-e-fiqh, styre ved den øverste jurdisk lærde. Islam er en lovreligion, og fortolkningen og forståelse av loven kalles fiqh. Den fremste jurist skulle altså være suveren. Han står ansvarlig overfor Allah, ikke folket. Samtidig fikk folket lov å stemme. Denne ordningen innebar sterke motsetninger som har vært synlige lenge. Men nå tyder mye på at iranerne vil kaste av seg det religiøse åket: Religionen skal ikke styre politikken. Hvor skal nasjonen hente sin suverenitet fra? I et demokrati er det fra folket, og det er denne retten iranerne nå krever.

Hvis gudsstaten til Khomeini faller, vil det være et alvorlig slag mot islamismens hovedidè: troen på at det går an å bygge et samfunn styrt etter religiøse prinsipper, skriver Reuel Marc Gerecht.

Westerners would do well to understand the magnitude of what is transpiring in the Islamic Republic. Iran’s revolution shook the Islamic world. It was the first attempt by militant Muslims to prove that «Islam has all the answers» — or at least enough of them to run a modern state and make its citizenry more moral children of God. But the experiment has failed. The so-called June 12th revolution is the Iranian answer to the recurring hope in Islamic history that the world can be reborn closer to the Prophet Muhammad’s virtuous community. Millions of Iranians said in the presidential election, and more powerfully on the streets since, that they want out of Ayatollah Khomeini’s dream, which has become a nightmare.

Den øverste leders prestisje falt med Khomeinis død, og Ali Khamenei hadde ikke format nok til å bli hans etterfølger. Folks ønske om liberalisering er blitt sterkere. Det viste sin styrke med valget av reformpresidenten Khatami. Khatami lot seg vingeklippe av Khamenei, og det skuffet folket. Men da folket så TV-debattene og opplevde tendenser til reell diskusjon mellom Ahmadinejad og Mir Hossein Mousavi, lot de seg tenne. Det ga en historisk oppslutning. Da regimet våget å stjele valget, var det som å henge opp en rød klut: Man viste folk at de ikke var noe verdt. Det var også hva Ahmadinejad sa: Demonstrantene er som støv. Derfor var demonstrasjonen mandagen etter valget en av de største i Irans historie.

Bevegelsen har fått navnet 12. juni etter valgdagen. Den kommer ikke til å forsvinne. Når vestlige journalister kommenterer, tenker de for mye på voldelig makt. Mousavi har langt større makt enn Khatami fordi den folkelige oppslutningen er mye sterkere, skriver Gerecht. Khamenei har valgt den harde linje, og det har økt avstanden og Mousavis innflytelse. Det er viktig å være klar over hvor dype motsetningene er, og hvordan Khamenei graver sin egen og systemets grav.

No matter what Ayatollah Khamenei does — and at his most recent Friday prayer sermon he gave no inclination he’s ready to stop hammering the reformers — this message isn’t going to change. In the nine years since the reform movement around Mr. Khatami was crushed, it has only grown stronger. It brought within its ranks Mr. Moussavi, a favored lay disciple of Ayatollah Khomeini, who clearly has no regard for either Mr. Ahmadinejad or the supreme leader.

Et tegn på at regimets dager er talte, er at så mange revolusjonsveteraner tar Mousavis parti. Det er ikke nødvendigvis for å redde systemet. Det er en glasnost-perestrojka-linje. Systemet må reformeres, og det trolig til noe annet. Man må slippe til de kreftene som representerer demokrati. Det er en ny revolusjon.

What may seem more surprising is that so many prominent first-generation revolutionaries have sided with Mr. Moussavi. There are many reasons for this, but among the most salient is a growing belief that the Islamic Republic and the revolution are finished unless Iran becomes more democratic. This hope may be naïve (once glasnost starts …), but it is a powerful motivation for those who gave their souls to overthrow the shah.

12. juni-bevegelsen handler om to ting: Khomeini stjal revolusjonen fra folket, og folket tar den tilbake. Denne hevdelsen av folkesuverenitetsprinsippet gjør voldsomt inntrykk i den muslimske verden. Den skremmer de autoritære regimene, og den gir islamistene noe å tenke på. Khomeinis revolusjon hadde enorm betydning for radikaliseringen, selv om Iran er sjiamuslimsk.

Yet in the current demonstrations we are witnessing not just the end of the first stage of the Iranian democratic experiment, but the collapse of the structural underpinnings of the entire Islamic approach to modern political self-rule. Islam’s categorical imperative for both traditional and fundamentalist Muslims —»commanding right and forbidding wrong» — is being transformed.

This imperative appears repeatedly in the Koran. Historically, it has been understood as a check on the corrupting, restive and libidinous side of the human soul. For modern Islamic militants, it is a war cry as well — a justification of the morals police in Saudi Arabia and Iran, of the young men who harass «improperly» attired Muslim women from Cairo to Copenhagen. It is the primary theological reason that Ayatollah Khamenei will try to stop a democratic triumph in his country, since real democracy would allow men, not God and his faithful guardians, the mullahs, to determine right and wrong.

Lengselen etter det rene

I de kvasireligiøse, men i bunn og grunn rent verdslige, diktaturene i Midtøsten, av typen Egypt og Syria, har islamismen stor appell til ungdommen, fordi den har vært eneste måten å få utløp for engasjement på og fordi den står over politikken med sitt løfte om et samfunn basert på renhet. Religion har hatt større appell enn demokrati, og lengselen etter utopien har vært sterk.

Where secular dictatorships rule, the best and the brightest are often attracted to the Islamist cause. The moral repugnance of these regimes trumps the appeal of their Westernization. Muslim fundamentalists often espouse democracy either because it is the only peaceful means of dethroning their rulers or because they really do believe that most Muslims are «good» Muslims. Democracy would make their societies more virtuous, they feel, more likely to preach and practice the traditional injunction to command good and forbid evil.

Until now, the Islamic Republic has had a propaganda heyday among devout Arabs, depicting itself as a virtuous state with a workable level of democracy — just enough to give the regime legitimacy and stability. Ali Larijani, the speaker of Iran’s Parliament and the wicked genius behind the crushing of the reform movement during Mr. Khatami’s presidency, loves to emphasize Iran’s democracy when he travels abroad, always highlighting America’s preference for secular dictatorships.

Now the clerical regime can no longer make this argument. As Iranians have come to know theocracy intimately, secularism has become increasingly attractive. Iran now produces brilliant clerics who argue in favor of the separation of church and state as a means of saving the faith from corrupting power.

Hvis iranerne sier nei til gudsstaten, lar det seg ikke bortforklare. Et demokratisk Iran vil bli en motor for demokrati i hele den muslimske verden. Både de sekulære diktaturene og islamistene vil bli rystet.

Indeed, Iranians are on the threshold of turning the Koran’s ethical injunction into a democratic commandment: nothing good can be commanded without a vote of the people. The democracy-supporting clerics of Iraq are trying to do the same thing, but the Iranians, much further advanced in their thinking about church and state, will surely be much bolder. Whether he intended it or not, Mr. Moussavi — and indirectly Ayatollah Khamenei because of his crude determination to keep the former prime minister from power — has probably begun the final countdown on the Islamic Republic.

We can only guess about the effect of an Iranian crack-up on the rest of the Middle East. Although the region’s Sunni rulers were spooked by the aggressiveness of Mr. Ahmadinejad and Ayatollah Khamenei (not to mention the idea of a Shiite state with nuclear weapons), the birth of real democracy in Iran, always the most dynamic state in the region, cannot but cause acute anxiety. Sunni Arab fundamentalists, whose day has not yet arrived, will be fascinating to watch. They will surely see the awesome power of democracy; they will probably conclude, however reluctantly, that God cannot be the sole legislator of the laws and ethics that good Muslims want to live by.

Dette er en hendelse på høyde med Berlin-murens fall. Den vil fjerne en av de største barrierene for muslimers integrering i Vesten. Det vil vise at også muslimer foretrekker demokrati, og det er etter prøving og feiling. Empirien har vist at folket – iranerne – ikke vil ha gudsstaten.

The Koran and the Ballot Box