Leder av Oslosenteret, Kjell Magne Bondevik, advarte nylig mot å vedta nye sanksjoner mot Iran. Han mente det kan spille rett i hendene på makthaverne og svekke opposisjonen. Synspunktet sier noe om en spesiell form for tilnærming til reform i Midtøsten og Iran spesielt.

Man har problemer med å ta inn over seg dybden i protestene i Iran: folket avviser ikke bare valgsvindelen, de reagerer på tredve års blodig undertrykkelse, og avviser hele regimet.

Les Haideh Dragahis kommentar og sammenlign med Bondeviks beskrivelse.

Bondeviks argumentasjon er ikke bare håpløst akterutseilt; hans beskrivelse av regimet og forholdene i Iran er rett og slett skjønnmaling.

Den øverste religiøse leder, Ali Khamenei, er også den fremste politiske leder. Han har tidligere, i likhet med sin forgjenger ayatollah Khomeini, søkt å være samlende for flest mulig iranere. Men nå lykkes han ikke med dette. Etter at han tok klart parti for sittende president Mahmoud Ahmadinejad ved siste valg, er han blitt en splittende leder. Når det i gatene ropes «død over Khamenei» er dette et oppsiktsvekkende sterkt uttrykk for situasjonen landet nå befinner seg i.

Å skrive at Khamenei «forsøkte å være samlende for flest mulig iranere. Men nå lykkes han ikke med dette», kan bare utløse spott og hånlatter fra iranere. Khamenei har vært splittende fra første stund, han var et middelmådig valg, og selv blant regimets støttespillere har han vært omstridt. Å bruke ord som «samle alle iranere» om en Leder som torturerer og henger folk er ganske utrolig. Det er å akseptere diktaturet som legitimt.

Anno januar 2010 gjør ikke lenger iranerne det. De har vist seg fryktløse. Likevel advarer Bondevik mot å innføre nye sanksjoner.

Holdningen røper en villet blindhet overfor diktaturet og et ønske om en reform som er skånsom, som ikke «rocks the boat». Det var noe av den samme ambivalens man hadde til Solidaritet i Polen og de nasjonale bevegelsene i Baltikum i sin tid. En ambivalens til folkets frihetsaspirasjoner og en forståelse for diktaturet. Man kvier seg for å se forholdene i all sin brutalitet. Selv på avstand i det trygge Norge. Skulle det koste oss noe å være solidarisk med iranere som fryktløst trosser militsen?

Den norske unnfallenheten er ubegripelig.

Atomsanksjoner kan svekke opposisjonen i Iran