Nytt

Bildet: Ebrahim Raisi er med sin sorte turban ortodoksiens kandidat ved det iranske presidentvalget. Han står utvilsomhet Den øverste leder Ali Khamenei nærmere enn Rouhani. Khamenei er dessuten gammel og sliter med dårlig helse. Neste president kan således være i stand til å påvirke  hvem som skal bli etterfølgeren. Foto: Reuters/Scanpix

Iran går til valg og velger mellom to kandidater som er aspekter av dagens regime: En med hvit turban og en med sort. Den hvite tilhører den sittende presidenten Rouhani. Den sorte Ebrahim Raisi.

Farven sier noe om hvor de står: Rouhani er mildere, Raisi er den nidkjære. Sort er tross alt reaksjonens farve.

I dagens Iran betyr det at Raisi kan kapitalisere på misnøyen med Rouhani, særlig de manglende resultatene av atomavtalen. Den har ikke gitt alle de arbeidsplassene folk håpet. Raisi lover gull og grønne skoger.

Han lover «millioner av arbeidsplasser» hvis man får ryddet opp i all korrupsjonen. Det sier lederen for en av de største veldedige stiftelsene i landet, som ikke betaler skatt. De er selve symbolet på illegitim makt og korrupsjon.

Raisi har en blodig fortid, som alle iranere kjenner, men som det ikke snakkes høyt om. Han var en av fire dommere som på 80-tallet dømte tusenvis av revolusjonens motstandere, innbilte og virkelige, til døden. En bloddommer. Det er ikke tatt noe oppgjør med fortiden, som når som helst kan vende tilbake. Da den grønne bølgen skulle kveles i juni 2009, tok man frem jernneven.

De såkalt moderate presidenten, Khatami og nå Rouhani, har vist seg impotente. De er ikke the real power, men en fasade.

Det finnes uenighet innad i systemet om hvilken kurs som er den beste, men visse fundamentale prinsipper ligger fast: Teokratiet står til ansvar overfor Allah, ikke folket. Derfor har Iran utviklet en særgen elite som pynter seg med religion, men i virkeligheten er herskesyk og korrupt.

Et iransk perspektiv

Norsk-iranske Anita Farzaneh spør om «det i det hele tatt er noe håp om å oppnå demokratiske rettigheter i Iran?» Hun gjør opp status:

Etter at Ahmadinejad måtte gi seg som president, har vi nå hatt fire år med Rouhani. Hans diplomatiske profil har falt i bedre  smak i både Europa og USA. Men i hvilken retning har egentlig det iranske regimet gått under Rouhani? Og hva gjør regimet nå etter at Trump kom til makten?

Når er det Vesten skal bry seg om det iranske folk? Hva mener den norske regjeringen når den sier at de bryr seg om iraneres menneskerettigheter?  Er det bare tomme ord?

Det iranske politiske systemet fungerer som en sirkel som omringer en befolkning uten reelle politiske rettigheter. Og denne sirkelen er så lukket at det ikke finnes noen vei ut.

Valget er i gang i Iran og kandidatene er blitt valgt ut av et Ekspertråd som er underlagt Vokterrådet, og hele systemet kontrolleres direkte av Khamenei, som er landets Øverste religiøse og politiske leder. Denne strukturen gjør at kandidatene som stiller til valg i praksis kun er regimets utvalgte representanter. Kun de aller minst opplyste lar seg lure til å tro at dette er et demokratisk valg, og det er forbundet med ytterste livsfare å fremstå som opposisjonell til dette teokratiske styresettet.

I 38 år har regimet i Iran valgt sine kandidater via Vokterrådet. Dette har skjedd uten at befolkningen eller opposisjonen har fått si sin mening. Et demokratisk valg forutsetter at hele makten kan overføres til opposisjonen, og at alle med et politisk engasjement er med i kampen om innflytelse. Men i Iran er kandidatene uavhengig av innbyggernes engasjement, fordi Vokterrådet har bestemt hvem som kan bli landets neste president.

Mulig endring

Det er kanskje mulig å se for seg en demokratisering hvis det nåværende system går igjennom en positiv endring som er styrt innenifra. Vi har to store politiske fløyer som gradvis har utviklet seg etter Rafsanjanis presidentperiode på 90-tallet.

Den ene grupperingen består av islamistene og de lærde fra Qom (Moddaresine Qom). Det. var disse som tok makten da Khomeini kom tilbake i 1979.

Den andre grupperingen i parlamentet er republikanerne. Dette er i stor grad landets teknokrater og reformister. De har landets økonomi i sine hender, er imot sanksjoner og mer villige til å forhandle med Vesten.

Begge gruppene er imot demokratiske valg og mener at det etter sharia er Den øverste lederen som har rett til å bestemme. Vanlige borgere har etter ikke rett til å endre systemet.

Khomeini var lederen som først heiste det islamske flagget og innførte politiske islam som styresett. Han fikk støtte av de lærde fra Qom. Khomeini mente at kvinner ifølge islam, ikke har rett til å stemme, men han skjønte etter hvert at han trengte flere stemmer, derfor fikk kvinner lov til å stemme i det første valg etter at han kom tilbake til Iran.

Hvem bryr seg?

Politikere i Iran vet at andre land egentlig ikke bryr seg om befolkningens ytringsfrihet eller menneskerettigheter. Valget er en slags lek for å forandre det iranske regimets ansikt. Også i Rouhanis tid som president fortsetter regimet å henrette barn og ungdommer uten store protester fra Vesten.

Hvis man stemmer, bidrar man da til å legitimere Irans udemokratiske regime, eller gir man virkelig et bidrag til en positiv forandring i Iran? Hvem tjener på at mange boikotter valget? Er det opposisjonen, innbyggerne eller regimet?

Hvem går til stemmeurnene i Iran?

Til tross for de store dilemmaer for folket, er det mange som stemmer.

Befolkningen fordeler seg hovedsakelig i fire ulike grupper.

Først har vi de som alltid vil støtte regimet. De utgjør ca 6-9 millioner. Den andre gruppen er de som må gå til urnene fordi det gir dem rett til skole, universitet eller jobb. Dette er en gruppe som ikke er så politisk engasjert, men stemmer ut ifra egeninteresse. Den tredje gruppen er reformistene. De er politisk engasjerte og opposisjonelle som ønsker endring i systemet. De er imidlertid ikke systematisk organisert i grupper eller partier. Mange religiøse eller etniske minoriteter er i denne gruppen. De får ikke stille med egne kandidater og er derfor i en situasjon hvor de må velge mellom pest eller kolera når de skal stemme. Deres stemmer har i svært liten grad mulighet til å påvirke systemet. Likevel ser de forskjeller mellom kandidatene og ønsker å bidra til det som gir mest framtidshåp.
Den fjerde gruppen er de som har et sterkt politisk engasjert, men som ikke kan vise seg offentlig i Iran. Ofte boikotter disse valget, og svært mange har også måttet flykte fra Iran.

Boykott?

Har vi rett til å oppfordre til boikott av valget? Vil ikke en boikott bare føre til at de reformvennlige får enda mindre innflytelse over et regime som uansett har støtte fra islamistene og de konservative?
Er det håp for Iran? Svaret mitt er ja, men med dagens system går forandring er veldig langsomt. Det vil nok kunne ta mange ti-år før det iranske demokratiet blir født.  Så hvor starter demokratiet? Det kan nok påvirkes ved at alle som bryr seg om dette, gjør sitt ytterste for å påvirke folkets, spesielt ungdommens holdninger og forventninger til sin framtid.
Entreprenørskap kan påvirke holdninger til politisk frihet. Politikere kan utveksle erfaringer. Gjennom media kan man vise hvordan andre land utvikler seg etc, etc.
Demokrati har ikke en selvfølgelig plass i mange orientalske land. Det tar tid å avlære diktatur og formynderi. Dette er et svært tema hvor det iranske valg fremstår som symbolet på en antikultur mot menneskerettigheter og trosfrihet.

NTB og Kari Vogt

NTB hadde en forhåndssak om valget. En ting er at man forenkler ved å si at valget står mellom moderate og konservative. Noe annet er at NTB har intervjuet Kari Vogt, som har følgende å si om Ebrahim Raisi:

Selv om Rouhani ligger an til å bli gjenvalgt, vil han få hard konkurranse valgdagen, mener ekspertene. En av Rouhanis hovedutfordrere er konservative ayatolla Ebrahim Raisi, som regnes som en svært dyktig administrator.

Vogt mener at man ikke kan ta for gitt at Rouhani vinner.

– Raisi er skarpskodd, men har ikke erfaring fra storpolitikken. Hans styrke er at han har stor økonomisk makt. De konservative har stor tillit til ham, sier hun.

Det er rett og slett utilgivelig å unnlate å opplyse om Raisis blodige fortid. En «ekspert» som ikke forteller hvem denne kandidaten er, diskvalifiserer seg selv, og NTB gjør seg selv uetterrettelig.