Kommentar

Mahmood Ahmadi-Nejads mest memorable sitat: Vi gjennomførte ikke den islamske revolusjonen bare for å se den ødelagt av demokrati. Ved å bli «valgt» til president demonstrerer han teokratiets endelige seier over demokratiet. Det er således en seier med dyp symbolikk.

Paradoksene står i kø, og det er lett å bli forvirret: Ahmadi-Nejad appellerte med sin rødegardist-stil til det iranske lumpenproletariatet, for å låne et av Hans Wilhelm Steinfelds favorittord. Det er mennesker som forstår at de er blitt lurt, men ikke av hvem.

De er lett bytte for en dyktig populist, og det er det analytikerne kaller Ahmadi-Nejad: til tross for at han representerer den mest kompromissløse delen av revolusjonen, greide han å fremstå som fornyeren: den som kunne ta avstand fra de siste 16 års korrupsjon og vanstyre. Det var Akbar Hashemi Rafsanjani som måtte bære byrden av regimets rulleblad, mens Ahmadi-Nejad kunne innkassere frustrasjonens og forventningenes frukter.

His opponent’s attempts to raise the spectre of an extremist appeared not to stick. Instead, Ahmadinejad was able to score by presenting himself as a «street sweeper and little servant» prepared to make sacrifices for the people.
«We have really looked at the candidates closely and we have voted for Ahmadinejad as everything that has been said about him is propaganda,» said fashion conscious 18-year-old Zahra, who voted for Ahmadinejad with her sister.

Det ligger et element av hevn, av ønske om å renske ut slagg og urenheter i Ahmadi-Nejads seier. Det lover ikke godt.

«I vote for Ahmadinejad because he wants to cut the hands of those who are stealing the national wealth and he wants to fight poverty», sa Ramatollah Zadpanah, en vanlig velger.

Kløft

Valgseieren var overbevisende: 17 mot 10 millioner stemmer. Til tross for mobilisering av Revolusjonsgarden og Basiji-militsen, – Ahmadi-Nejad må ha hatt en folkelig oppslutning. Alle har de senere år snakket om at iranerne er fullstendig desillusjonert med revolusjonen og mullahene. Likevel greide en representant for de religiøse å appellere til velgerne.

«Ahmadinejad’s victory shows the return of populism to Iran like the Islamic revolution. It’s the product of a wide gap between intellectuals/students and masses of people,» was the conclusion of reformist journalist and analyst Omid Memarian.
«Intellectuals forget that it is the mass of people who determine the fate in a community that each person is worth a vote,» he said, explaining that reformists failed to «bridge the gap».

Men hvilken forutsetning har de fattige i Teheran og på landsbygda til å forstå rekkevidden av å stemme på Ahmadi-Nejad? Han fremsto som ung og ærlig, i kontrast til den verdensvante, slu politikeren Rafsanjani. Folk ville ha noe nytt.

Kontrarevolusjon

Å kunne «pull off» en seier i et valg er en stor seier for hardlinerne, og en finger i øye til USA og den liberale opposisjonen. Ahmadi-Nejad har legitimitet gjennom valget, og det er nå ingen dissonans eller motsetninger mellom Den øverste leder, Ali Khamenei og presidenten.

Irans maktstruktur er delt i to: en såkalt demokratisk, med president, regjering og nasjonalforsamling; og en teokratisk; med Vokterrådet, rettsvesenet, og Den øverste Leder på toppen. Disse kan når som helst overkjøre en avgjørelse tatt i de «demokratiske» organene. De regulerer også hvem som kan velges, slik at også de demokratiske orgene er fylt opp av antidemokrater, for å kalle dem det.

Det er ingen tvil om at et overveldende flertall av iranerne ønsket en liberalisering da de valgte Mohammed Khatami til president. Men prestestyret tok utfordringen og satte ham på plass, og Khatami gjorde egentlig ikke noe forsøk på å protestere. Han lot seg kneble. Den fredelige parlamentariske veien til forandring synes derfor diskreditert. Derfor ba den fengslede opposisjonspolitikeren Ganji om boikott av valget. Det samme gjorde Shirin Ebadi etter at Vokterrrådet annullerte samtlie 89 kvinnelige kandidater.

Prestestyret støtter seg på de ideologiske støttroppene Revolusjonsgarden og Basiji-miilitsen.

Misjon

Det hevdes at det eksisterer et maktsentrum som bruker militsen og garden til å terrorisere enhver opposisjon, og som utenrikspolitisk driver frem atomprogrammet. Det er et meget ambisiøst prosjekt, med har å gjøre med revolusjonens millenaristiske karakter. Dette er noen statisk samfunnsform. Målet er å realisere den teokratiske staten, og skal de gjøre det må de sørge for at de er uangripelige. Atomvåpenet har nærmest en absoluttistisk nimbus. Ingen kan angripe en stat med et slikt våpen.

Det er derfor sannsynlig at forhandlingene med Tyskland, Frankrike og Storbritannia om et kompromiss, vil falle i fisk. De har balansert på kanten lenge.

Men Ahmadi-Nejads seier gjør også et israelsk/amerikansk flyangrep mot atomanleggene mer sannsynlige. Iran har tapt mye demokratisk legitimitet ved å velge Ahmadi-Nejad. En konfrontasjonslinje i forhandlingene med EU-troikaen vil åpne døren for et angrep. Når Iran har demonstrert at de ikke vil forhandle, vil et angrep bli sett på med helt andre øyne av verdensopinionen, inkludert flere land i Midtøsten.