Kommentar

Ali Akbar Rafsanjani representerer ikke trygghet, ei heller stabilitet, hvor mye utenlandske selskaper som Statoil enn måtte ønske det. Rafsanjani representerer tvert imot mullahenes diktatur over folket, et folk som blir stadig mer utålmodig.

Old Europe vil gjerne fremstille Rafsanjani som en moderat stemme. Det er langt fra tilfelle. I Iran kalles han «haien». Et talende oppnavn. I de to presidentperiodene Rafsanjani satt; fra 1989-1998, sto regimet for terror og likvideringer i utlandet. Hjemme likviderte dødsskvadroner et titall fremtredende representanter for opposisjonen, ofte kjente kulturpersonligheter. Disse drapene gjorde voldsomt sterkt inntrykk på iranere, men er knapt nok kjent i Norge, til tross for at vi ga Fredsprisen til Shirin Ebadi.

Rafsanjani er en slu politiker, og styrtrik. Det var hans sønn Statoil under Olav Fjells ledelse ville bestikke. Det er derfor ikke søkt å knytte Statoils interesser til farens kandidatur. Men se om norske aviser skriver om denne vinkelen.

Etter Mohammed Khatamis overveldende valgseire, har det skjedd en politisk backlash i Iran. Ikke fra flertallet, men de rundt 20 prosent som er diehards, og tror på teokratiet og den iranske revolusjonen.

Krefter innen dette miljøet har stor innflytelse innen sikkerhetsapparatet, og har sogar stilt sin egen presidentkandidat, en tidligere politisjef, talende nok. Men de representerer ikke Makten, slik Rafsansjani gjør. Makten er i allianse med fanatikerne, og bygger på dem. Men Rafsanjani representerer de som er blitt rike og mektige etter revolusjonen, og vil fortsette med det.

Politisk betyr det å sikre sin stilling, og det er her Iran viser at det ikke er noe vanlig land, men fremdeles bærer på den revolusjonære arven: atomprogrammet viser ambisjonsnivået. En iransk atombombe er rettet mot Israel, mot USAs rolle i regionen, og mot de sunnimuslimske nabolandene. Det forkynner for alle verden at Iran er spesiell, og har en egen misjon. Derfor vil ringvirkningene være store hvis Iran fullfører atomprogrammet. Alt tyder på at det vil gjøre det.

For et par dager siden ble det kjent at Iran også har eksperimentert med plutonium, riktignok i meget små mengder. Men det interessante var at regimet innrømmet at datoene for eksperimentene var feil: det foregikk så sent som i 1998, ikke 1993.

Også på et annet punkt «husker» Iran dårlig. I 1987 fant det sted et møte mellom representanter for det pakistanske atomprogrammets far, Abdul Qaader Khan, og iranske utsendinger. IAEA har bedt om å få dokumentene fra møtet, for å se hva Khan tilbød. De har fått ett dokument, og Iran påstår at det er det hele.

Hva gjør den iranske opposisjonen, som har flertallet på sin side? Den er desillusjonert og rådville etter at Khatami sviktet dem.

«There is a kind of deadlock in the process of reformation and peaceful change, so the people are indifferent,» said Hermidas Davoud Bavand, a professor of international law at Alameh University in Tehran. «Their only option is passive resistance. It is a vote of no confidence in the system.»

De lyttet da Akbar Ganji smuglet ut et tyve sider langt manifest fra fengslet. Ganji sier iranerne må boikotte valget. Å delta betyr å legitimere regimet. Det må diskrediteres ved lavest mulig valgdeltakelse, for å vise at folket tar avstand.

The loudest, most influential voice calling for an election boycott has been that of Akbar Ganji, a crusading writer imprisoned for, among other things, exposing the killing of dissidents by government death squads in the 1990’s.

In a 20-page manifesto written from jail, Mr. Ganji states in strikingly blunt terms that basic civil rights are nonexistent in Iran because they would obstruct the absolute power of Ayatollah Ali Khamenei, the supreme religious leader. Mr. Ganji urges Iranians to avoid voting on June 17 to signal their rejection of a system that grants to just one man sweeping powers over the military, judiciary, key appointed bodies and the state-controlled media.

«The path that the reformers have picked for reform will not lead to democracy,» reads the manifesto, which electrified student activists because it suggested a strategy for moving the reform movement ahead. «The transition requires taking legitimacy away from the ruler and not cooperating with him. The despotic system will be weakened and undermined if there is no continuous cooperation with it.»

Vokterrådet demonstrerte sin makt og grenseløse forakt for opposisjonen da alle kvinnelige kandidater (89 søkte) og også opposisjonens kandidat, Mustafa Moin, ble avvist. Moi ble godtatt etter intervensjon fra øverste leder Khamenei, noe mange i opposisjonen fant nedverdigende.

Moin stilte likevel, og i den senere tid har kampanjen hans tatt av, slik at det trolig blir ham og Rafsanjani i annen omgang.

Noe skjer i Iran. En av de seks visepresidentene skriver en egen blogg, som typisk nok er stengt før valget.

«The Iranian people are on a train moving toward democracy that cannot be derailed,» said Mohammad Ali Abtahi, a cleric and former vice president turned blogger. «If the government pushes this train it will move faster, but it will keep moving no matter what.»

De demokratiske forhåpningene i det iranske folk er viktige bidrag til kampen for demokrati i Midtøsten. Visepresidenten har rett. Det er ingen tvil om hvor folkets hjerte ligger. Men det trenger ikke ende med seier. Mektige krefter ønsker en helt annen utviklingen, og det er de som sitter med makten. Hvis de får utviklet atomvåpen kan det gi uoverskuelige følger.

Iran’s Giant Question Mark: To Vote or Not?