Kommentar

Soler BBC seg i sin egen mytos? I Storbritannia har kritikken om ensidighet i dekning av Irak vært mer enn forbigående. At vi utenfor landet ikke ser det kan ha noe med ståsted å gjøre.

Jeg fikk en klar NRK-følelse igår under 21-sendingen til Custy Lang. Det vil si: sloppy journalism. Man stiller de opplagte spørsmålene, som ikke byr på seriøse resonnementer, eller utfordrende problemstillinger. Liksom-kritisk.

Tema var prins Charles besøk i Iran. Det ble sagt at regjeringen er svært tllbakeholden med å sende et medlem av kongehuset. Det skjer kun etter grundig overveielse. _Så kom bilder av Charles med president Khatami, og tonen var mer enn offisielt hyggelig, ble det sagt. Kommentaren sa det er tydelig at Iran generelt går inn for bedre forbindelser med utlandet. Det er en moderat kurs som råder.

Så kom et intervju med den London-baserte iranske forfatteren Azar Nafisi. Custy Lang er en frisk dame, som vanligvis ikke blir svar skyldig, men det gjorde hun denne gang. Nafisi sa det var skammelig at prins Charles besøker Iran på dette tidspunkt, når Vokterrådet har utestengt reformister og opposisjon fra valget 20. februar. Det kan kun oppfattes som en godkjenning av handlemåten til Khamenei og Vokterrådet. Allerede her ble Lang litt tafatt over ikke å ha innsett dette opplagte poeng. For så fort vinkelen skiftet ble følgende innsikt innlysende: Vesten bryr seg egentlig ikke om det iranske folk, det forholder seg bare til det offisielle bildet, til makthaverne som nå har undertrykt folket i 25 år.

Hykleriet ble litt for tydelig nå som Vokterrådet har utestengt opposisjonen og akter å gjennomføre det som kan kalles et legalt kupp, slik de gjorde under lokalvalget for et år siden. Da stemte bare noen få prosent av befolkningen. Det samme vil gjenta seg nå. Nafisi åpnet med å sitere en meningsmåling som viste at bare 5 prosent sa de ville stemme. 88 prosent sa de ikke kom til å gjøre det. Et utrolig tall.

Hvem er imperialistene?
Det er EU, de politisk korrekte, Kosmo, Statoil, de «gode» som går inn for dialog med Iran, slik de har gjort det helt siden Rushdie. (Det er i parentes bemerket akkurat samme holdning til Kina når det gjelder neglisjering av folket.)

Men hvorfor viser myndighetene vilje til kompromiss med utlandet? spurte Lang.
-Jo, fordi de har mistet all støtte blant folket. Derfor søker de støtte utenlands. Men de ønsker selv å stille betingelsene for dette kompromiss, sa hun.

Skarp dame. Det var knock-out. For dette er opplagte poeng: 2+2.

Nafisi sa noe mer: Iran er det hittil eneste eksempel i den muslimske verden på en demokratisk bevegelse som ønsker forandring med ikke-voldelige midler. Men Vesten, i dette tilfelle Storbritannia, later som det ikke forstår prosessen, og avlegger et besøk som støtter mullahene.

Av en eller annen grunn er det noen undertrykkelser som er mindre farlige enn andre.