Kommentar

Folk står på Times Square i New York og følger med på hva presidenten sier. Anti-Trump-mediene fremstiller ham som impulsiv og farlig. De har helt siden valgkampen spådd at han kom til å kaste landet ut i krig. Stemmer det med det inntrykket folk får når de ser Trump i aksjon? Han gjorde noe drastisk. Mediene sa at nå, nå kom det til å smelle. Trump hadde tråkket på en stolt nasjon, den som holdt 52 amerikanere som gissel i 444 dager. Hevnen kom til å bli brutal. Så kom det noen raketter og Trump kunne innkassere gevinsten. Hvem er det folk foran tv-skjermene fester tillit til? Stemmer det bildet anti-Trump-mediene hamrer inn dag etter dag? Stadig flere får sympati for presidenten. De ser han leverer også i utenrikspolitikken.  Foto: Mike Segar/Reuters/Scanpix

Det iranske angrepet var ikke den gjengjeldelsen Iran hadde truet med. Det eneste oppsiktsvekkende ved den var at missilene kom fra Iran.

Men Iran angrep ikke den største basen som ligger nær den iranske grensen, og mest betydningsfullt: Iran varslet på forhånd om angrepet.

Det ga irakere, amerikanere, dansker og svensker anledning til å søke dekning. Selv de materielle skadene skal være beskjedne.

-Iran is standing down, sa Trump. Det betyr at det ikke blir noen eskalering.

Igjen har ekspertene tatt feil. De har spådd at Trumps eliminering av Soleimani var en krigserklæring som Iran ble nødt for å svare på. Det lød som om de gasset seg ved tanken på hevnen Trump hadde i vente.

I psykologien kalles dette identifkasjon med aggressor. Dette er noe eliten i særlig Europa og Demokratene i USA har holdt på med lenge: De identifiserer seg med Vestens fiender og gjør Trump til «villain»/forbryter.

Sveriges Radio bemerket at han lød mindre aggressiv enn han pleier. SVT og journalistene i de andre statskanalene, NRK; DR, BBC – som alle er anti-Trump – har skapt sitt eget selvreferende univers. De tror de beskriver Trump. I virkeligheten er de innelukket i sitt eget autistiske univers.

Det gjør mediene til farlige aktører. De pisker opp stemningen og kan forlede tyrannier til å tro at Vesten er svakere og mer splittet enn det virkelig er.

Anti-Trump-mediene representerer langt færre enn de selv tror. I USA svinger opinionen mer og mer i Trumps retning.

Amerikanerne liker kontante handlinger, men de liker ikke seigpining. Trump vet at hans velgere aldri vil tilgi ham hvis han vikler USA inn i en ny krig med bakkestyrker. Slagkraft fra lufta er noe annet.

Han nevnte i forbifarten at USA er ved å utvikle hypersoniske missiler, men sa at han håpet USA aldri får bruk for dem.

Det første Trump sa da han entret talerstolen var at Iran aldri kommer til å få lov til å utvikle atomvåpen. De har nå sagt opp det ene punkt etter det andre i avtalen og står fritt til å starte opp så mange sentrifuger de vil og anrike uran så mye de vil.

Det er en klar melding om hva Iran virkelig vil og slår bena under avtalen.

Trump oppfordret Storbritannia, Tyskland, Russland, Kina og Frankrike til å vrake avtalen. Den har ikke lenger noen funksjon.

Hans insistering – to ganger – på at Iran ikke vil få lov å utvikle atomvåpen var en klar advarsel: Da vil Iran bli bombet, trolig av en koalisjon bestående av USA, Israel og Saudi-Arabia.

Europa har ikke tatt inn over seg hvor destabiliserende en iransk atombombe vil være. Det ville totalt endret spillets karakter. Iran ville sitte med et Damoklessverd og jøder ville leve under det, konstant. Det ville garantert gå galt.

Det er den iranske ledelsens oppførsel som gjør at Trump har trukket en slik konklusjon og gjerne vil kommunisere den klart og tydelig.

Den iranske ledelsen har spilt sine kort usedvanlig dårlig. De har ødslet bort landets ressurser på eventyr i utlandet. Iranerne flest er fed up. De vet hvor pengene tar veien.

Regimet må oppgi ambisjonene utenlands hvis de skal ha noe håp om å senke spenningsnivået innad. Hvis de fortsetter langs samme spor vil det før eller siden gå galt.

Trump har ved avrettingen av Soleimani vist at Irans handlinger har konsekvenser. Det finnes en makt som er større og sterkere og den er villig til å handle.

Hvis vestlige puddingnasjoner hadde forstått maktspråk ville de forstått at Trump gjorde verden en stor tjeneste. Regimer med menn som Soleimani gir seg ikke, hvis de ikke møter motstand. De fortsetter å pushe, mer og mer. Obama sendte ayatollahene over en milliard dollar i cash. De oppfattet det som et løfte om at det aldri ville komme noen reaksjon.

Anti-Trump-mediene har innbilt ayatollahene at de fortsatt hadde initiativet.

Tullebukker som oberstløytnant Tormod Heier, medienes yndling, fortsetter å snakke om at elimineringen av Soleimani var en gave til regimet som ga dem et stort handlingsrom. Så feil kan man ta.

Regimets handlingsrom er kraftig innskrenket.

Trump tilbød regimet en deal: Begynn å interesser dere for befolkningens behov, slutt å drive imperialistiske kriger. Da står USA klar til å slutte fred med Iran.

Men inntil det skjer vil sanksjonene stå ved lag.

Iran har også valget i Irak: Det kan være konstruktivt eller bruke proxier – stedfortredere – til å stikke kjepper i hjulene for USA og andre.

Trumps tone var forsonlig, men bestemt.

Han visste at elimineringen av Soleimani hadde hatt den ønskede virkning. Det viste seg at det fantes nok edrue mennesker i ledelsen av Iran til å vite at de ville tapt en krig med USA.

 

 

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.