Barack Obama staket ut en ny kurs for USA i Midtøsten som bygget på Iran som regional stormakt. Tradisjonelt har Saudi-Arabia vært ankerfeste, sunni-islams hovedsete. Nå ble det shia-rivalen Iran. Det skapte store regionale spenninger, men liberale medier var så forgapt i Obama at de ikke ville se risikomomentene forbundet med å utfordre sunni-statenes historiske hegemoni.

Kronen på verket var JCPOA – atomavtalen som liksom forpliktet ayatollaene til ikke å skaffe seg atomvåpen. Men det var så mange svakheter forbundet med avtalen at den aldri ble forelagt Senatet, slik utenriks­politiske avtaler skal. Obama undertegnet den selv. Irans rakettprogram ble ikke berørt, heller ikke finansieringen av alle militser og engasjement i utlandet. Ikke rart Israel var imot. De hadde Iran på dørstokken.

Dette ble klart da borgerkrigen i Syria brøt ut og Hizbollah ble trukket inn. Uten Irans og Russlands hjelp hadde ikke Bashar al-Assads regime overlevd.

Innad i Washington var det betydelig motstand mot avtalen. Men for Obama-lojale medier var det utenkelig å gi Trump rett. EU var helt på Obamas side og var en ivrig forkjemper for avtalen, som var en torpedo under sikkerhets­strukturen i Midtøsten. Skulle Iran få atomvåpen, var det ikke bare Israels eksistens som var truet.

Obama hadde gitt Iran handlingsrom og særfordeler som var utenkelige under tidligere presidenter. Da avtalen ble inngått, landet transportfly fulle av cash for å få frigitt en Washington Post-journalist.

Under Trump ble det andre boller. Iran fikk sjokk da Trump henrettet deres store helt, Qassem Soleimani, på flyplassen i Bagdad. USA hadd ofret blod og penger i strie strømmer for å etablere et nytt Irak, bare for å oppleve at Iran innkasserte gevinsten. Soleimani drepte i tillegg amerikanske soldater i fleng med sine IED-bomber. Eller da hans agenter utkledd i amerikanske uniformer gikk inn i Karbala-komplekset og drepte amerikanske soldater. Soleimani trodde han var usårlig.

Det var denne siden ved Trump som gjenreiste USAs avskrekkings­evne. Det samme gjaldt krigen mot IS og elimineringen av lederen al-Baghdadi. Det var da New York Times’ nekrolog hadde som tittel: «En stor islamsk skriftlærd er død».

Dette var et USA som ikke lenger visste hva det ville si å vinne. Obamas strategi hadde USAs svekkelse som forutsetning: Svakhet overfor alle USAs fiender: Russland og de islamske stater. Obama ba om unnskyldning for all urett USA hadde begått.

For en slik strategi var Israel den store anstøts­stenen, og især Benjamin Netanyahu. Han motarbeidet atomavtalen. Med Trump og Abraham-avtalene og flytting av ambassaden til Jerusalem ble det et alternativ til Obamas Iran som ny regional maktfaktor.

Obama og sikkerhets­staten klarte å vippe Michael Flynn ut av rollen som nasjonal sikkerhets­rådgiver. Inn kom McMaster, som begynte å fjerne Trumps støtte­spillere i Det nasjonale sikkerhetsråd, dvs. Israels venner.

Men denne kløften i amerikansk sikkerhets­politikk har gått hus forbi norske medier og norske politikere. De antar at det finnes bare én verden, Obamas – og Trump står for syndefallet. Derfor er de ute av stand til å forstå Israel og Trump, men har gått over til demonisering.

Moralisme er en dårlig erstatning for realpolitikk. Især når denne kaster seg i armene på palestinerne, les: Hamas.

Washington har forsøkt å redde sin Iran-strategi, selv om det skulle innebære at de redder Hamas fra nederlag.

Israel har gjort noe som i Washingtons øyne er formastelig: Man vil vinne krigen mot Hamas, koste hva det koste vil. Bak Hamas står Iran, og begge har erklært høyt og tydelig at de vil utslette den jødiske staten.

13. april angrep Iran for første gang Israel med raketter. Tidligere har bare Saddam Hussein forsøkt noe slikt. Angrepet mislyktes, men Irans hensikter var tydelige. Neste gang vil rakettene kunne nå frem, og Israel kan ikke leve med en slik trussel.

Hverken med Hamas, Hizbollah eller Iran.

Israel er i ferd med å ta ut alle tre. Det kan ikke utelukkes at helikopter­krasjet i fjellene i nord var Israels egentlige svar på 13. april.

Men det er mer enn Irans ledelse som ryker. Også Obama-USAs favorisering av Hamas og terrorstaten står for fall.

Akkurat som med krigen mot Trump har den dype staten avslørt sitt maskepi med Iran.

En artikkel i Washington Post nylig forteller at amerikanerne hele tiden har visst hvor Hamas-leder Yahya Sinwar har oppholdt seg. De har bare ikke fortalt israelerne det. Nå er de «moderate» Hamas-lederne i utlandet, som Khaled Mashaal og Ismail Haniyeh, villig til å ofre Sinwar i bytte mot at Israel skåner Rafah.

Utlagt: USA vil redde Hamas fra fullstendig nederlag og er derfor villig til å ofre Sinwar. Men hvis USA har visst hvor Hamas-lederen oppholder seg, uten å informere Israel, er det et svik som reiser spørsmål om USAs rolle.

Det er Lee Smith som i en enestående artikkel i the Tablet dissekerer Biden-regimet:

Sinwar in Exchange for Rafah

Netanyahus Israel har kunnet sameksistere med Obamas og Bidens USA inntil 7. oktober. Etter denne datoen var det andre regler: Israel forsto at de sto overfor en eksistensiell trussel. Israel må vinne eller tape. Taper de, taper de alt. Derfor blir det ingen to-statsløsning, uansett hvor mye Tony Blinken og Jake Sullivan presser på.

Israel nedkjemper ikke Hamas i Gaza, for deretter å se dem gjenoppstå på Vestbredden.

Skulle Hamas overleve, vil trusselen neste gang bli mye større.

Angrepet 7. oktober ville ikke vært mulig uten Irans taktiske og strategiske støtte. Hamas drev trening i Sør-Libanon under iransk tilsyn. Utenriks­minister Hossein Amir-Abollahian var en hyppig gjest helt opp til angrepet. I ettertid har Israel sett Irans lange hånd, og søndag 19. mai ble den kanskje kappet av.

Slik Trump hogg hodet av Soleimani og IS, hogg Israel hodet av Irans ledelse. Den som graver en grav for andre, osv. Terror betales med terror.

Men Obama-USA har bokstavelig talt finansiert Irans militære eventyr. USA betaler for den libanesiske hæren og sikkerhets­tjenesten, og betaler dessuten for det palestinske selvstyrets politi og sikkerhets­tjeneste. Samtidig har Biden-regimet åpnet kranene for Iran og gitt regimet inntekter som gjorde det mulig å finansiere 7. oktober og krigen mot Israel.

At USA har sittet på informasjon om Hamas og ikke delt den, er et svik mot Israel. Det samme USA har finansiert demonstrasjonene mot Netanyahu. Det er slik det nye USA fungerer: man undergraver sine venner og støtter sine fiender.

Tidligere israelsk ambassadør til USA Michael Oren skrev på X:

“I am shocked and sickened by reports that the U.S. is withholding from Israel vital information on the whereabouts of senior Hamas leaders in Gaza. Is the administration still our ally?”

Det er det mange som har spurt seg lenge. Saudi-Arabia fant tidlig ut at man ikke ble regnet som noen venn av Biden-regimet. Paria var ordet Biden brukte.

Som Tablet rapporterte kort tid etter massakren den 7. oktober, hadde administrasjonen et vell av etter­retning om terror­gruppen (Hamas) og dens planer. Hvis amerikanske etter­retnings­tjenester er sikre på at de vet hvor Sinwar befinner seg nå, i krigens kaos, så visste de også hva han gjorde i forkant av det massive angrepet.

Administrasjonens forsøk på å fraskrive seg enhver forhånds­kunnskap om angrepet, har hele tiden vært absurde. USA har ikke bare sin egen uovertrufne samling av signal­etter­retning, men også betydelige etter­retnings­kanaler i Qatar, der Hamas-ledere holder til, i Libanon, der Hamas-krigere har trent under oppsyn av iranske tjenestemenn, og i Egypt, som deler grense med Gaza og tillater Hamas å smugle våpen gjennom terror­gruppens omfattende tunnel­nettverk. Detaljerte rapporter fra åpne kilder, særlig i Wall Street Journal, viste dessuten at iranske topp­tjeneste­menn flere måneder før angrepet besøkte Libanon for å koordinere større operasjoner med Hamas- og Hizbollah-ledere.

Disse opplysningene, sammen med krigens gang på Gaza og i nord, er umulig å «ikke se» for israelere. Blinken og Sullivan har vist sine kort for tydelig – de ba om våpenhvile før krigen i Gaza startet – og israelerne ser at de driver et dobbeltspill.

Akkurat som med undergravingen av Trump på hjemmebane og «weaponization» av regjerings­apparat­et for å knuse en politisk motstander – amerikanerne ser hva de ser, og de «går aldri tilbake».

Her er utviklingen i norsk utenriks­politikk relevant. Helt siden Jonas Gahr Støres famøse intervju med Pål T. Jørgensen der han lyver om kontakten med Hamas, til Espen Barth Eides skyttel­diplomati for å redde Hamas. Det er akkurat samme politikk som Obama og Biden har ført: Palestina-vennlig­heten er anti-israelsk.

Derfor fyrer nå Biden-folkene opp under demonstrasjonene mot Netanyahu. Det er deres siste kort.

Men de er gjennomskuet, liksom Espen Barth Eide og Josep Borrell er det.

Det blir ikke bare Hamas som faller. De vil rive mange andre med seg i fallet.

Det er opp til oss å sørge for at flest mulig ser deres dobbeltspill.