Kommentar

Det iranske regimet er totalitært, det vil si at det prøver å prege hele mennesket og kontrollere alle livssfærer. Fremfor alt er det monomant opptatt av det seksuelle og kjønnene, og det fører kontinuerlig krig mot kvinnene og det kvinnelige. Iran er den første totalitære staten som har kjønnsdiskriminering som bunnplanke.

Jeg er overbevist om at Iran vil inngå i det totalitære redselskabinettet som en helt bestemt typus: Som en stat med seksuell segregering, og hvor kjønn spiller en overordnet rolle.

Presteskapet fører krig mot den kvinnelige befolkningen, i islams navn.

Den kjønnspolitiske undertrykkelsen blir i liten grad sett i sammenheng med den teokratiske statens grunnlag, men det er tydelig at den utgjør noe av nerven i systemet. Det gjør Iran til noe enesteående i moderne historie.

Men hva med Saudi-Arabia, er ikke det regimet like kvinneundertrykkende? Absolutt. Men forskjellen er at en totalitær stat forsøker å involvere alle innbyggerne, gjøre dem til deltakere, i en helt annen grad enn et despoti som Saudi-Arabia, uten fnugg av demokrati. Iran har et skinn-demokrati, slik totalitære stater alltid har. Det er en stor forskjell.

De iranske kvinnene kan ta utdannelse og delta i yrkeslivet, i en helt annen grad enn de saudiarabiske. Derfor spiller kontroll over sinnene og over oppførsel større rolle.

Dette er erkjennelser fremkommet under lesning av Azar Nafisis «Å lese Lolita i Teheran», en uhyre engasjerende og viktig bok, som også retter blikket mot oss i Vesten.

Parallellen er klar: Dette var akkurat som å lese dissidentlitteratur fra Sovjettiden. Den samme mentale undertrykkelsen. Akkurat som med sovjeterne er det litteraturen som blir redningen. Det er de forhutlede studentene som leser Henry James, Vladimir Nabokov og Scott Fitzgerald med sin lærer, som får frem hvor kontroversiell og provoserende kunsten er, og hvor mye den krever av oss. Dissidentene i Iran har også et kritisk blikk på hva Vesten er blitt, hvilken sjelelig tilstand den befinner seg i, selv om dette er en fotnote.

Nafisi beskriver noe innlysende: Prestestyret er islams verste fiende. Ingen kunne vaksinert iranerne bedre mot islam enn mullahene. Likevel aksepterer vi at president Mahmoud Ahmadinejad snakker i iranernes navn.

Dermed ikke sagt at ikke iranerne er preget av å ha levd i en teokratisk stat i 27 år. Man gjør ikke det ustraffet. Nafisi siterer Nietszche om Avgrunnen, og fikk meg til å forstå at når Avgrunnen stirrer tilbake, så «entrer han deg», den inntar deg, og det er det mest skremmende av alt. Selv regimets motstandere blir preget av systemet. Derfor valgte Nafisi til syvende og sist emigrasjon, selv om det betød å forlate sine studenter. Hun holdt på å gå til grunne.

Akkurat den sjelelige biten er vanskelig for folk i frie samfunn å forstå. Beskrivelsen av totalitære stater blir derfor ofte feil: Den skjer etter kategorier basert på demokrati og frihet. Men totalitære stater er ikke frihet lagt i lenker, dvs. tyranni. Det er noe helt annet.

Nafisi og studentene hennes leser Nabokovs «Invitasjon til en halshugging», og kjenner seg igjen:

Den verste forbrytelsen totalitære stabeiser (sic!) påfører sine borgere, ofrene inkludert, er at de tvinger dem til å delta i forbrytelsene deres. Å danse med vokteren sin, å delta i sin egen henrettelse, er en ekstremt brutal handling…

Den eneste måten å komme ut av sirkelen på, å slutte å danse med vokteren, er å finne ut hvordan man kan ta vare på sin integritet, denne unike egenskapen som unndrar seg beskrivelse, men som skiller et menneske fra et annet.

De invaderte alle private rom og forsøkte å forme enhver bevegelse, tvinge oss til å bli som dem, og det i seg selv er en annen form for henrettelse.

Freud

Det mest spesielle ved Iran er at styret der er dominert av seksuelle tabuer og forfølgelse og undertrykking av kvinner. Man må lese historier fra hverdagen for å forstå hvordan dette preger folk ned til minste detalj.

En av studentene, Sanaz, ble plutselig borte fra samlingene. Da hun kom tilbake hadde hun en historie å fortelle, som dessverre er altfor vanlig:

Historien var velkjent. For fjorten dager siden hadde Sanaz og fem venninner reist på en to dagers ferie til Det kaspiske hav. Den første dagen hadde de bestemt seg for å besøke venninnens forlovede i en tilstøtende villa. Sanaz understreket igjen og igjen at alle var anstendig kledd, med sjal og kapper. De satt ute i hagen, seks jenter og en gutt. Det fantes ikke alkohol i huset, og ingen upassende tape eller CD. Hun antydet nærmest at om det hadde vært slik hadde de fortjent den behandlingen de fikk i hendene på revolusjonsvokterne.

Og så kom «de» med revolverne sine, moralskvadronene. De overrumplet dem ved å hoppe over det lave gjerdet. De påsto at de hadde mottatt en rapport om illegale aktiviteter, og ville gjennomsøke lokalitetene. Siden de ikke klarte å finne feil ved påkledning og utseende på noen av dem, sa en av vokterne at bare synet av dem med deres vestlige holdning… Hva er vestlig holdning? avbrøt Nassrin. Sanaz så på henne og smilte. Jeg skal spørre neste gang jeg støter på ham. Saken var at letingen etter alkohol, kassetter og CDér ikke hadde ført til noe som helst, men siden vokterne allerede hadde ransakingsordre, ville de benytte seg av den. De tok alle sammen med til et spesialfengsel for moralske overtredelser. Til tross for sine protester ble jentene holdt i et mørkt, lite rom. Første natten var det flere prostituerte og en narkoman der også. Fengselsvokterne kom inn på rommet to, tre ganger i løpet av natten og vekket dem som måtte ha falt i søvn, og brølte grovheter til dem.

I dette rommet ble de holdt i førtiåtte timer. Selv om de flere ganger forlangte å få ringe foreldrene, ble de nektet å gjøre det. Bortsett fra korte turer til toalettet til fastsatte tider, var de ute av rommet to ganger – første gang for å bli brakt til et sykehus, hvor en kvinnelig gynekolog undersøkte om de var jomfruer. Hun lot studentene sine overvære undersøkelsene. Vokterne var ikke fornøyde med hennes dom, og tok dem med til en privatklinikk hvor de gjennomgikk en ny undersøkelse.

En summarisk rettssak ble gjennomført, der jentene ble tvunget til å undertegne et dokument og tilstå synder de ikke hadde gjort, og dømt til tjue piskeslag.

Sanaz, som var svært tynn, hadde T-skjorte under kappen. Vokterne mente at hun kanskje ikke følte smerten siden hun hadde på seg ekstra klær, og ga henne flere slag. For henne var den fysiske smerten mer til å holde ut enn nedverdigelsen ved jomfruprøvene og selvhatet hun følte fordi hun hadde skrevet under på en fremtvungen tilståelse. På en pervers måte ble den fysiske avstraffelsen en slags tilfredsstillelse for henne, siden hun hadde funnet seg i de andre ydmykelsene.

Slik «entrer Avgrunnen menneskenes sjel» og ødelegger den. I en totalitær stat er det ikke lov og rett som hos oss, med bare litt annet innhold, hvor man kan navigere ved å holde seg til reglene. «Lov og rett» har et helt annet formål: de er ute etter å ødelegge all indre samvittighet som lov og rett i siste instans bygger på. Derfor er det å leve i et land som Iran et mareritt i våken tilstand. Sanaz’ historie er helt vanlig.

Mennene er de tilsynelatende vinnerne i Iran, men også de blir ødelagt. Deres syn på kvinner er helt forkvaklet, og dermed også deres syn på og forhold til seg selv som menn. Selv de såkalte liberale, sekulære professorene tar seg en kone nummer to, som gjerne er tyve år yngre enn dem selv. Overgrep florerer, gjerne i fotrolige situasjoner, med onkler, bestefedre, lærere. Det virker å være en akseptert del av systemet. Slik som praksis med tidsbestemt ekteskap, som kan være ned til noen timer. En form for legalisert prostitusjon. Med prestenes velgsignelse.

Den undertrykte seksualiteten gir seg merkelige utslag. Nafisi er en skarp observatør. Hun sier hun merket en seksuell opphisselse under noen av demonstrasjonene. Første gang var da ayatollah Taleghani døde.

Mange gråt, slo seg på brystet og i hodet og ropte: «Dette er sorgens dag! Taleghani er kommet til himmelen idag!»

I de neste to tiårene kom disse spesielle sørgeropene til å bli brukt av mange andre, som et symptom på symbiosen mellom revolusjonens grunnleggere og døden. Det var første gang jeg opplevde den desperate, orgastiske nytelsen i denne formen for offentlig sorg; dette var det ene stedet hvor folk møttes og berørte kropper og delte følelser uten begrensninger og skyldfølelse. Det lå et vilt, seksuelt betonet raseri i luften. Da jeg senere leste et slagord av Khomeini som sa at den islamske republikk overlever ved hjelp av sine sørgeseremonier, kunne jeg bevitne at det var sant.

Det er noe av den samme koblingen mellom religion, seksualitet og vold vi ser når Hamas-kvinnene marsjerer i helsvart og grønne pannebånd. Er det noen som for alvor tror at dette bare handler om et litt annet kvinnesyn, som man kan helgardere mot ved å ta avstand fra? (Erik Solheim)

Khomeini måtte erobre makten innenfra. Det var ikke mullahene som gjorde revolusjon. Det var en hel koalisjon. De venstreorienterte lot seg lure. De trodde på retorikken om imperialistiske trusler og konspirasjoner og allierte seg mot de sekulære og liberale kreftene.

Vannskillet var på mange måter da de innførte sløret igjen. Nafisi husker en kjent venstreorientert professor som sa at hvis hun ved å ta på seg sløret kunne bidra til kampen mot imperialismen, så ville hun gjøre det.

Historien i revers

En av våre mest inngrodde forestillinger er overbevisningen om at historien går fremover. Vi ville aldri drømme om at unionen med Sverige kunne gjeninnføres, eller at stemmretten for kvinner kunne oppheves. Men hva gjør oss så sikre på det? Iran er en langt eldre sivilisasjon enn vår.

I begynnelsen av det tjuende århundre ble ekteskapsalderen i Iran – ni år ifølge sharia-lovene – forandret til tretten og senere til atten. Mor bestemte hvem hun ville gifte seg med, og hun var en av de første seks kvinnene som ble innvalgt i parlamentet i 1963. Mens jeg vokste opp i sektiårene, var det liten forskjell på mine og vestlige kvinners demokratiske rettigheter. Men det var ikke på moten den gangen å tenke at vår kultur ikke lot seg forene med et moderne demokrati, at det fantes vestlige og islamske utgaver av demokrati og menneskerettigheter. Alle ønsket vi oss muligheter og frihet. Det var derfor vi støttet en revolusjonær forandring – vi krevde flere rettigheter, ikke færre.

Rett før revolusjonen giftet jeg meg meed en mann jeg elsket. … Da datteren min ble født fem år senere, hadde lovene gått tilbake til det de var før bestemors tid: Den første loven som ble opphevet, måneder før den nye konstitusjonen ble ratifisert, var loven om familiens beskyttelse, som sikret kvinnens rettigheter i hjemmet og på arbeid. Ekteskapsalderen ble senket til ni år – åtte og et halvt måneår, ble vi fortalt: utroskap og prostitusjon skulle straffes med stening, og kvinner ble, ifølge loven, ansett for å være verdt det halve av en mann. Sharia-loven erstattet den eksisterende rettslæren og ble normen. I ungdomsårene hadde jeg sett to kvinner stige til ministre. Etter revolusjonen ble de samme to kvinnene dømt til døden for å ha begått synder som å føre krig mot Gud og spre prostitusjon. Den ene av dem, ministeren for kvinnesaker, var utenlands da revolusjonen kom og ble værende i eksil, hvor hun ble en ledende talsperson for kvinners rettigheter og for menneskerettighetene. Den andre, som var utdanningsminister og min tidligere rektor på gymnaset, ble stappet i en sekk og steinet eller skutt ihjel.

Mental beredskap

Slike historier gjør inntrykk. Faktum er at vi har unngått å ta inn over oss det iranske systemet, slik at vi heller ikke kjenner det igjen når det dukker opp igjen i utvannet form hos oss.

De iranske kvinnene ga seg ikke uten kamp. For kvinner er det å oppgi sin kropp og klær noe av det samme. De oppfattet det som en dødelig trussel. Men se, prestene lanserte et nytt begrep:

Det var da mytene om den islamske feminismen – et selvmotsigende begrep, et forsøk på å skape forsoning mellom ideen om kvinners rettigheter og de islamske dogmene – slo rot.

De samme ideer føres til torgs for å forsvare retten til å bære hijab på arbeidsplasser og skoler i Europa. Ja, Iffit Qureshi har i Dagbladet skrevet at muslimske kvinner vil ha seg frabedt å bli påtvunget vestlig feminisme.

Den kampen Nafisi beskriver, utspiller seg plutselig i nabolaget på Grünerløkka. Og om noen år er det slike problemstillinger som er på dagsorden i Oslo byråd. Og de venstreorienterte i Oslo vil være like forvirret og forstående for islamistiske fremstøt som de venstreorienterte i Iran. De våkner først når det er for sent.

Generasjoner

Nafisi beskriver forskjellen på generasjonene. Hennes hadde noe å sammenligne med: tiden under sjahen da Iran fremdelses hadde et sivilt samfunn. Hans styre var autokratisk, men Iran hadde fremdeles sin kulturarv. Under mullahene ble båndene til fortiden borte, og de unge vokste opp i et vakuum. De hadde ingen referansepunkter utenfor systemet. Vesten og spesielt USA ble idealisert og dyrket. Andre ble revolusjonens tjenere. Men også her var det forskjeller.

Krigen med Irak tok voldsomt på, også for de troende, tilhengerne av regimet. Men så på nittitallet dukket det opp en ny bølge, som er den Ahmadinejad rir. De er en liten minoritet, men de er hensynløse, og villige til å bruke vold mot folket.

Prestestyret, dyrkingen av Lederen, gjorde noe med iranerne. De ble «overtroiske». Ved Khomeinis død:

I begynnelsen av revolusjonen hadde et rykte om at det gikk an å se Khomeinis bilde i månen, slått rot. Mange mennesker, selv moderne og velutdannede, begynte å tro på det. De hadde sett ham i månen. Han hadde vært en bevisst myteskaper, han hadde omskapt seg selv til en myte. Det de nå sørget over ved dette beleilige dødsfallet – for etter krigsnederlaget og skuffelsen var det eneste han kunne foreta seg å dø – var en drøms død. Som alle store myteskapere hadde han forsøkt å gjøre drømmen sin virkelig, og til slutt hadde han som Humbert (i Nabokovs «Lolita») klart å ødelegge både virkeligheten og drømmen. I tillegg til forbrytelsene, som mordene og torturen, ble vi nå stilt overfor denne siste nedverdigelsen – mordet på våre drømmer. Men han hadde gjort det med vårt fulle samtykke. Vi hadde vært totalt ettergivenede, vi hadde medvirket.

Nafisi har noen ord om Irans historie. Svakhet, manglende klarsyn og forræderi gjorde at iranerne ble erobret og påtvunget islam. Som kompensasjon tok iranerne tilflukt i poesien. Den har vært deres egentlige historie. Nafisi lar oss ane at det er stort drama som utspiller seg i Iran, og hvem vet hva utgangen vil bli.

Hennes bok berører en dypt, og med en voksende muslimsk minoritet burde vi studere den grundig. Jeg lytter til Beethoven på en annen måte etter å ha lest henne.

azar_nafisi_pres.jpg

Azar Nafisi:
Å lese Lolita i Teheran
Humanist Forlag, 2004
ISBN 82-90425-82-1