Sakset/Fra hofta

Av Noshin Rad

Jeg har en drøm som jeg deler med millioner av mennesker. En drøm jeg håper går i oppfyllelse i 2010. Jeg ønsker at dette året er det året hvor det islamske regimet i Iran skal miste makten. Jeg håper, jeg ønsker og jeg venter.

De siste ukene har det vært store demonstrasjoner i Iran. Demonstrasjonene er et tegn på at det iranske folket rett og slett er dritt lei det islamske regimet og deres maktmisbruk. I tretti år har de lidd under deres styre, og jeg kan ikke beskrive hvor provosert jeg blir når jeg hører forskjellige, men fortsatt like avskyelige episoder, som for det meste angår studenter. Hvordan politiet eller soldater i Revolusjonsgarden kan skyte på sivile mennesker, er for meg sjokkerende. Men det som overrasker meg mer er hvordan det iranske folket er mot dem. Forestill deg dette: En kvinne har nettopp mistet sønnen sin under voldsomme opptøyer, men hun fortsetter å demonstrere og skriker forskjellige slagord mot prestestyret. Folkemengden klarer å ta en person fra politiet, og noen slår ham. Denne kvinnen roper og ber folk slutte å slå mannen, som antageligvis kunne ha vært mannen bak drapet på sønnen hennes. Hun nekter å la ham bli slått. Det viser hva det iranske folket vil, og hva slags menneskelighet som ligger hos dem. Det viser at de er ikke ute etter hevn, men heller ute etter demokrati og å få menneskerettigheter. Tydeligvis har politiet og soldatene samvittighet til å kunne kjøre og skyte på sivile folk, og det skremmer meg. Under sjahtiden gjorde politiet mye grusomt, men det de gjør nå er ti ganger verre. De gjør det i guds navn, for Allah. Og det gjør dem livsfarlige.

Jeg kan ikke si hvor stolt jeg er over det motet demonstrantene har. De vet selv hva som skjer hvis de blir tatt, hva konsekvensene er, men det bryr de seg lite om. De gjør det for det landet de er så glad i, det landet som er deres hjem, og ikke minst for det landet de «mistet» for tretti år siden. De som døde i sammenstøtene i demonstrasjonene eller etter arrestasjonene skal ikke dø forgjeves. Ungdommen i Iran er så sterke, og sterkere mennesker skal man lete lenge etter. Jeg blir stolt, jeg blir rørt og jeg blir overrasket over dem. Nå er det deres tur til å vise hva de vil med deres liv og deres land, akkurat som andre familiemedlemmer gjorde i 1979. Når jeg tenker tilbake på revolusjonen, vil jeg nesten si at det som skjedde måtte skje; dette prestestyret måtte til for å vise folk hva et lederskap gjør i guds navn. Da ayatollah Khomeini kom til makten, sa han at hvis dette regimet mister makten, så gjør de det for godt. For en gang skyld så håper jeg inderlig at han har rett. Det iranske folket er slitne etter å ha sittet i «fangenskap» i tretti år, de vil ha en ny forandring. Men det kommer ikke av seg selv; månedene som kommer blir mer voldelige og situasjonen mer ustabil og usikker. Det iranske folket har en drøm. Iranere i utlandet har en drøm. Jeg har en drøm.

Kommentaren har vært publisert som en blogg i Moss Avis.

Skrevet av Noshin Rad