Sakset/Fra hofta

Herr president, mine damer og herrer,

For snart 62 år siden anerkjente De forente nasjoner jødene, et 3500 år gammelt folk, retten til sin egen stat i deres forfedres land. Jeg står her i dag som statsminister i Israel, den jødiske staten, og jeg snakker til dere på vegne av mitt land og mitt folk.

FN ble grunnlagt etter den andre verdenskrigens blodbad og Holocausts redsler. Det fikk i oppgave å forhindre gjentagelsen av slike fryktelige hendelser. Intet har underminert dette viktige oppdraget mer enn de systematiske angrepene på sannheten. I går stod Irans president på denne talerstolen og spydde ut sine siste antisemittiske svulstigheter. Bare noen dager i forveien hadde han gjentatt at Holocaust er en løgn.

Sist måned dro jeg til en villa i en forstad til Berlin kalt Wannsee. Der møttes nazistiske toppledere den 20. januar 1942, og etter å ha satt til livs et solid måltid bestemte de seg for hvordan det jødiske folket skulle utryddes. Den detaljerte protokollen over dette møtet er siden blitt tatt vare på av senere tyske regjeringer. Her er en kopi av denne protokollen, hvor nazistene gir presise anvisninger for hvordan jødene skal utryddes. (Netanyahu løfter protokollen, se evt. et opptak av talen). Er denne protokollen en løgn? Har alle de tyske regjeringene løyet?

Dagen før jeg dro til Wannsee, ble jeg vist den originale byggeplanen for konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau. Denne planen, som jeg nå holder i hånden, er undertegnet av Hitlers egen nestkommanderende, Heinrich Himmler. Her er en kopi av byggeplanen for Auschwitz-Birkenau, hvor en million jøder ble myrdet. (Netanyahu løfter tegningen). Er dette også en løgn?

I juni besøkte president Obama konsentrasjonsleiren Buchenwald. Gav president Obama der sin anerkjennelse til en løgn? Eller hva med de overlevende fra Auschwitz som fortsatt bærer tatoveringene av fangenumrene nazistene gav dem? Er disse tatoveringene en løgn? En tredjedel av alle jødene forsvant under verdensbrannen. Nesten alle jødiske familier ble rammet, min egen inkludert. Min kones besteforeldre, hennes fars to søstre og tre brødre, og alle tantene, onklene og søskenbarna, ble myrdet av nazistene. Er det også en løgn?

I går sto mannen som kaller Holocaust en løgn på denne talerstolen. Jeg berømmer de av dere som nektet å komme hit, eller som forlot dette rommet i protest. Dere tok den moralske klarheten i forsvar og gjorde ære på deres land. Men til de av dere som lyttet til denne holocaustbenekteren, sier jeg på vegne av mitt folk, det jødiske folk, og på vegne av alle skikkelige folk: Eier dere ikke skam? Har dere ingen anstendighet? Bare seks årtier etter Holocaust gir dere legitimitet til en mann som benekter at mordet på seks millioner jøder fant sted, og som har lovet å fjerne den jødiske staten fra kartet. For en skandale! For en hån mot FN-charteret! Kanskje noen av dere tror at denne mannen og hans frastøtende regime kun truer jødene. Dere tar feil. Historien har gang på gang vist oss at det som starter med angrep på jøder, til slutt ender opp med å ramme mange andre.

Dette iranske regimet er drevet av en ekstrem fundamentalisme som brøt ut verden over for tretti år siden etter å ha ligget i dvale i århundrer. Gjennom de siste tretti årene har denne fanatismen hjemsøkt planeten med morderisk vold og kaldblodig vilkårlighet i sitt valg av ofre. Den har ubarmhjertig slaktet muslimer og kristne, jøder og hinduer, og mange andre. Selv om den består av flere forskjellige avleggere, forsøker tilhengerne av denne overbevisningen å bringe menneskeheten tilbake til middelalderen.

Der hvor de kan tvinger de frem et bakstreversk og ensrettet samfunn som brutalt undertrykker kvinner, minoriteter, homofile og enhver annen som ikke betraktes som en ordentlig troende. Kampen mot denne fanatismen er ikke en kamp mellom forskjellige trossystemer eller sivilisasjoner. Det er en sivilisasjonens kamp mot barbariet, det 21. århundrets kamp mot det 9., kampen ført av dem som holder livet hellig mot dem som hyller døden.

Det 9. århundrets primitivisme burde være lett match for det 21. århundrets fremskritt. Frihetens uimotståelighet, teknologiens makt og kommunikasjonens rekkevidde burde holde i massevis. Når alt kommer til alt kan ikke fortiden vinne over fremtiden. Og fremtiden lover alle nasjoner stort håp. Fremskrittets hastighet øker eksponentielt. Det gikk århundrer fra boktrykkerkunsten til telefonen, tiår fra telefonen til datamaskinen, og bare noen få år fra PC-en til Internet.

Det som virket helt umulig for noen år siden er allerede utdatert, og vi kan knapt forestille oss forandringene som venter oss. Vi vil knekke den genetiske koden. Vi vil kurere sykdommer som i dag er uhelbredelige. Vi vil leve lengre. Vi vil finne billige alternativer til fossile brennstoffer og gjøre planeten renere. Jeg er stolt av at mitt land, Israel, befinner seg i fremste linje på disse områdene ved å bidra til viktige nyvinninger innen vitenskap og teknologi, medisin og biologi, vann og jordbruk, energi og miljø. Slike nyvinninger verden over bærer bud om en lys fremtid for menneskeheten.

Men hvis den aller mest primitive fanatismen kan skaffe seg de dødeligste våpnene, vil historiens gang reverseres en tid. Og i likhet med den forsinkede seieren over nazistene, vil frihetens og fremskrittets krefter kun vinne etter et skrekkelig blodbad og enorme tap for menneskeheten. Det er grunnen til at den største trusselen verden i dag står overfor, er ekteskapet mellom religiøs fanatisme og masseødeleggelsesvåpen.

Den mest presserende utfordringen for denne organisasjonen, er å hindre Teherans tyranner i å skaffe seg kjernevåpen. Er FNs medlemsstater rede til å akseptere den utfordringen? Vil det internasjonale samfunnet konfrontere en despotisme som terroriserer sitt eget folk, som modig kjemper for friheten? Vil verdensorganisasjonen treffe tiltak mot diktatorene som stjal en valgseier ved høylys dag og skjøt ned iranske demonstranter, som døde på gatene kvalt av sitt eget blod? Vil det internasjonale samfunnet motarbeide verdens skadeligste utøvere og sponsorer av terrorisme? Og vil fremfor alt det internasjonale samfunnet hindre Irans terroristregime i å utvikle atomvåpen, for slik å true freden verden over? Det iranske folket har modig tatt til motmæle mot dette regimet. Folk av god vilje over hele verden står ved deres side, det samme gjør de tusener som har demonstrert utenfor denne forsamlingens lokaler. Vil De forente nasjoner også gjøre det?

Mine damer og herrer, De forente nasjoners skjebne er fortsatt uviss, men den siste tidens tegn er ikke oppmuntrende. Snarere enn å fordømme terroristene og deres iranske beskyttere, har noen her fordømt deres ofre. Det var nettopp dette som skjedde i en fersk FN-rapport om Gaza, hvor terroristene på løgnaktig vis ble sidestilt med dem de rammet.

I hele åtte år skjøt Hamas ut tusenvis av bomber og raketter fra Gaza mot nærliggende israelske byer. I løpet av alle disse årene rakettene med overlegg ble rettet mot vår sivilbefolkning, ble det ikke vedtatt én eneste FN-resolusjon med fordømmelse av disse kriminelle angrepene. Vi hørte ingenting – absolutt ikke et knyst – fra FNs menneskerettighetsråd, hvis navn er en vits.

I 2005 trakk Israel seg ensidig tilbake fra hele Gaza i håp om at det skulle bidra til fred. 21 bosetninger ble avviklet og 8000 israelere ble tvangsflyttet. Men vi fikk ingen fred. I stedet fikk vi tilbake en iranskstøttet terrorbase åtti kilometer fra Tel Aviv. Livet i store og små israelske byer nær grensen til Gaza, ble et mareritt. For Hamas’ rakettangrep ikke bare fortsatte, deres intensitet ble tidoblet. Igjen satt FN musestille.

Etter åtte års uopphørlige angrep, så Israel seg tvunget til å svare. Men hvordan skulle vi svare? Vel, det finnes i verdenshistorien kun ett eksempel på avfyring av tusenvis av raketter mot et annet lands sivilbefolkning. Det skjedde da nazistene bombet britiske byer under den annen verdenskrig. I løpet av den krigen jevnet de allierte tyske byer med jorden og tok livet av hundretusenvis av mennesker. Israel valgte å svare på en annen måte. Stilt ovenfor en fiende som var skyldig i den dobbelte krigsforbrytelsen det er å bombe sivile mens man gjemmer seg blant sivile, forsøkte Israel å gjøre kirurgiske angrep mot rakettbasene.

Det var ingen enkel oppgave, for terroristene skjøt ut raketter fra skoler og private hjem, de brukte moskeer som våpenlagre og transporterte eksplosiver i ambulanser. Israel forsøkte derimot å redusere antall drepte så mye som mulig ved innstendig å oppfordre palestinske sivile til å evakuere områdene vi gikk etter. Vi droppet talløse flyveblader over deres hjem, vi sendte tusenvis av tekstmeldinger og ringte tusenvis av mobiltelefoner for å be folk om å komme seg unna. Aldri før har et land gått så langt i å forsøke å fjerne fiendens sivilbefolkning fra åstedet for kamphandlingene.

Selv om det var krystallklart hvem den angripende og den angrepne part var, hvem bestemte FNs menneskerettighetsråd seg for å fordømme? Israel. Et demokrati som utøvde legitimt selvforsvar mot terror, ble moralsk filleristet og til overmål utsatt for en urettferdig rettergang. Med slike forskrudde standarder ville FNs menneskerettighetsråd trukket Roosevelt og Churchill for retten som krigsforbrytere. For en pervertering av sannheten. For en pervertering av rettferdigheten.

FN-delegater, har dere tenkt å finne dere i denne farsen? For hvis dere gjør det, vil FN vende tilbake til sine mørkeste dager, da de ansvarlige for de verste bruddene på menneskerettighetene satte seg til doms over lovlydige demokratier, da sionismen ble sidestilt med rasismen, og et flertall automatisk kunne vedta at jorden var flat. Hvis denne organisasjonen ikke avviser den rapporten, ville det oppfattes på denne måten av terrorister over hele verden: Terror lønner seg. Hvis du angriper fra tett befolkede områder, vil du oppnå immunitet. Og ved å fordømme Israel ville denne organisasjonen også gi freden dødsstøtet. Her er grunnen.

Da Israel forlot Gaza, håpet mange at rakettangrepene ville opphøre. Andre trodde at Israel i det minste ville få legitimitet internasjonalt til å utøve sin rett til selvforsvar. Men hvilken legitimitet? Hvilket selvforsvar? Det samme FN som bifalt Israels tilbaketrekning fra Gaza og lovte å støtte vår rett til selvforsvar, beskylder nå oss – mitt folk, mitt land – for krigsforbrytelser. Og for hva? For å ha vist ansvarlighet under selvforsvar. For en parodi! Israel forsvarte seg med rette mot terror. Denne skjeve og urettferdige rapporten er en klar og entydig test for alle regjeringer. Er dere på Israels eller terroristenes side?

Vi må vite svaret på det spørsmålet nå. Nå, ikke senere. For hvis Israel igjen blir bedt om å løpe risiko i den hensikt å oppnå fred, må vi vite i dag at dere kommer til å stå ved vår side i morgen. Kun i tillit til vår evne til å forsvare oss, kan vi ta flere sjanser for freden.

Mine damer og herrer, hele Israel ønsker fred. Hver gang en arabisk leder oppriktig ønsker fred med oss, slutter vi fred. Vi sluttet fred med Egypt under Anwar Sadat. Vi sluttet fred med Jordan under kong Hussein. Og hvis palestinerne virkelig ønsker fred, vil jeg og min regjering og det israelske folk, slutte fred med dem. Men vi ønsker en genuin fred, en fred som kan forsvares, en permanent fred. I 1947 stemte denne organisasjonen for å opprette to stater for to folk – en jødisk og en arabisk stat. Jødene aksepterte den løsningen. Araberne avviste den.

Vi ber det palestinske folket om endelig å gjøre det de har nektet å gjøre i 62 år: Si ja til en jødisk stat. Akkurat som vi blir bedt om å akseptere en nasjonalstat for det palestinske folket, må palestinerne bes om å akseptere det jødiske folkets nasjonalstat. Det jødiske folket er ikke fremmede erobrere i Israel. Det er våre forfedres land.

På ytterveggen av denne bygningen er det skrevet inn en stor, bibelsk fredsvisjon: «Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk, og ikke lenger lære å føre krig.» Disse ordene ble uttalt av den jødiske profeten Jesaja for 2800 år siden da han kom til mitt land, til min by, til Judeas høyder og Jerusalems gater.

Vi er ikke fremmede i dette landet. Det er vårt hjemland. Så sterkt knyttet som vi er til dette landet, anerkjenner vi at palestinerne også bor der og ønsker sitt eget hjem. Vi ønsker å leve side om side med dem, som to frie folk i fred, velstand og verdighet. Men vi trenger sikkerhet. Palestinerne bør ha makten til å regjere seg selv, men ikke den håndfullen maktmidler som kunne sette Israel i fare. Derfor må en palestinsk stat demilitariseres. Vi vil ikke ha et nytt Gaza, en ny iranskstøttet terrorbase grensende til Jerusalem eller få kilometer fra Tel Aviv.

Vi ønsker fred. Jeg tror en slik fred er mulig. Men bare hvis vi bekjemper terrorens krefter, ledet av Iran, som ønsker å ødelegge freden, utslette Israel og kullkaste verdensordenen. Spørsmålet det internasjonale samfunnet må ta stilling til, er hvorvidt det er rede til å stå opp mot disse kreftene, eller tilpasse seg dem.

For mer enn sytti år siden beklaget Winston Churchill seg over det han kalte «menneskehetens bekreftet manglende vilje til å lære», den ulykksalige uvanen siviliserte samfunn har med å sove inntil faren overrumpler dem. Churchill jamret over det han kalte «manglende fremsynthet, motviljen mot å handle når det å handle er enkelt og effektivt, fraværet av klar tenkning, rådvillheten som hersker helt til nødsituasjonen oppstår, inntil selvoppholdelsesdriften setter inn».

Jeg nevner dette i dag i håp om at Churchills ord for en gangs skyld kan gjøres til skamme. Jeg håper at vi kan lære av historien, at vi kan forhindre faren i tide. Inspirert av de tidløse ordene Josva fikk høre for mer enn 3000 år siden, la oss være sterke og modige. La oss konfrontere denne faren, sikre vår fremtid, og, hvis Gud vil, sikre en varig fred for de neste generasjoner.