Den suksessrike palestinsk-amerikanske forfatteren Susan Abulhawa er aktuell med boka «Det blå mellom himmel og hav», en bok der hun beskriver hvordan dagliglivet på Gaza fortoner seg for tre generasjoner kvinner, og hun får stor oppmerksomhet i media, men viktigere enn boka, er hennes budskap om konflikten mellom Israel og palestinerne og hvem som har ansvaret for dagens situasjon.

Susan Abulhawa, Palestinian-American author of “Mornings in Jenin.” Photo courtesy of the city of Dearborn

Susan Abulhawa, Palestinian-American author of “Mornings in Jenin.”
Photo courtesy of the city of Dearborn

Israel og Nazi-Tyskland
I Stavanger Aftenblad (bak betalingsmur) blir hun bedt om å kommentere påstanden om at hun er en-dimensjonal i sin beskrivelse av israelere, at de ofte er brutale og u-empatiske:

Jeg avviser ideen om at en bok skrevet om palestinere er nødt til å ha sympatiske figurer. Jeg synes det er en urettferdig innvending. Jeg har sett mange filmer og lest mange bøker om holocaust, og har aldri hørt noen som etterlyste sympatiske tyske figurer.

Hun mener det er relevant å sammenligne Israel med Nazi-Tyskland fordi:

ANNONSE

Kjernen er den samme, det er en part som fullstendig dominerer den andre, og som brutaliserer et annet folk.

Og videre:

Det er ingenting demokratisk ved å okkupere og stjele ressurser og eiendom fra en gruppe for å gi det til en annen. Jeg mener også at språkbruken er en del av undertrykkelsen. Å si at det å angripe en i all hovedsak ubevæpnet sivilbefolkning som ikke har noen måte å forsvare seg på, er en perversjon av språket. Alt palestinerne gjør er selvforsvar. De er ikke terrorister.

En jødisk stat?
Jeg tror rettferdighet er veien, sier hun til Aftenbladet, og hevder:

Jeg ser ikke problemet med å ha en virkelig demokratisk stat, en stat hvor alle innbyggerne er likeverdige uavhengig av hvilken religion de tilhører. Det er ikke mitt problem at det vil kunne føre til at man ikke lenger har en jødisk stat. Jeg mener uansett at den ideen er rasistisk.

Å ta hensyn til holocaust finner hun irrelevant:

Det europeiske jøder opplevde var et stygt kapittel i europeisk historie. Men det var ikke noe palestinere gjorde mot europeiske jøder. Og det er ikke noe palestinere burde betale for. Det er ikke en lisens til å ødelegge et annet samfunn.

Palestina har alltid vært multikulturelt og multietnisk, og ville ikke ha noen problemer med å leve side om side med israelere. Muslimer har alltid klart å leve sammen med folk fra andre religioner. Problemet kom da europeiske jøder kom til Palestina og bestemte at vår kultur og arv ikke skulle få eksistere. De kom ikke for å dele, men for å erobre.

Aftenbladets journalist får seg aldri til å stille verre spørsmål enn at «en del av dine synspunkter vil av mange karakteriseres som antisemittiske», Abulhawa får bli fremstilt som forvalter av den egentlige historien, om sannheten av hva som virkelig hendte og dermed som moralens forsvarer.

Også i Vårt Land får Susan Abulhawa stor oppmerksomhet, og der er det knapt antydning til kritiske spørsmål, det hele handler om å la en palestinsk stemme få komme til orde. Det er påfallende at sammenligninger mellom Israel og Nazi-Tyskland ikke får dialogens fyrtårn til å reagere, men det gjelder åpenbart en annen standard for Israels fiender enn for ofrene fra holocaust, det er som om jødenes offer forplikter dem til aldri å yte motstand, at deres kunnskap om ondskap fratar dem retten til å forsvare seg, selv mot dem som vil gjenta nazistenes ugjerninger.

At ingen stiller spørsmål ved om ikke palestinerne kunne valgt en annen kurs i 2005, da Israel fjernet de siste restene av jødisk tilstedeværelse på Gaza, vitner om en selektiv hukommelse som avslører alle påstander om en balansert tilnærming til konflikten. For hvordan kan det henge sammen at Israel lot palestinerne få overta kontrollen over Gaza dersom målet er å utslette det palestinske folket? Å la et intervjuobjekt få komme med de mest motbydelige påstander uten krav om dokumentasjon handler ikke om journalistikk, men om propagandavirksomhet.

Det hadde også vært interessant dersom norske journalister våget å pirke bort i den muslimske sivilisasjonens historie. Er det så sikkert at den er så tolerant som det Abulhawa hevder?

Det burde imidlertid vært en smal sak for journalister å spørre om hvor på Gaza de israelske soldatene befinner seg, eller om Abulhawa virkelig mener at Israel ville angrepet Gaza, etter 2005 dersom palestinerne hadde gått inn for en fredelig sameksistens med dem? Kan det være at det ikke er Israel som dominerer og brutaliserer palestinerne, men deres egne valgte lederskap?

Men når det kommer til Israel og palestinere er ett spørsmål blitt umulig for norske journalister; Er det mulig at palestinerne selv er ansvarlige for den posisjonen de er havnet i?

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629