Kommentar

Da Jostein Gaarder publiserte sin famøse kronikk Guds utvalgte folk 5. august 2006, var det flere som mente at  Thomas Hylland Eriksen var inspirator. At de har et nært samarbeid, er hevet over tvil. Etter 22. juli skrev de sammen artikler i internasjonal presse.

Nå har Hylland Eriksen besøkt kongressen til israelske sosialantropologer og kvitterer for gjestfriheten med å skrive en kronikk i Aftenposten som er i samme ånd som Gaarders.

Også denne fremstår som omsorg for Israel: Israels sjel er i fare.

Hylland Eriksen har et enormt selvbilde som får ham til å agere dommer over Israel. Dette selvbildet gjør at han ikke forstår at han blir spurv i tranedans når han uttaler seg kategorisk om Israel/palestinerne og forsøker å sette skapet på plass.

Det finnes ikke noe mer meningsbærende sted i verden enn denne kompakte, tett befolkede flisen av et land. Israel/Palestina har så mange lag av historie at det knapt finnes en sten som ikke minst tre grupper gjør krav på, og som de forteller tre ulike, motstridende historier om. Det er hat, forakt og gjensidig mistenksomhet. Likevel er det ikke intoleranse som er problemets rot, men fysiske ressurser som hus, jord og vann.

Ressurser er viktige. Men grunnen til konflikten går mye dypere. Den går på palestinernes motstand mot å anerkjenne Israels rett til å eksistere. Fordi de avviser denne retten, benekter de også at jødenes tilknytning til landet går flere tusen år tilbake.

Benektelsen har rettferdiggjort terrorisme. Med islamismens fremvekst har avvisningen blitt fundamental. Det som har vært islamsk jord, kan aldri overgis, og slett ikke til jødene. Islamistene legger heller ikke skjul på sin antisemittisme og sitt ønske om å fjerne jødene fra jordens overflate.

Det som begynte som et ønske om retten til å vende tilbake, har utviklet seg til noe mer fundamentalt. For Israel har retten for de palestinske flyktningene til å vende tilbake aldri vært aktuelt. Det ville ødelegge staten Israel. Det palestinske selvstyret vet at det er et umulig krav, men fortsetter likevel å pukke på det. Mahmoud Abbas ble tilbudt hele Vestbredden og Øst-Jerusalem av Ehud Olmert, men greide likevel ikke svare. Ingen palestinsk leder tør å fraskrive palestinerne retten til å vende hjem. Det vil være det samme som en dødsdom.

Den kommentator som ikke har med disse fundmantale motsetningene, er enten overflatisk eller en ideologisk fiende av Israel. I Hylland Eriksens tilfelle kan vi trygt slå fast at det er snakk om det siste.

Venstresiden har kjørt på at Israel er vår tids Sør-Afrika under apartheid. De har forsøkt å hamre inn en parallell som skal utløse samme behandling av Israel som apartheidstaten.

Hylland Eriksen foretar gjennomgående en sammenligning som viser at Israel er verre enn apartheidstaten.

Israel er uforsonlig

Staten er ikke interessert i noen løsning. Også Israels største fortjeneste – demokratiet og den høye levestandarden – legges jødene til last. Det får noe vemmelig ved seg å nyte ytringsfriheten og komforten i et land som nekter et annet folk det samme.

Dette er snedig propaganda. Også israelernes positive bedrifter legges dem til last. Dette er samme giftighet som preget Jostein Gaarders kronikk.

Kreativ

Hylland Eriksen oppviser en kreativitet som skal slå leseren med sin dristighet. Det finnes ingen konflikt, forteller han, for det finnes ingen jevnbyrdighet.

Israel er et demokratisk land, men også en apartheidstat. Den israelske staten fratar palestinere deres eiendommer og territorier, kontinuerlig. Å snakke om en ‘konflikt’ i en slik sammenheng blir misvisende fordi det skaper inntrykk av jevnbyrdighet.

Dette er lek med ord. Fordi israelerne har klart seg, er det ikke en konflikt? Da staten Israel ble opprettet, angrep araberstatene med en stor hær. Jødene sloss med ryggen mot veggen. Verdenssamfunnet ga den gang Israel en moralsk anerkjennelse som Hylland Eriksens meningsfeller ønsker å frata landet. Hylland Eriksen stiller seg på palestinernes side i den forstand at han nekter å anerkjenne Israels legitimitet.

Israelere flest vil se dette med en gang. De kjenner lusa på gangen. Men ikke nordmenn. De blir dupert av egen presse og akademikere til å tro at dette er et fornuftig standpunkt.

Slik siver anti-israelismen inn i nordmenns psyke og vender folk mot ikke bare Israel, men også jødene.

Sammenligner overgrep

Hylland Eriksen er en klassisk representant for venstresidens rettferdighet: Den er fylt av veiing og måling av ofre og hevntanker.

Hylland Eriksen sammenligner palestinernes flukt og fordrivelse i 1948 og finner at deres lidelser var mye større enn terroren mot jødene. Ergo er det Israel som er den store forbryteren.

Det er riktig at palestinere, og ikke israelere, har gjennomført selvmordsaksjoner og andre terrorangrep. Men det er ikke palestinere som har fordrevet israelere fra gård og grunn i over 60 år, og som daglig utsetter sine naboer for ydmykelser og overgrep.

Her oppkaster Hylland Eriksen seg til en gammeltestamentlig hevngjerrig gud som ønsker å straffe israelerne. Slik fungerer moralismen. Israelerne har hørt disse litaniene i årtier. Men Hylland Eriksen later til å tro han er original.

Hvis man skal bli lyttet til, må man gå historisk til verks. Ikke tro at man har en moralsk vekt man kan veie overgrep på. Palestinerne valgte terror. Det var et valg som har kostet dem dyrt. Ønsket om hevn er sterkere enn ønsket om fred og egen stat. Hylland Eriksen bidrar til å fyre opp under et slikt hat.

Israels marginalisering av palestinerne begynte med opprettelsen av den israelske staten i 1948, da rundt 80 prosent av landets arabiske befolkning ble fordrevet fra sine hjem.

Staten er grunnlagt på en urett som bare kan oppheves ved å la palestinerne vende «hjem». Det er Hylland Eriksens underliggende premiss. Det kommer aldri til å skje. Derfor må Hylland Eriksen undergrave Israels legitimitet.

Ikke med ett ord nevner han tilstanden på palestinsk side: mangel på ytringsfrihet og rettssikkerhet, den vedvarende dyrking av hatet mot Israel. Dette er en side som norske medier systematisk har fortiet. Norske bistandspenger har sågar gått til å understøtte familiene til terrordømte palestinere, noe UD forlegent måtte innrømme.

Defekte

Israel kunne valgt annerledes, er Hylland Eriksens premiss. Det er derfor noe feil med israelerne. De må være moralsk defekte.

Senere har Israel vunnet kriger, slått ned opprør, blitt rammet av og forsvart seg mot terrorangrep. Landets svar på krav fra palestinerne og det internasjonale samfunn er ikke å lete etter løsninger, men å styrke kontrollen over palestinernes bevegelser og deres territorium. Det er på dette området at likhetene med apartheid er mest slående.

Enhver med kjennskap til konflikten unngår slike kategoriske uttalelser. Det finnes rett på begge sider. Det er begått urett på begge sider. Men grunnen til Israels overmakt skyldes jødenes dyktighet, ikke deres uforsonlighet. Hadde israelerne oppført seg slik Hylland Eriksen åpenbart ønsker, hadde ikke landet eksistert.

Ekstrem

Det er når Hylland Eriksen kommer til bosetningene at retorikken blir ekstrem.

Vestbredden fungerer omtrent på samme måte som en bantustan (hjemland for svarte sørafrikanere) i apartheids siste fase. Økonomien er i praksis kontrollert av «moderlandet». Israel kan når som helst holde igjen skatteinntekter til palestinerne, de kan uten forvarsel stenge grensen slik at palestinere som arbeider i Israel ikke kommer seg på jobb, og det israelske byråkratiet er på sitt minst effektive når en palestiner søker om for eksempel byggetillatelse.

Sammenligningen med bantustan er tåpelig. Sør-Afrika fulgte en etnisk segregeringspolitikk. Israels tiltak er en funksjon av at de både er demokrati og okkuperer Vestbredden. De har ansvar for en befolkning som både er arbeidskraft og er fiendtlig innstilt. Likevel er de ansvarlig for den. Israel leverer strøm og innkrever tollavgifter og skatt som palestinerne får utbetalt. Selv under kriger utfører Israel disse sivile oppgavene. Hvorfor? Fordi Israel er forpliktet til det etter folkeretten. Israel vil ikke at de palestinske områdene blir kaos. Det finnes derfor et nødvendig samarbeid, på tross av konflikten. Selv med Gaza finnes det.

Hylland Eriksen nevner ikke alle palestinerne som får behandling på israelske sykehus. Han nevner ikke at palestinerne i Øst-Jerusalem er livredde for å miste sitt israelske statsborgerskap.

Billig

Hylland Eriksen vil bevise at Israel er verre enn Sør-Afrika under apartheid.

På enkelte områder er Vestbredden mindre selvstendig enn en bantustan. Landet blir gradvis splittet opp av de jødiske bosettingene. Da muren ble bygget, var det mange som mistet hele eller deler av sin eiendom, uten å få reell erstatning. De hvite i Sør-Afrika forsøkte aldri å spise seg inn i de svarte hjemlandene.

Hylland Eriksen er mer aktivist enn sosialantropolog. Man skulle tro at profesjonalitet på ett område ville bety en viss tilbakeholdenhet på områder man ikke vet noe særlig om. For Hylland Eriksen er det omvendt.

En ting er kritikk av sikkerhetsgjerdet og bosettinger. Men Hylland Eriksen mener også å vite at sikkerhetstiltakene ikke forebygger eller avverger terror!

Det er lett å se at barrièren, bosettingene, soldatene, sikkerhetspostene og de eksklusive veiene hverken er en oppskrift på forsoning og kompromiss eller en medisin mot terrorisme og selvmordsangrep. Tvert imot er det åpenbart at den israelske staten aktivt bidrar til stadig mer hat, desperasjon og uforsonlighet på palestinsk side.

Her serveres palestinerne en unnskyldning for terroren. Spørsmålet er om det ikke er folk som Hylland Eriksen som bidrar til hat og uforsonlighet.

Hylland Eriksen spør seg selv om det var riktig å motta invitasjonen til å holde hovedforelesningen på sosialantropologenes kongress, og svarer ja. Han unnlater heller ikke å besøke USA pga. Guantanamo.

Men det er likevel noe ekstra vemmelig ved Israel.

Men for å kunne nyte den eksepsjonelt rike kulturhistorien, de fargerike markedene og den utsøkte maten fullt ut, er det nødvendig å glemme landets mørke side. Det kan nok la seg gjøre, men bare hvis man holder seg innenfor barrièren. Bare da er det mulig å minnes holocaust, men å glemme nakba.

Det er en forferdelig konklusjon. Hylland Eriksen oppsummerer her at han er en fanatiker. Han utholder ikke en kompleks situasjon der tusener av års historie flyter samme med en pågående konflikt om retten til land, så vel fysisk som eksistensielt. Israel har selvsagt en mørk side, men det har også Norge. De fleste nasjoner har det. Spørsmålet er om Israel, i betraktning av sine odds, har oppført seg noe verre enn andre. En forsiktig person vil si at the jury is still out on that one – at det er for tidlig å si.

Hylland Eriksen og hans meningsfeller gjør ikke det. De er utrustet til å felle dommen allerede nå, og de har gjort det helt siden staten ble opprettet. De vil ha den vekk.

Israels bedrifter er det som fyller Hylland Eriksen med størst vemmelse. For selvfølgelig nyter han dem – ytringsfriheten, kulturen, levestandarden. Men når han gjør det, føler han at han glemmer Nakba. Det er jo en ærlig sak. Men Hylland Eriksen må trekke inn Holocaust. Han kan bare minnes Holocaust så lenge han holder seg innenfor barrieren, som er løgnen.

Denne koblingen er det virkelig foruroligende ved Hylland Eriksen og viser at det er i ham mørket bor.