Gjesteskribent

Av Arne Strand: Jostein Gaarder dyppet i fjor sommer pennen i malurt og angrep Israel for å bedrive terror i Guds navn i Libanon med apartheid og etnisk rensning på agendaen. Er dette riktig eller var Gaarder blitt offer for de moderne nyhetsmediers simplistiske og sentimentale nyhetsdekning, en nyhetsdekning som preges av troen på at det folk vil ha bare er dramatiske bilder, ferske tapstall og politikeres synsing, uten temponedsettende informasjon om konfliktens historiske, politiske og religiøse dimensjoner? Gaarder har et varmt hjerte, men med en litt kaldere hjerne ville han sett hvem som egentlig burde blitt utsatt for den karakteristikken han nå gir av den synligste parten i denne konflikten.

I sin mye omtalte kronikk i Aftenposten 5.8.06 gikk forfatteren Jostein Gaarder til frontalangrep på staten Israel, som han hevdet er «historie» i sin nåværende form. Jeg lurte først på om Gaarder mente dette som en slags sekulær profeti eller som en oppfordring til aktivt å bidra til at Israel opphører å eksistere. Hvis det var det førstnevnte han forsøkte å gi uttrykk for måtte det kunne betraktes som et slags morbid veddemål han kunne kommet til å tape eller vinne. Men hvis det var det sistnevnte han mente, syntes den selverklærte humanisten og pasifisten Gaarder å ha kommet i et svært dårlig og brunt selskap. Men det viste seg at begge disse tolkningene var feil, for lengere ut i kronikken sier han at det Israel han ikke lenger kan godta er Israel av 1967, og 12.8.06 kommer så hans «forsøk på en klargjøring» hvor han hevder at hans oppheving av anerkjennelsen av Israel bare var noe som gjaldt «i sorgens og vredens time» mens bildene fra Qana rullet over TV-skjermene. Gaarder kan beskyldes for mye sine kronikker, men ikke for å tenke og skrive klart.

Sivile salderes

Det er innlysende for enhver at Gaarder er et velmenende menneske, som med rette opprøres av de siviles lidelser i denne krigen og som forkaster apartheid og etnisk rensning som idealer, samt dem som påberoper seg Guds støtte i realiseringen av dem. Men i sin iver etter å ramme dem som står for en slik politikk, synes Gaarder å skyte bom. Han mener tydeligvis at det var Israel han hadde i kikkertsiktet da han fyrte av sin kraftsalve, men hvem var det egentlig han traff?

Når det gjelder de krigførende parters hensynstagen til sivile under en militær konflikt er ikke Israel verken bedre eller verre enn andre nasjoner i krig. At sivile betaler en økende grad av prisen for politiske lederes vilje til voldelige løsninger på politiske problemer har dessverre vært et trekk ved samtlige konflikter i verden etter at volden ble flyttet fra skyttergravene under første verdenskrig til byene i den andre. Faktisk var bare 5 prosent av de drepte under første verdenskrig sivile, mens det tilsvarende tallet under andre verdenskrig var 50. I senere kriger har andelen av sivile ofre økt til 90 prosent. Det er derfor ikke overraskende, men selvsagt ytterst beklagelig, at det er sivilbefolkningen som nå nok en gang blir ofret til krigsguden på voldens alter. Men her har likevel de størst ansvar som tenner offerbålet der folk bor, enn de som drukner sivile i et forsøk på å slukke det.

Selv om Gaarder synes å innrømme at hans første kronikk først og fremst var en spontan og følelsesmessige reaksjon på krigens grusomheter, virker det altså fortsatt som om han mener det er Israel som sitter med hovedansvaret for den fastlåste situasjonen i Midt-Østen og at Israel av 1967 er et resultat av landet imperialistiske og teokratiske drømmer. Her mener jeg imidlertid Gaarder tar feil.

Juden raus!

Situasjonen Israel befant seg i tidlig i juni 1967 var ikke helt ulik den Polen stod ovenfor før den tyske invasjonen 1. september 1939. Polen ble da overfalt av et Tyskland som like før hadde satt i gang en serie provokasjoner på grensen mellom de to landene. Tyskernes målsetting var økt lebensraum for den teutonske stamme og eliminering av Polens jødiske befolkning. Araberlandenes trusler mot den nyopprettede staten Israel var drevet av arabisk nasjonalisme og etnosentrisitet hvor drømmen var et jødefritt Palestina gjennom en opphevelse av FNs delingsvedtak fra 1947, et vedtak som gav de jødiske og de arabiske palestinerne hver sin stat i det tidligere britiske mandatområdet. Araberne var av den oppfatning at alt annet enn alt var for lite. I juni 1967 var faren for en arabisk invasjon av Israel overhengende, men i stedet for å vente på angrepet slo Israel til først. Resultatet av den såkalte Seksdagerskrigen var at Egypt mistet Sinai og Gaza-stripen, som landet hadde okkupert i 1948, mens Jordan mistet Vestbredden erobret i den samme krigen og annektert to år senere. I årene mellom 1948 og 1967 okkuperte Egypt og Jordan det landet palestinerne hadde blitt tildelt av FN, uten at verdensamfunnet brød seg noe om det, og uten at verken Egypt eller Jordan sørget for at palestinerne som bodde der fikk sin egen stat. Og mens alle jøder som flyktet fra arabiske land til Israel etter 1948 umiddelbart ble integrert i sitt nye hjemland, har palestinernes arabiske naboer helt til i dag latt hundretusener flyktninger fra krigene i 1948 og 1967 bli boende hos seg under uverdige forhold i overfylte flyktningleirer. Både den 20 år lange arabiske okkupasjonen av palestinernes land og behandlingen av palestinske flyktninger viser hulheten i den arabiske retorikken når støtten til palestinerne proklameres. Med slike venner skulle man tro palestinerne ikke trengte fiender. Men i 1968 valgte PLO, som hadde blitt dannet fire år tidligere med det formål å oppheve FNs delingsplan av 1947 med vold, å formulere følgende i sitt politiske charter:

Artikkel 1:
Palestina er hjemland for de arabiske palestinerne og kan ikke skilles fra det arabiske hjemland. Det palestinske folk er en del av den arabiske nasjon (min oversettelse og kursivering).

Alle som bodde innenfor det britiske mandatet i perioden 1920 til 1947 ble av myndighetene regnet som palestinere. Omtrent 30 prosent av disse var palestinske jøder. Men i PLOs fremmedfiendlige perspektiv ble disse ikke betraktet som annet enn fredløse inntrengere. PLOs charter anerkjente ikke Israels rett til å eksistere, ikke engang innenfor grensene av 1948, og PLO fastholdt dette ekstreme standpunktet helt til 1993, da deltagelse i den såkalte Oslo-prosessen gjorde det nødvendig å oppgi det. Denne fredsprosessen førte imidlertid ikke frem av flere grunner, og etter at Hamas vant de palestinske valgene i 2006 står Israel igjen ansikt til ansikt med en motpart som ikke anerkjenner Israels rett til å eksistere i det hele tatt. Gaarders berettigede vrede mot etnisk rensning og apartheid som ideal er derfor feilplassert i hans usammenhengende fyrverkeri av en kronikk.

Israel über alles?

Gaarder påstår videre at konflikten mellom Israel og nabolandene handler om at «Israel vil ha alt». Dette er historieforfalskning fra Gaarders side. Hadde Israels naboland akseptert FNs delingsplan i 1947, slik de jødiske palestinerne gjorde, og ikke erklært evig krig mot Israel etter opprettelsen i 1948, hadde krigen aldri brutt ut i 1967 og palestinerne hadde hatt den staten de nå kjemper for å få. Israel gav Sinai tilbake til Egypt som en følge av fredsavtalen landene signerte i 1979, en avtale som Egyptisk Islamisk Jihad for øvrig likte så dårlig at de i 1981 myrdet president Sadat som hadde tatt initiativet til den. Men det skal også sies at hadde Israel den gang også tatt til orde for å gi palestinerne en stat på Gaza-stripen, hadde mye ondt blod mellom israelere og palestinere kunnet vært unngått. Hvis det hadde vært vilje på begge sider hadde Israel og Palestina kunnet samarbeide om å utvikle Gaza til den turistmagneten de hvite strendene og det milde klimaet her innbyr til, og da ville denne delen av verden sett helt annerledes ut enn den gjør i dag. At Israel ventet helt til 2005 med å avvikle okkupasjonen av Gaza var både taktisk uklokt og moralsk forkastelig.

Noen fredsavtale mellom Israel og Syria har det dessverre ikke vært mulig for partene å få til, men i 1994 var fredsavtalen mellom Israel og Jordan et faktum. Jordan hadde imidlertid i 1988 opphevet annekteringen av Vestbredden fra 1950, og dermed var det ikke mulig for Israel å bytte land mot fred som det ledd i fredsavtalen med Jordan. Med PLO som eneste legitime representant for det palestinske folk var det mellom Israel og PLO at en slik avtale måtte gjøres. Forhandlingene mellom Israel og PLO grunnstøtte i 2000, og etter valgseieren til Hamas, som har samme oppfatning om Israels rett til å eksistere som PLO hadde i 1968, har Israel ikke lenger noen forhandlingspartner å drøfte betingelsen for en palestinsk stat på Vestbredden med. At Israel har villet beholde Vestbredden og den tidligere syriske Golan-høyden som buffersoner mot nye trusler utenfra i påvente av en forpliktende fredsavtale med de berørte parter er forståelig av sikkerhetsmessige og militære grunner. Det samme gjelder byggingen av en mur for å holde selvmordbomberne ute.
At Israel i årene etter 1967 har krenket palestinernes rettigheter på den okkuperte Vestbreden gjennom en storstilt boligbygging i strid med folkeretten er sterkt beklagelig. Men når Gaarder mener at det er Israel og ikke motparten som har villet «ha alt», fremsetter han en påstand som ikke stemmer med virkeligheten.

Gott mit uns

Heller ikke Gaarders påstand om at Israel begrunner sine handlinger teokratisk ved å betrakte seg som Guds utvalgte redskaper treffer mål. Da de jødiske palestinerne etter FNs deling av området i 1947 opprettet staten Israel i 1948, ble den ikke grunnlagt som et teokrati, men som en liberal og demokratisk stat etter vestlig mønster. De fleste grunnleggerne var sekulære sionister som på lovlig vis hadde emigrert til Palestina under tyrkisk styre før 1917 eller i mellomkrigstiden under det britiske mandatet. I den israelske grunnloven av 1948 kommer sekulære idealer klart til uttrykk når det står at staten Israel skal «garantere full sosial og politisk likestilling til alle landets borgere uavhengig av rase, tro eller kjønn» (min oversettelse). Innenfor Israels internasjonalt anerkjente grenser, dvs. innenfor grensene fra før 1967, bor det i dag langt over én million palestinere med israelsk statsborgerskap og israelske rettigheter.

Det finnes imidlertid enkelte i Israel som ikke er liberale demokrater, og som ønsker seg et araberfritt Stor-Israel basert på prinsipper i den jødiske moseloven. Men disse utgjør et klart mindretall blant israelerne. Blant dette mindretallet finnes det forøvrig også jødiske ortodokse som mener at teokratiet først kan innføres når Messias kommer og at staten Israel faktisk ikke har noen virkelig legitimitet i det hele tatt før dette skjer. I sitt «forsøk på oppklaring» 12.8.06 begår Gaarder en logisk salto mortale ved å trekke norske pinsevenner inn i debatten. Hva de måtte mene om Israels rolle i denne konflikten kan vel neppe Israel holdes til ansvar for. Israels begrunnelse for den senere tids krigshandlinger har gjennomgående vært kidnapping av soldater og skyting av raketter inn i Israel. I det gamle testamentets Davidsrike, som Gaarder nevner, var riktignok Israels krigføring teokratisk begrunnet, men det begynner å bli en god stund siden. Det store flertallet av israelerne har et demokratisk og liberalt sinnelag, og tenker overhodet ikke i slike baner som Gaarder mener de gjør. På samme måte finnes det også blant palestinerne mange som ønsker å etablere en demokratisk, palestinsk stat side om side med Israel, og de bør støttes i denne politiske kampen av alle som ønsker fred i dette området.
Men det finnes teokrater i denne konflikten som er like uforsonlige som det jødiske nybyggermindretallet på Vestbredden og det er mot dem Gaarder først og fremst burde rettet sin anti-teokratiske harme. Gaarder ser ikke ut til å ha fått med seg at en av hovedaktørene i denne konflikten nettopp er av den oppfatning at de handler på oppdrag fra Gud. Hizbollah betyr rett og slett Guds parti. Intet mindre. Ikke engang nazistene som hadde «Gott mit uns» som slagord i forrige århundre gikk så langt som til å kalle NSDAP for Guds eget parti. Men bak Hizbollahs militære operasjoner er det Gud som trekker i trådene. Lederen for Hizbollah, Hassan Nasrallah, sendte følgende melding til sine motstandere i en fjernsynssendt tale 3.8.06: «Hvis dere bomber Beirut vil den islamske motstands-bevegelsen slå til mot Tel Aviv, og det vil den være i stand til med Guds hjelp». Også i Gaza finnes det en gruppe som er overbevist om at de har Gud på sin side. I Hamas’ statutter, i artikkel 6, står det: «Den islamske motstandsbevegelsen er en palestinsk bevegelse som er trofaste mot Gud og hvis levemåte er Islam. De har som mål å heve islams fane over hver centimeter av Palestina, for under islams vinger kan alle religioner eksistere sammen i sikkerhet og trygghet nå det gjelder liv, eiendeler og rettigheter…». Dette er klar og totalitær tale.

Hvis Gaarder hadde rettet sin humanistiske vrede mot dem som i dag faktisk påberoper seg å handle på Guds vegne i stedet for mot dem som gjorde det for 3000 år siden, hadde han kunnet berømmes for å forsvare politikkens autonome stilling i forhold til religionen. At Gaarder verken er antisemitt eller Hizbollah-sympatisør er vel opplagt for de fleste, men siden han bare gjør det overveiende sekulære og demokratiske Israel til skyteskive, uten at de virkelige intolerante teokratene nevnes, blir hans utspill bare et eksempel på den mote- og tidsriktige politisk korrekthet som så altfor ofte har sendt intellektuelle hodeløst i seng med demokratiets fiender de siste 40 årene.

Arne Strand, Universitetslektor i filosofi ved UiO.