Gjesteskribent

Fra det israelske utenriksdepartement.
Den 29. november 1947 holdt FNs Hovedforsamling avstemning over delingsplanen for mandatområdet Palestina, og Hovedforsamlingens resolusjon 181 ble vedtatt med 33 mot 13 stemmer.

Resolusjonens forhistorie

I februar 1947 besluttet Storbritannia, som hadde kontrollert mandatområdet siden 1917, å overlate spørsmålet om Palestina-mandatet til FN. FN opprettet en Spesiell Kommisjon for Palestina, (UNSCOP), som anbefalte opprettelse av to stater – arabisk og jødisk – på området, og Jerusalem som en internasjonal enklave.

Den jødiske befolkningen – selv om den var misfornøyd med den lille størrelsen på det området som ble foreslått avsatt til deres stat, i kontrast til løftene som ble gitt av Folkeforbundet i 1922, så vel som planen om å splitte Jerusalem fra staten ved å internasjonalisere byen – godtok kompromisset. I skarp kontrast til dette avviste de arabiske statene og de arabiske innbyggerne i mandatområdet uten videre UNSCOPs anbefalinger.

FNs Hovedforsamling holdt en avstemning om delingsplanen og den 29. november 1947 ble Hovedforsamlingens Resolusjon 181 vedtatt med 33 mot 13 stemmer, mens 10 land avsto.

Tiden etter Resolusjon 181
Den arabiske avvisningen av delingsplanen begrenset seg ikke til en politisk handling. Araberne i mandatområdet iverksatte en storstilet terroristkampanje rettet mot deres jødiske naboer. Dette ble fulgt opp med en invasjon av Israel av fem arabiske arméer som ønsket å ødelegge Israel da landet proklamerte sin uavhengighet den 14. mai 1948. Men med den høye prisen på 1% av den samlede befolkningen og store skader på den nye staten, forsvarte den jødiske befolkningen seg mot arabernes erklærte planer om å «kaste jødene på havet.»

Den arabiske befolkningen i mandatområdet led også som resultat av deres avvisning av delingsplanen. Mange fulgte sine lederes oppfordring om å flykte, og andre dro etter å ha blitt innhentet av kampene. Det store antallet som ble værende i Israel ble statsborgere med like rettigheter. Ikke desto mindre var det palestinske flyktningeproblemet skapt. Det skulle bli holdt kunstig ved like av det arabiske og palestinske lederskapet helt til i dag, men det tilsvarende jødiske flyktningeproblemet ble løst i den nyfødte staten Israel.

Ved krigens slutt hadde Egypt kontroll over Gaza-stripen, og Jordan annekterte Vestbredden. Ingen av dem anså det som passende å etablere en palestinsk stat på det området de kom til å kontrollere i 19 år.

Mens Hovedforsamlingens Resolusjon 181 uttrykte det internasjonale samfunns vilje til opprettelsen av en jødisk stat, måtte Israel fremdeles oppfylle alle vilkårene for FN-medlemskap for å bli opptatt i organisasjonen. Etter godkjenning i Sikkerhetsrådet inntok Israel sin plass som det 59. medlemsland i FN den 11. mai 1949.

Betydningen av Resolusjon 181

Resolusjonen fra FNs hovedforsamling hadde tre hovedelementer som har beholdt sin betydning frem til i dag.
Resolusjon 181 utgjør en anerkjennelse fra det internasjonale samfunn av at det jødiske folk er berettiget til sin egen stat, en jødisk stat, i sitt historiske hjemland.

Resolusjonen oppfordret til dannelsen av to stater for to folk – jødisk og arabisk – mellom Middelhavet og Jordan-elven, som hver for seg oppfyller de nasjonale aspirasjonene til sine respektive befolkninger. Den formuleringen er fremdeles Israels standpunkt i forhold til fredsforhandlinger. Imidlertid avslo araberne i det britiske mandatområdet å akseptere en stat fordi det innebar å gjøre kompromiss. I dag fortsetter palestinerne å avvise kompromiss for å oppnå en stat. Den gang som nå vil en palestinsk stat ikke bli opprettet uten viljen til å gjøre kompromiss og forhandle.

Avvisningen til den arabiske befolkningen i mandatområdet av å godta Resolusjon 181 demonstrerte at de ikke var interessert i å opprette sin egen stat dersom det innebar å tillate eksistensen av en jødisk stat. Denne motstanden mot å anerkjenne en jødisk stats rett til å eksistere i Midtøsten ligger i kjernen av konflikten. Selv i dag avviser det palestinske lederskap oppfordringer om å anerkjenne Israel som den jødiske staten, en avvisning som vil forhindre enhver løsning av konflikten.

Dersom palestinerne hadde valgt kompromissets vei i 1947, ville lidelsene på begge sider ha vært forhindret. Det er ikke for sent å vende tilbake til direkte forhandlinger som kan føre til en bedre fremtid for de to folk.

Moderne rekonstruksjon av hendelsen

For første gang i Israels historie vil dagen da FNs Hovedforsamling vedtok resolusjonen til støtte for opprettelsen av den jødiske staten bli rekonstruert. På initiativ fra Verdens sionistiske organisasjon vil hendelsen finne sted den 29. november 2011 på plassen ved Bygningen for de nasjonale institusjoner – som den gang rommet Knesset. Det er ventet at tusener vil ta del i massefeiringene, dansen og jubelen til lyden av opptaket fra FN-avstemningen akkurat slik det skjedde for 64 år siden.

Historiske personer, inkludert de tidligere statsministere David Ben Gurion og Golda Meir, som tok del i de opprinnelige feiringene, vil bli fremstilt av skuespillere og de vil hilse de fremmøtte fra den historiske balkongen sammen med skuespillere som fremstiller Israels daværende sjefsrabbinere.

To Citroen limousiner som den gang kjørte hovedpersonene, så vel som en britisk militærjeep, vil også være med på plassen. En avisselger vil dele ut aviser som er trykket spesielt for denne anledningen i datidens ånd. I tillegg vi det være gatemusikanter og dansegrupper i folkemengden som vil lede dansesirkler og folkedans. Andre kjente personer fra den tiden vil også være med sammen med fotografer som vil ta bilder av folkemengden med autentiske kamera.

Kilde: http://www.mfa.gov.il/MFA/About+the+Ministry/Behind+the+Headlines/Partition_Plan-64_years_later.htm