Gjesteskribent

Kampen for Israels suverenitet har dimensjoner som norske medier nekter å forholde seg til. De praktiserer velg de fakta som passer-metode. Dette palestinske veggmaleriet i Teheran sier noe om hvor viktig al-Quds er for regimet og hvordan de fremstiller jødene. Palestinerne valgte å slutte seg til Saddam da han sendte raketter mot Israel og kan godt tenkes å ta Irans parti i en ny varm konflikt. Foto: Ali Khara/Reuters/Scanpix 

I den venstreorienterte avisen Vårt Land kunne vi forleden lese en anmeldelse av en skjønnlitterær roman med tittelen «Pariseren,» skrevet av tidligere redaktør Erling Rimehaug.  Romanen fremstiller opplevelsene til en palestiner som for 100 år siden var opptatt av sitt folks fremtidshåp om politisk og nasjonal selvstendighet i landet Palestina.  Det er en roman om den arabisk-israelske konflikten i retrospekt hvor den dikteriske frihet utnyttes til å skape sympati for arabiske folks kamp for nasjonal selvråderett i en tid hvor det var stormaktene som styrte verden.

Denne litteraturen fortier imidlertid at det først og fremst ikke var sionistene som sto i veien for Palestina-arabisk selvbestemmelse, men derimot det importerte hasjemittiske regimet i emiratet Transjordan som de palestinske araberne ble påtvunget av britene.

Redaktør Rimehaug som er historiker av utdannelse, drar den skjønnlitterære metoden et steg lenger.  Han bytter ut historiografisk metode med en skjønnlitterær tilnærming til historien, noe som gir ham anledning til å dikte inn i «historien» alt hva han skulle ønske hadde vært annerledes de siste hundre år.  Han får rettsoppgjøret etter første verdenskrig hvor et av målene var å gi tilbake selvstyret til de folkeslagene som i århundrer hadde vært under fremmed okkupasjon og tyrkisk vanstyre, til å bli et stormaktsovergrep mot det palestinske folk.

Noen ganger gir skjønnlitteraturen bedre forståelse enn faglitteraturen, sier han, og begir seg ut i fri gjendiktning av det siste århundrets politiske historie i Midtøsten.  Det var helt bevisst at San Remo ikke brukte ordet «stat», men refererte til «hjemland», forteller han, og fortsetter:

«Palestina skulle ikke bli en jødisk stat, men en britisk koloni med plass for både jøder og arabere, og der rettighetene til de som allerede bodde der skulle respekteres. En jødisk stat ble først internasjonalt anerkjent i 1947 med FNs delingsplan, og da ved siden av en arabisk stat.»

For dem som hadde ansvaret for å utforme det folkerettslige grunnlaget for gjenopprettelsen av folkestyret i de forskjellige delene av det havarerte tyrkiske imperiet, var det en selvfølge at de omtalte disse områdene som de gjorde, av den enkle grunn at de etter gjeldende folkerett ikke hadde myndighet til å erklære opprettelse av stater.  Det var en oppgave de frigjorte nasjonene på egen hånd måtte besørge i overensstemmelse med folkesuverenitetsprinsippet, noe de så langt det lot seg gjøre også gjorde i Irak, Syria, Libanon Jordan og Israel, etter hvert som forholdene tillot det.

Anmelderen er så vidt inne på noe av det, men med sin litterære metode får han ikke riktig tak på det store overgrepet som på 1920-tallet ble begått mot de palestinske araberne, og som de fremdeles lider under.  Han skriver at britene innsatte «konger» i noen av de frigjorte områdene, men unnlater å fortelle at dette var «belønning» til den hasjemittiske klanledelsen i Mekka som hadde bistått britene under kampene mot tyrkerne, men som var i ferd med selv å bli drevet ut derfra av den mer fundamentalistiske Saud-klanen som britene også hadde et godt forhold til.

Den «tostatsløsningen» som i dag står så sentralt i debatten om den arabisk-israelske konflikten, ble etter britisk initiativ skapt av Folkeforbundet allerede i 1921 da den østlige delen av det opprinnelige «Palestina» ble fradelt og opprettet som et emirat styrt av den hasjemittiske emir Abdullah og hans arabiske beduinstammer fra Hijaz i Arabia.  Dette importerte hasjemittiske regimet som hersket under britisk militær beskyttelse, proklamerte kongedømmet Jordan i 1946 og har ennå makten over det store flertallet av palestinske arabere.

Hadde denne tostatsløsningen i stedet hatt som formål å gi selvbestemmelse til de palestinske araberne, ville svært mye av den senere konflikten med det jødiske selvstyrte området på vestsiden kunne vært unngått.  Slik det er i dag er det store flertallet av palestinske arabere som bor i Jordan, underlagt et fremmedstyre som ble påført dem av de britiske myndighetene.  PLO forsøkte å «frigjøre» landet i 1970, men mislyktes og ble drevet bort etter store tap.

Når Rimehaug i likhet med andre debattanter på venstresiden fremstiller konflikten som om det utelukkende har sitt opphav i at det jødiske folk, «sionistene,» fikk gjenopprettet sitt historiske hjemland, er dette i seg selv en underkjennelse både av historiske fakta og jødenes internasjonalt anerkjente rett til selvbestemmelse i sitt historiske hjemland på vestsiden av Jordanelven.  Det er ikke greit at de rettighetene det jødiske folk faktisk har i dette området underkjennes, forties og fornektes, enten det gjøres av skjønnlitterære diktere eller av politiske myndigheter.

Slik debatten forløper om disse spørsmålene, enten metoden er juridisk, historisk eller skjønnlitterær, begås det overgrep mot den jødiske part når man fortier det britisk-arabiske samarbeidet med araberne som skapte et importert og undertrykkende fremmedstyre i den arabiske delen av det opprinnelige og todelte mandatområdet Palestina.  Det er Jordan som i dag er «Palestina.»

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

 

 

 

Kjøp «Det ufattelige var sant» av Walter Laqueur fra Document Forlag her.