Gjesteskribent

En palestiner angriper en settler i protest mot bosettinger og normaliseringen av forbindelsene mellom Israel og gulfstatene i  Asira al-Qibliya  18. september 2020. Foto: Mohamad Torokman/Reuters/NTB scanpix

Det er gått femti år siden emiren Hussein av Jordan gjennomførte en av araberverdenens alvorligste og mest skjellsettende massakrer på palestina-arabiske flyktninger.  Tallene på drepte varierer fra 5000 til 25000.  I 1970 var Yasser Arafats organisasjon Fatah og flere andre, bl.a. den kommunistisk orienterte Folkefronten for frigjøring av Palestina, PFLP, vel etablert i Jordan hvor de utfordret det hasjemittiske regimet fra Arabia som britiske myndigheter hadde innsatt som herskere over de palestinske araberne på 1920-tallet.

Landet Jordan som var en del av det britiske mandatområdet etter første verdenskrig, var befolket av palestinske arabere (arabere som bodde i mandatområdet Palestina, dagens Jordan og Israel) som gjennom 400 år hadde vært underlagt det tyrkiske imperiet.  Fordi britene hadde begått en feilvurdering og i krigen mot de tyrkiske okkupantene hadde satset på bistand fra den tyrkisk innsatte hasjemittiske emiren av Mekka, i stedet for Al-Saud-klanen som på den tiden tok makten over det meste av Arabia, kom britene i forlegenhet som de løste ved å innsette emirens sønner som «konger» over Transjordan og Mesopotamia.

For de palestinske araberne øst for Jordanelven innebar dette at det tyrkiske åket var blitt erstattet av et arabisk fremmedstyre under hasjemittene og deres allierte beduinstammer som de fremdeles undertrykkes av.  Britenes deling i 1921 av mandatområdet Palestina i en vestlig del hvor den jødiske nasjonalstaten skulle gjenopprettes, og området øst for Jordanelven hvor de innsatte det hasjemittiske fremmedstyret, kom derfor i konflikt med de palestinske arabernes krav om selvbestemmelse.

De palestinske frigjøringsorganisasjonene som med betydelig støtte fra Sovjetunionen hadde bygget seg opp og organisert sine militser i Jordan, følte seg i september 1970 sterke nok til å utfordre hasjemittene som var avhengige av vestlig militær og annen bistand.  Samtidig med at de iverksatte en lang rekke oppsiktsvekkende terrorhandlinger, bl.a. med internasjonale flykapringer, gjorde de et kuppforsøk mot Hussein og hans beduiner i Amman.  Oppstanden og den brutale massakren på de palestinske araberne som fulgte, er kjent som «Svart september.»  Det mislykkede opprøret førte til at restene av Arafats styrker og deres familier ble drevet ut av landet.  De etablerte seg i Sør-Libanon hvor de etter hvert forsøkte å true Israel militært.

De palestinske araberne fikk derfor heller ikke da selvbestemmelse i sitt eget hjemland.  I stedet fortsatte de, stadig med utrustning og politisk støtte fra Sovjetunionen, å utøve terroraksjoner mot europeiske og israelske mål.  I 1972 lyktes de med sin massakre på de israelske deltakerne i de olympiske lekene i München og en rekke flykapringer som ble en stor politisk belastning for europeiske myndigheter og opinion som i stor grad hadde stilt seg positive til Israels militære suksess under Seksdagerskrigen.

Da araberstatene også tapte Yom Kippur-krigen i oktober 1973, noe som også påførte både de arabiske statene, Sovjetunionen og de palestinske terror organisasjonene et stort prestisjenederlag, ble terroren intensivert, samtidig som araberstatene gjennom OPEC iverksatte en embargo på oljeleveranser til Europa.  Dette rammet EEC-landene i Europa særlig hardt, og den franske regjering som hadde et historisk nært forhold til arabiske stater, innledet en diplomatisk prosess overfor de arabiske landene som mot slutten av 1973 munnet ut i «Den euro-arabiske dialog,» EAD hvor man i bytte mot en slutt på oljekrisen og den palestinske terroren kom frem til en «felles forståelse» av forholdet til Israel.

Den palestinske terroren mot europeiske mål opphørte, og sammen kom EEC og Den arabiske liga frem til felles standpunkt om bl.a.:

  • At landene i Vest-Europa stanser sin militære og økonomiske støtte til Israel,
  • At disse landenes embargo på eksport av våpen til de arabiske statene avsluttes, og
  • Å sikre at det legges press på USA for å avslutte bistanden til fienden.

Kombinasjonen av terror og olje-embargo fra arabisk side var virkningsfull.  «Dialogen» materialiserte seg raskt gjennom omfattende programmer for økonomisk, politisk, sosialt og kulturelt samarbeid mellom den arabiske verden og EEC/EF, som etter hvert utviklet seg til Den europeiske union, EU.

Dette samarbeidet som i dag skjer innenfor «Unionen for Middelhavet,» ofte kalt «Eurabia-samarbeidet,» er i dag omfattende, men omtales ikke i norske medier til tross for at Norge gir betydelig økonomisk støtte til land i området.  Gjennom det politiske samarbeidet i FN har det euro-arabiske samarbeidet som også Norge er blitt en del av, utviklet et mer omfattende sett av politiske krav til Israel som omtales som «de internasjonale parameterne.»

Dette er et sett av politiske dogmer for anti-israelsk politikk som først ble utviklet i FN av Sovjetunionen og de islamske statene, og som EU og Norge senere har valgt å basere sin Midtøsten-politikk på.  De sier kort fortalt at:

  • Internasjonal fred og sikkerhet krever opprettelse av en palestinsk stat.
  • Denne staten bør baseres på «grensene fra 4. juni 1967» som den eneste mulige løsningen på konkurrerende krav.
  • FN har jurisdiksjon til å kreve overholdelse av disse «grensene.»
  • Enhver handling fra Israels side som truer det resultatet, skal sees på som en overtredelse av folkeretten, og
  • Israel er forpliktet til å samarbeide om dannelsen av Staten Palestina, basert på linjene fra 4. juni 1967, og
  • Alle andre stater er ansvarlige for å sikre at Israel innfrir disse forpliktelsene.

I september 2020, nøyaktig femti år etter massakrene i Jordan hvor de palestinske araberne tapte muligheten til å opprette en uavhengig palestinsk stat, kommer en voksende rekke av arabiske stater til erkjennelse av at det ikke er Israel eller «sionistene» som utgjør «et hinder for fred» slik den norske utenriksministeren uttrykker det.

Det største hinderet for fred i verden er de myndigheter som sitter fastlåst i gamle dogmer som står i veien for frie forhandlinger om løsninger som partene selv innser vil være til fordel for dem og deres samfunns utvikling mot fred og velstand.  Når vil norske myndigheter innse det?

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

 

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!