Undercover Israeli police officers and Israeli soldiers detain a wounded Palestinian demonstrator, being pulled up, during clashes near Ramallah, West Bank, Wednesday, Oct. 7, 2015. Palestinian attackers stabbed Israelis in Jerusalem and southern Israel while Israeli troops clashed with Palestinian protesters in the West Bank on Wednesday as Israel's president sought to calm tensions, insisting there will be no changes at a contested Jerusalem holy site that is at the heart of the latest escalation. (AP Photo/Majdi Mohammed)

Det er ikke uten videre en fordel for palestinerne at det etableres en stat med internasjonale grenser. Det gir nemlig palestinske selvstyremyndigheter et betydelig ansvar som det er reell tvil om de er i stand til å håndtere.

En palestinsk stat virker å være vanskelig å realisere. Det siste tiåret har hverken ført til fremskritt for å realisere en palestinsk stat, eller noe større ønske om fred mellom partene. I tillegg til at partene har glidd lenger fra hverandre er det også tvil om hvem som er de egentlige partene på palestinsk side. De palestinske selvstyremyndighetene og Mahmoud Abbas har liten eller ingen kontroll på hverken Hamas eller andre grupperinger blant palestinerne. For Israel blir det vanskelig å føre forhandlinger med en part som er så lite samlet.

Her hjemme viser de aller fleste politikere og rikssynsere til okkupasjonen av Vestbredden som årsaken og kjernen i konflikten. Men det blir for enkelt. Det tjener ikke Israel, og langt mindre palestinerne å forenkle bildet av konflikten på denne måten.

ANNONSE

For det første stemmer ikke dette med historien. Om okkupasjonen er årsaken til konflikten betyr det at konflikten startet i 1967 etter at Israel tok kontroll over Vestbredden og Gaza som følge av at de vant seksdagarskrigen mot araberstatene rundt. Men konflikten startet lenge før dette. Den kan spores helt tilbake til 1920 tallet, og ble for alvor en del av Midtøsten da FN lanserte sin delingsplan i 1947. I tillegg vil en forklaring på konflikten ut fra okkupasjonen stille nye spørsmål; For det må nødvendigvis bety at araberne på Vestbredden og Gazastripen var i konflikt med Egypt og Jordan fra 1948 og frem til 1967. Da var det henholdsvis Egypt og Jordan som okkuperte Gazastripen og Vestbredden. Men på denne tiden var det ikke konflikt mellom Egypt, Jordan og befolkningen i de okkuperte områdene. Tvert imot var det også i denne perioden konflikt mellom Israel og araberne. Det er altså helt tydelig at det ligger mye mer i denne konflikten enn Israels kontroll av de gamle jødiske kjerneområdene Judea og Samaria.

For det andre vedtok FN resolusjon 242 i 1967. Denne resolusjonen definerer hva som skal skje med okkuperte områder etter krigen i 1967. Den sier klart at Israel skal trekke seg tilbake fra okkuperte områder. Og her stanser som regel de fleste når de skal sitere resolusjonen. Men den sier også at Israel skal trekke seg tilbake etter at en fredsavtale foreligger. Fred først, deretter tilbaketrekning. Israel ville egentlig ikke dette i 1967. De ønsket å trekke seg ut av okkuperte områder med en gang, og forhandle om fred etterpå. I forhandlingene om resolusjonen var det også flere stater som ville at Israel skulle trekke seg tilbake umiddelbart. Men dette ble nedstemt. Det er derfor helt i tråd med resolusjonen at Israel administrerer områdene før en fredsavtale er på plass. Når man da sier at Israel må trekke seg tilbake for å skape fred, snur man resolusjonen på hodet. Den sier nemlig fred først. Deretter tilbaketrekning.

For det tredje har Israel allerede trukket seg ut fra noen okkuperte områder fra 1967. I 1979 trakk Israel seg ut av Sinaihalvøya etter at de undertegnet en fredsavtale med Egypt. I 2005 trakk Israel seg helt ut fra Gazastripen. Etter dette har Gaza vært jøderent. Og i forbindelse med tilbaketrekningen fra Gaza finner vi noe interessant; da ønsket Ariel Sharon at grensen mellom Israel og Gazastripen skulle defineres som en internasjonal anerkjent grense. Det fikk han imidlertid ikke til. FN og USA sa nei. For Ariel Sharon var dette viktig av flere grunner. Mest fordi det ville gi Israel internasjonale rettigheter i konflikten, og Palestinske selvstyremyndigheter ansvar. Dersom dette ble en internasjonal grense ville FN-pakten gjelde mellom Israel og Palestina. FN pakten gjelder bare mellom stater, men så lenge Palestina ikke er en stat vil ikke FN.pakten kunne anvendes i konflikten. For Israel er dette et problem fordi artikkel 51 i FN pakten ikke gir Israel rett til å gå inn i Gaza for å forsvare seg mot rakettangrep.

Hever vi oss litt over dette scenarioet ser vi et bilde av situasjonen som ikke har vært problematisert hverken av media eller politikere her hjemme. Det er ikke uten videre en fordel for palestinerne at det etableres en stat med internasjonale grenser. Det gir nemlig palestinske selvstyremyndigheter et betydelig ansvar som det er reell tvil om de er i stand til å håndtere. Ethvert angrep på Israel fra en annen stat, her Palestina, vil ifølge FN paktens artikkel 51 utløse rett til selvforsvar. I en slik situasjon vil man ikke kunne fordømme Israel. De har samme rett til selvforsvar som alle andre stater i verden har. Men for palestinske selvstyremyndigheter er dette en enorm utfordring da ethvert angrep fra Hamas eller terrorceller vil kunne utløse forsvarsangrep fra Israel hvor Israel har folkeretten i ryggen.

I tillegg er det enkelt å forstå Israels protest mot at Palestina anerkjennes som stat av FN og andre stater, før Palestina faktisk eksisterer på kartet. For med dette får Palestina rettigheter innenfor FN systemet, men uten anerkjente grenser. De får altså rettigheter uten plikter. På bakken har de i realiteten ikke noe ansvar for egen befolkning slik alle andre stater har. For Israel er dette et stort problem. Palestina eksisterer ikke på kartet, og Israel har dermed ingen selvforsvarsrett mot en part som likevel er anerkjent av FN.

Med dette bildet av situasjonen bør politikere skifte fokus. Presset må skifte side og økes mot palestinske selvstyremyndigheter. De har både et ansvar for å komme til forhandlingsbordet, og et ansvar for å få etablert staten på kartet med internasjonalt anerkjente grenser mot sine naboland. Det er faktisk et spørsmål om de i realiteten ønsker det.

 

Ståle Halsne
Kommunestyrerepresentant for KrF i Hjelmeland Kommune

 

 

Bildet viser israelsk undercover som pågriper rebelsk palestinsk ungdom

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629