Kommentar

Jødefiendtlighet/anti-israelisme er til de grader blitt en del av den lufta vi puster i, at vi ikke merker det. I et land som skryter av sin humanitet og hukommelse gjør det at anomaliene – vanartede fenomener – tripper over hverandre: På den ene siden – Aldri glemme! og på den andre en jødefiendtlighet som man må tilbake til 30-årene for å finne maken til.

Vi befinner oss ikke i 30-årene. Forholdene i dag er annerledes. Som antydet: stor kunnskap går utmerket sammen med gammel-nye fordommer. Det er noe nytt: kunnskap fører ikke nødvendigvis til erkjennelse, kunnskap i seg selv er ingen hemning.

Det finnes ingen automatikk i at kunnskap og gode målsetninger fører til innsikt. Her står vi kanskje ved en av de viktigste tankekors akkurat nå. Holocaust-senteret på Bygdøy er ingen hindring for at jødehatet blomstrer.

Hva betyr begrepene? Hvem definerer?

Først en presisering: alle ord har i dag flere betydninger. Det anføres stadig at all kritikk av Israel slynges tilbake med stemplet «antisemittisme». Er det riktig? De som fremfører dette argumentet har kanskje et ønske om at det skulle være slik? Det vil delegitimere Israels forsvarere.

Anklagen er fiffig. Den høres plausibel ut. «Jødene har ingen god sak, derfor må de bruke av den historiske sympatikapitalen for å avverge kritikk.» Så følger to ulike begrunnelser. Den ene er: «Det er uetisk å avverge berettiget kritikk med å unnskylde seg med fortidens ugjerninger». En urett kan ikke oppveie en annen. Men et annet motiv kan være å fravriste Israel og jødene deres unike raison d’être: Man vil rett å slett annullere Holocaust som historisk-moralsk begrunnelse, som gjør Israel uangripelig.

Men dette er å gripe inn i historiens minneprosess. Holocaust er både noe som gjør Israel særegent og en byrde. Bare det at man angriper Israel for å bruke Holocaust, burde få en til å spisse ørene. Hvilket ærend er de ute i?

En annen, mørkere fortolkning er mulig: de som beklager seg over at «all» kritikk automatisk stemples som antisemittisme, kan det tenkes at de benytter samme taktikk som de kritiserer? At de bruker dette som argument for å lamme motargumenter? At de virkelig ønsker en fri bane for kritikk av Israel?

Profeter

Disse menneskene insisterer på at de ikke er antisemitter, selv om de feller dommer over Israel og jødene som får nakkehårene til å reise seg. Jostein Gaarders kronikk er det klassiske eksempel. Den gang ble det en voldsom debatt. Nå står det Gaarder-kronikker i Aftenposten ukentlig, uten at det avstedkommer noen reaksjon. Det skyldes nok både styringen av avisen, og at motkreftene er blitt overmannet og tause.

Det spesielle med den nye antisemittismen er at den er velment. Den uttrykker bekymring og omsorg for jødene. Som en kronikkforfatter skrev i Aftenposten 23. januar:

Jeg tror ikke staten Israel kan reddes, selv om man fortsetter å undertrykke og drepe palestinerne i mange år fremover.

Det er ett av kjennetegnene ved den nye antisemittismen: villigheten til å være profet og felle finale dommer over Israel og jødene. Man profeterer en historisk oppsigelse: De fikk en ny sjanse, men brukte den ikke. Nå må verdenssamfunnet gripe inn! Det er det denne kronikkforfatteren også sier: Han har mistet troen på tostatsløsningen, Israel må påtvinges en enstatsløsning, med FN-soldater.

Er det så noen vei ut av dette uføret? For noen år siden trodde jeg, som mange andre, at dersom Israel trakk seg tilbake til 1967-grensene og palestinerne og de arabiske naboland anerkjente den jødiske staten Israel og et par andre betingelser ble oppfylt, kunne man få en tostatsløsning.

Dette tror jeg ikke lenger. En eventuell palestinsk stat må selvsagt ha fri adkomst både over havet og gjennom luften. Man kan ikke, som nå, la all transport gå gjennom Israel, med fortsatt kontroll og ydmykelser. Palestinas økonomi er sterkt avhengig av eksport av jordbruksprodukter. Man kan nå bare eksportere via Israel, og palestinerne sitter igjen med bare en brøkdel av det Israel får for å eksportere dem videre. Palestinas flyplasser og Gazas havner må åpnes. Selv med den strengeste kontroll vil det være umulig å forhindre angrep på Israel, og hvis Israel da fortsetter i sitt gamle gjengjeldelsesspor vil alt fortsette som det nå har gjort i seksti år.

Flere fremtredende jøder, og også mange andre, blant dem Thomas Hylland Eriksen i Aftenposten 7. januar, ser ingen annen løsning enn en énstatsløsning, der israelere og palestinere blir tvunget til å leve sammen uten diskriminering og under oppsyn av FN-soldater og internasjonalt politi – som dessverre må bli der lenge.

Disse verdensfjerne og brutale skrivebordsløsningene er skrevet av professor emeritus i filosofi ved Universitetet i Oslo, Dagfinn Føllesdal.

Jeg aner ikke hva Føllesdals personlige forhold til jøder er. Jeg har ikke noe grunnlag for å si at han personlig har noe imot jøder. Men det er nettopp det karakteristiske ved det nye jødehatet: det er ikke personlig, men politisk. Man opererer i et klima der antijødiske holdninger er blitt selvfølgelige. Det fritar naturligvis ikke for det personlige ansvaret ved å fremme slike dødsdommer over Israel som Føllesdal gjør.

Hvordan har slike holdninger fått utvikle seg? De har vært er hele tiden, helt siden 60-årene da den nye venstresiden dukket opp. Nå har de overtatt det politiske sentrum, og mediene. Dette gjelder ikke bare Norge, men mange europeiske land. Men i Norge er det ekstra følbart fordi vi er så få, og fordi vi fremdeles opererer som stammefellesskap.

Den nye verden

Det store problemet for Føllesdal, Gaarder og Hylland Eriksen, er at det finnes en verden utenfor. Jøder er dyktige mennesker, og deres makt, innflytelse og kulturpolitiske ytelser overgår langt det Norge presterer. Nazi-Tyskland var med å legge grunnlaget for USAs suksess i det annet halvdel av det 20.århundre da det tvang jødiske intellektuelle på flukt. De fleste havnet i USA. Der har jødene etablert seg som den mest suksessrike folkegruppen, splittet i mange ulike retninger, men likevel klar over at de er jøder. De fleste av dem. Fordi USA besjeles av idealisme og tro har det jødiske samfunn fått blomstre, og man vet at Vesten er en idé, og at denne idéen går tilbake til Roma, Athen og Jerusalem.

Det betyr at man har en drivkraft og en målestokk. Man har noen orienteringspunkter som gjør at man ikke forlater virkelighetens verden og havner i fantasifostre. Det var Europas bane i det 20. århundre og forsyne meg ser det ut til at vi er på full fart ut i det samme uføre igjen.

Europeerne har ikke lenger en åndelig tro. Det har gitt seg politikken i vold: som overspente politiske idealer, som hat mot egne verdier, og en omfavnelse av nye minoriteter med en kultur som ikke fatter demokratiets verdier og idealer. Det betyr krise.

Det finnes en likhet mellom 30-årene og dagens politikk: jødehat som katalysator for politiske krefter. Hatet mot Israel fyller en funksjon. Det binder den europeiske eliten og muslimene sammen i en felles motstand. Hvorfor hyller man ellers palestinernes rett til å gjøre motstand, når det er en hyllest til Apokalypsen og et nytt Holocaust? Det er dette vanviddet som forteller en at noe er på «tok», det er en form for galskap.

Bevisstheten er skrøpelig hos meningseliten. Den halter etter. Professor i sammenlignende politikk ved Universitet i Bergen, Frank Aarebrot, er en hyggelig fyr. Velment. Forleden sa han at Israels kriger begynner å minne mer og mer om 1800-tallets koloniale straffeekspedisjoner. De vekker bare mer motstand. De styrker bare islamistene og jihadistene. Sa Aarebrot. Han var så nær sannheten, men kløyvde den på midten.

Hamas, Iran og Hizbollah gjør nettopp Israels kriger til noe helt annet enn koloniale straffeekspedisjoner. De gjør dem til kamper for å overleve. Derfor sto et samlet Israel bak krigen på Gaza. I norsk presse heter dette at fredsbevegelsen i Israel «ligger med brukket rygg». Dette er en klisje. Liksom uttrykket om at Israel beveger seg mot høyre, mot det militante høyre, og at det ikke er noen forskjell på Likud og Kadima. Ultranasjonalisten, rasisten og fascisten Avigdor Lieberman uttrykker israelernes egentlige karakter. «Vi har dem nå! Var det ikke det vi visste!»

Det disse menneskene glemmer er to ting: Hamas, Hizbollah, Iran og Syria representerer en trussel som også vi står overfor. Folk fikk sjokk da den muslimske mobben herjet Karl Johan og Oslo sentrum. De så noe de egentlig ikke trodde var mulig. De så hat. De hørte hva som ble ropt. Når Norsk PENs leder Anders Heger sier at det ikke gjør noenting om det ropes Allahu Akbar! oppover Karl Johan, bare de ikke knuser ruter! så har han ikke skjønt noen ting.

Israel og Vesten har samme fiender.

Per A. Christiansen skriver i kjent stil i Aftenposten idag at konflikten mellom jøder og palestinere er tilbake til 1948; to etniske grupper står mot hverandre og strides om samme land. Det er snedig, og falskt. Det er riktig at spørsmålet om lojalitet har dukket opp, men det er ikke som i 1948. Nå er det musikken fra den muslimske ummaen som lyder: at araberne i Israel har mer til felles med palestinerne enn sine jødiske landsmenn. Det Lieberman er et uttrykk for, er at jødene sier til sine arabiske landsmenn: dere må velge. Dere kan ikke få i pose og sekk. Vil dere leve med oss må dere være lojale.

Den samme problemstillingen står vi overfor i Europa. Muslimene i Europa må velge: de kan ikke velge lojalitet til Pakistan, ummaen og islam og tro at de skal bli akseptert som borgere på linje med de andre. Spørsmålet om fellesskap og lojalitet er kommet på dagsorden, både i Israel og Europa. Det er en symmetri som Christiansen, Føllesdal og Hylland Eriksen ikke ser eller vil se. De foretrekker å moblisere mot jødene. Derav faren for Israel, og i neste omgang: for oss.

Det underlige har skjedd, som Nick Cohen så glimrende formulerer det: vi er alle blitt som jøder. Kunsten består i å gjøre dette til noe positivt: til et forsvar for demokratiet.

Israels usikre fremtid