Kommentar

For første gang så lenge jeg kan huske har norsk antisemittisme blitt et aktuelt spørsmål. Jostein Gaarders kronikk og det at så mange støttet ham, var utløsende. Akkurat som «klassestandpunkt» var kriteriet på 70-tallet, er synet på antisemittisme idag bestemmende for hvor man står.

Debatten dreier seg om hva man legger i ordet. Noen forsøker å holde det på armlengdes avstand ved å operere med det som et klassifisert fenomen, med visse karakteristika. Arven fra nazismen er sterk: Jostein Gaarder er et godt menneske, han kan da ikke være jødehater. En representant for denne typen er Klassekampens Jon Hustad, som har intervjuet den israelske ambassadøren Miryam Shomrat, blant annet med følgende spørsmål. Hustad går for å være en dyktig journalist.

– Men for å være antisemitt må du vel ønske jødene noe vondt bare fordi de er jøder? Du vet at Gaarder ikke ønsker et nytt Holocaust som Shimon Peres mer enn antyder?

– Men hadde Gaarder forstått at dette kunne oppfattes antisemittisk, ville han trolig ikke skrevet det, dette er ikke en bevisst handling.

Det er som om man ikke våger å nærme seg fenomenet antisemittisme som historisk fenomen, men må redusere det til noen få enkle karakteristika. Det er nesten så man føler seg hensatt til den kriminelle typetegningen til Lamarck og arvereduksjonistene. Antisemitter ser ut som nazister, uttrykker seg som dem. De er ikke medlem av Norsk Forfatterforening eller har status som nasjonal kjæledegger.

Kjartan Fløgstad er ute med en ny bok, og sier at det ikke finnes noen korrelasjon mellom modernitet, utdannelse og opplysning. Tvert imot! Da tenker han på Union Carbide, og all faenskapen kapitalismen har stelt istand. Men hvorfor ikke benytte den på dagens antisemittisme-debatt?

Ut fra denne insistering på klassifisering av antisemittisme til en typus relatert til nazismen er det ikke mange som passer, bortsett fra nynazister. Men det er kanskje meningen? Slik at for eksempel antisemittismen i Midtøsten kan forklares som reaksjon på Israels okkupasjon og solidaritet med palestinerne etc.

Neste skritt er å hevde at de som bruker anklagen om antisemittisme, gjør det for å stanse ubehagelig kritikk av Israel.

En gruppe på høyrefløyen i Israel har hatt en tendens til å gjøre det. Toleransen for kritikk har vært lav. Men det gjelder slett ikke Israel som samfunn. De som hevder at all kritikk av Israel stemples som antisemittisme, farer ganske enkelt med løgn. Men i dagens klima våger man å rette denne anklagen mot avsender, og det vinner gjenklang. Derfor mener jeg Aftenpostens debattredaktør også bærer et ansvar for å ha sluppet dette grumset ut.

Det skjer noe når det slippes ut; det setter i gang en kjedereaksjon. Under karikaturstriden snakket man om at ord og bilder fløy verden rundt på sekunder. Erik Rudeng gjør det i dagens KK, og sier det pålegger oss en ytringsfrihet med ansvar.

Men ingen finner på å si at Gaarders ord flyr verden rundt og anstifter ildebrann. Bildene han bruker er ikke nye, men de har ikke vært hørt en stund i Europa, og slett ikke fra en berømt forfatter. Det mangler en sans for proporsjoner og for ordenes betydning.

Gaarders forfatterkollega Torgrim Eggen bor i New York, men er ikke blitt verdensborger av det, ser det ut til.

En vanlig norsk avvergereaksjon er å ty til det jeg kaller «literalisme», en bokstavelig, snever betydning av ordene. Da er det ikke grenser for hva som kan bortforklares.

Gaarder har uttrykt seg klønete eller upresist, forklarer Eggen i sin spalte i Journalisten.

Man blir ikke antisemitt av å stille spørsmål ved hvordan staten Israel ble opprettet, eller hvordan den ble utvidet. Det er ikke engang jødehat å trekke i tvil det offisielle antall ofre for Holocaust (Det sier mye om Israels begrepsmakt at dette i visse europeiske land er straffbart.)

Med den siste setningen, og parentesen gjør Eggen det av med seg selv. Han avslører at han ikke har peiling på hva han snakker om. Jødehat er ikke et sertifikat som deles ut etter bestemte kriterier, men den som stiller spørsmål ved antall drepte jøder er som regel ute i et ærend. Spesielt hvis de snakker om «offisielle antall», som om det var noe statlig vedtatt og som forutsetter at noe er skjult, at det finnes et uoffisielt, korrekt antall. Men coup de grace er parentesen der Eggen fører inn «Israels begrepsmakt»!

Hvis man tror det er Israels «begrepsmakt» som har gjort at enkelte land har lex Auschwitz, så aner man ingenting om oppgjøret i Tyskland og Østerrike, som har pågått i mange tiår.

Typisk nok: Når Günter Grass bekjenner at han var i Waffen SS, er det polske krav om at han må fratas æresborgerskapet av Gdansk som siteres, ikke hvor dypt dette rammer tyskerne.

Eggen blir riktig tøvete når han nevner Thomas L. Friedman som eksempel på en selvhatende jøde, på linje med Chomsky og Finkelstein.

Men norske forfattere føler de kan dure i vei, bare de har de rette meninger.

Dagbladets Forr

Gudleiv Forr skriver om «Å forstå historien». Han har vært på omvisning på Villa Grande med Odd-Bjørn Fure. Senteret åpner onsdag. Forr synes han må være hyggelig som takk, og ender opp med å skrive politisk korrekt svada. Er det å ære ofrene?

DET ER LETT Å TA munnen full når man skal beskrive dette senteret, som jo har sitt utgangspunkt i en av vår tids verste forbrytelser mot menneskeheten. Men senterets profil strekker seg ut over drapet på seks millioner jøder under 2. verdenskrig, og setter Holocaust inn i et perspektiv der jødeutryddelsen blir ett eksempel av mange på en massemordtradisjon i vår moderne historie. Slik vil senteret på Bygdøy bli unikt. Mens holocaustsentre ellers i verden primært er konsentrert om jødenes skjebne, og benytter sterkt følelsesbevegende effekter, ønsker Odd-Bjørn Fure og hans medarbeidere å legge opp til en utstillingsprofil som både appellerer til fornuft og følelser. Der f eks Holocaust-museet i Washington etterlater deg totalt følelsesmessig utslått, skal utstillingen på HL-senteret på Bygdøy egge til refleksjon, motstand og fortvilelse.

Dette er mildt sagt et dobbelt budskap. Ikke bare skal man fortelle om andre massemord enn det jødiske. Det gjøres nemlig ikke ved de fleste Holocaustsentre rundt om i verden. Her insinsueres at jødene kjører frem sin egen lidelseshistorie og skyver de andre unna. Enda grovere: Det gjøres med følelsesbevegende effekter, på en måte som etterlater besøkeren «følelsesmessig utslått». Det skriver faktisk Gudleiv Forr når han skal markere at Norge har fått et Holocaust-senter. Det kalles ambivalens. Men akkurat som Gaarder vil Forr sikkert bli fornærmet hvis noen påpeker hvor krenkende hans insinuasjoner er.

Det hadde vært interessant å vite om det er Fure eller Forr selv som har hatt denne opplevelsen i Washington.

I neste omgang skriver Forrr at Villa Grande skal gjøre noe ingen annen tilsvarende utstilling har gjort:

UTSTILLINGEN skal derfor være fundert på den siste etablerte kunnskap så langt den kan identifiseres. Her blir nok mye tekst, mer enn vi er vant til fra slike utstillinger. Her skal både den kunnskapsmessig forutsetningsløse så vel som den høyt historisk kompetente besøkende finne interessante opplysninger. Alle grupper som har vært utsatt for massemord som hverdagspolitikk er representert, selv om det norske og europeiske Holocaust står i sentrum. Den nasjonalsosialistiske utryddelsespolitikken omfattet både slavere – ikke minst sivile sovjetborgere og krigsfanger – funksjonshemmede, folk som gjorde motstand på politisk grunnlag, jehovas vitner, sigøynerne. Det hele blir plassert i en global forfølgelsestradisjon. Holocaust var ikke det første, og blir ikke det siste folkemord.

Jeg betviler sterkt at Norge har de ressurser som skal til for å skape en så unik utstilling. Det høres ut som det vanlige norske selvskrytet. Også når det gjelder folkemord skal vi være best! Her skal alle inkluderes! Jeg liker ikke terminologien til Forr: «global forfølgelsestradisjon». Det høres ut som et begrep skapt av den norske godhetsindustrien, som nå omfatter hjelpeorganisasjonene og en hel rekke menneskerettssentre. Ingen av dem kommer med kritiske synspunkter på denne industrien: NOAS får kjøre frem som om de kun er opptatt av det gode, ikke at de meler sine kake som en hvilken som helst lobbyorganisasjon.

Det er noe av dette humane, flaue, når Forr får seg til å skrive at «Holocaust ikke var det første og ikke blir det siste folkemord». Så lettvint.

Det norske senteret vil være intellektuelt krevende, som om ikke andre moderne museer er det.

Og så, på toppen av det hele, presterer Forr å takke og fremheve de som står bak, og da nevner han ved navn Bjørn Egge og Bernt Hagtvet, mens jødene avspises med «representanter for de norske jødene». Det går ikke an.

Å forstå historien