Kommentar

Jostein Gaarder har fått to støtteerklæringer idag, som hver på sin måte er interessante. Den ene er fra Kjell Olaf Jensen, leder av Norske P.E.N. Den andre er fra Islamsk Råd.

P.E.N under Kjell Olaf Jensen har holdt avstand til debatten om Europas muslimer truer ytringsfriheten. Mens han for noen år siden skrev at Vestbredden minnet om Warszawa-ghettoen. (Det samme skrev den portugisiske Nobelprisvinneren Jorge Saramago). Det kommer derfor ikke som noen stor overraskelse at Jensen støtter Gaarder. Men språket hans tyder på at det har skjedd en utvikling, eller snarere en fremadskreden degenering, for få andre har snakket om at Gaarder er blitt møtt med hat.

Men det som bokstavelig talt forferder meg (det vil si forskrekker meg, gjør meg redd), er det hat og den villskap mange møter andres oppfatninger og formuleringer med.
Noen av dem som offentliggjør sitt hat til en forfatter fordi han uttrykker sterke meninger, har selv undertegnet på International PENs charter – som er formulert nettopp for at verden skal slippe å utsettes for det man nå ser flomme over i norske aviser.
Jeg kan ikke la være å stille meg det opplagte spørsmålet: Hva er det som skiller norske skribenters uttrykte hat i dag fra det mobbhatet vi så pisket opp av islamistiske fundamentalistkretser for et halvt år siden, etter offentliggjøringen av de herostratisk berømte karikaturtegningene av profeten Muhammed – bortsett fra at volden i det ene tilfellet er verbal og i det andre tilfellet fysisk?

Hvis Jensen leser innleggene som preget av hat og villskap må det være noe fundamentalt galt med øynene hans. De må føle seg truffet på samme måte som Gaarder. Men sorry, det er deres problem. Kritikken har vært saklig.

Det kan man knapt kalle støtteerklæringen fra Islamsk Råd. Den er snarere et eksempel på manipulering av språket. Først støtte til Gaarder som våger å si fra og påpeking av alle «krefter» som er ute etter å ta ham. Så en pyntelig reservasjon om at man ikke må slå alle jøder i utlandet i hartkorn med Israels handlinger. Det lyder ikke overbevisende.

Islamsk Råd Norge har alltid vært for ytringsfrihet og støtter all opprop om rettferdighet og kritikken av staten Israel er absolutt på sin plass.

Israel er en terroriserende okkupant som bedriver terror mot uskyldige mennesker. Den arrogansen israel viser ved å trosse verdenssamfunnet, må fordømmes slik Jostein Gaarder gjør. Israel har trosset over 50 FN resolusjoner og drept over 100 00 uskylidige menn, kvinner og barn. Over fem millioner (5 000 000) mennesker er i dag flytninger på grunn av den israelske etniske rensingen som startet allerede i mai 1948.

Det er skadelig for ytringsfriheten at enhver kritikk av staten Israel og landets massemord og terror oppfattes av enkelte som antisemittisk. Vi ønsker å understreke at det er en moralsk rett å kritisere den israelske hæren og den israelske statens krigspolitikk uten at man blir beskyldt for å være antisemitt. Kritikk av en massemorder kan ikke sammenlignes med mein Kampf eller antisemittisme.

Det er trist at folk som blindt støtter staten Israel tåkelegger debatten med useriøse beskyldninger og bringer debatten ned på et lavmål. Vi kan for all del ikke leve i et land der en person ikke kan kritisere en stat som bedriver terror! Således støtter IRN Gaarder i hans opprop for rettferdighet og korrekte kritikk av Israel.

Men Gaarder og andre må fremvise forsiktighet i sitt ordvalg slik at alle jøder ikke ansvarliggjøres for Israels terrorhandlinger. IRN mener det eksisterer et klart skille mellom jøder generelt og Israel som stat, noe vi er sikre på at også Gaarder mener. IRN tror også at Gaarder ikke ønsket å angripe det jødiske folk, men er av enkelte bevisst eller ubevisst blitt grundig misforstått.

Les overskriften om igjen: Den rommer den nye islamistiske Newspeak: Islamsk Råd er for ytringsfrihet (les: hvis det er ytringer som ikke krenker), og er for rettferdighet (les: hvis vi får vår rett), og støtter kritikken av Israel (som ikke har noen rett).

Slik lyder de nye toner i kongeriket. Gaarder og Jensen fikk nok sjokk når de så hvor sterk motstanden var.

Men andre gjør jobben for dem i mellomtiden. Doktorstipendiat Bente Eggen Røislien var i Dagsnytt Atten og snakket med Sverre Tom Radøy om den israelske hær og hvor forskjellig den er fra den norske. De får drillet inn at landet betyr noe spesielt, at det har betydning for religion og kultur. Dessuten setter de sikkerhet over alt. Selv fred. Det hørtes ut som disse israelerne er noen spesielle mennesker. Og Radøy fant aldri på å spørre når det gjaldt besattheten av sikkerhet: -Kan det ha noe med erfaring å gjøre?

Det eneste positive var at Røislien fikk frem at debatten går livlig i Israel og at takhøyden er stor. Men det ble øyeblikkelig torpedert av at det samme ikke kunne sies om Israel-debatten som pågår her hjemme, dvs. Gaarders kritikere senker takhøyden.

Et annet eksempel er såkalt Midtøsten-forsker Are Hovdenakk, som også inntar dommerrollen:

Midtøsten-ekspert Are Hovdenak ved Institutt for fredsforskning (Prio) sier at Israel selv må ta noe av ansvaret for at jødiske symboler blir brukt mot dem.
– Israel har bevisst brukt Davidstjernen og andre jødiske symboler som nasjonale symboler for å rettferdiggjøre sin politikk, og har som strategi å representere verdens jøder. Israelske politiske ledere uttaler seg ofte på vegne av verdens jøder, og man ser på Israel som en stat for verdens jøder. Derfor burde det ikke være overraskende at noen bruker den samme retorikken i kritikk av Israel. Israel må selv ta en del av ansvaret for sammenblandingen av religion og politikk, sier Hovdenak til Aftenposten.no.

Hovdenak tror ikke Gaarders kronikk vil få store konsekvenser for forholdet mellom Norge og Israel. Han presiserer at det er viktig å skille mellom politikk og religion.

Hvis man vet så lite om Israel og israelere bør man gå stillere i døren. Eller er det slik at bruk av nasjonale symboler, som Davidstjernen, er suspekt fordi det er jøder? Slik kan det virke og det er dypt sårende og arrogant.