Kommentar

Det er flere gode innlegg i Gaarder-debatten, så gode at Gaarder selv og hans sekundanter skriker opp om hat og aggresjon, forsøker på sensur og bokbrenning. Det tyder på en dårlig sak.

Kritikerne er klart i overvekt i trykte medier, mens tilhengerne dominerer på nettet, ifølge Aftenpostens redaksjonssjef Frank Gander. Det er en interessant opplysning. Dannelsen befinner seg i gutenbergalderen, mens nettet flommer over av følelser. Anne B. Ragdes sleivspark om å flytte Israel til Nevada er et eksempel.

De fleste tar for seg Gaarder. Mens det som mangler er en debatt om sammenhengen. Gaarder er jo vitterlig ikke alene med disse tankene.

Herman Willis kommenterer nettopp det på kronikkplass i VG:

Dagbladets faste tegner, Finn Graff, hadde ved sin demente karikatur av Israels statsminister Ehud Olmert gått opp løypa her, godt hjulpet av Pressens Faglige Utvalg, som var lynkjapt ute med sin forhåndsfrikjennelse. Spørsmålet blir: Var det disse strømningene i tiden Gaarders følslomme kunstnersinn hadde fanget opp? Denne fine vibreringen i verdensaltet som fortalte ham at han omsider kunne komme ut av skapet og fortelle hva han innerst inne har ment i alle år?

Blekket var knapt tørt før PFU-sekretariatet varslet at de ville innstille på at klagen på Graff ble avvist. Like kjapp er Likestillings- og diskrimineringsombudet Beate Gangås som i Dagbladet idag sier at hun på eget initiativ har sett på Gaarders kronikk.

-Kronikken er nok på grensen til hva man kan tåle, men vi oppfatter den ikke som et rasistisk angrep eller som et angrep på jødene som etnisk gruppe. Vi ser ingen grunn til å anmelde forholdet, sier Beate Gangås.

Setningen er inkonsistent. Hvis Gangås hadde nøyd seg med å si at artikkelen er på grensen til hva man kan tåle, hadde det vært et klart signal, men hun diskvalifiserer det i neste ledd. Og bekrefter det som later til å være budskapet hos det hvite, politisk korrekte Norge: Jøder har ingen krav på spesialbeskyttelse, det er reservert muslimer.

Tidligere justisminister Odd Einar Dørum synes det er fælt at jøder ikke kan gå med sine symboler på gaten, enten det er kippa eller Davidstjerne. Han roser Aftenposten for å ta avstand fra skjending av gravplasser.

Det er merkelig at det bare er slik utvendig hærverk som blir påtalt og fordømt. Det er den alminnelige negative fremstilling i hverdagen som er alvorlig: Kort sagt: Hva skal vi med Jostein Gaarder når vi har Per A. Christiansen, Odd Karsten Tveit, Lars Sigurd Sunnå og NRK Dagsnytt, Hilde Henriksen Waage og Nils Butenschøn?

Det er disse og redaktørene deres som bør se seg selv i speilet.

Det er merkelig at det bare er når Muhammed-tegningene provoserer muslimer at ekspertene begynner å belære oss om at vi lever i en global verden. Words travel fast. Men når det gjelder deres egen ensidige og vulgærmoralistiske dekning av Israel og USA, er de helt blanke. Det ville ikke ramle dem inn å se noen sammenheng mellom f.eks. antisemittiske utfall fra muslimer i Europa/Norge og deres egen dekning av f.eks. Israel og Bush.

Men her er loven om aksjon/reaksjon åpenbart den samme for alle. I en global verden er vi alle ansvarlig for våre handliinger. Redaksjoner og journalister kan ikke skjule seg bak sin profesjonelle rolle.

Men her viser makta seg: Norske etablerte medier slutter rekkene når noen forsøker å angripe deres uskyld.

Høyres ledelse under Erna Solberg illustrerte denne tafatte, selvgode selvforståelsen da hun på Dagsrevyen igår sa at Siv Jensens og FrPs sterke Israel-støtte diskvalifiserte dem fra regjeringssamarbeid. Solberg viste til at en regjering må styre på vegne av flertallet, ikke på tvers av det i en så sentral sak. Det virket som et håndslag til den moderate, nei, nå må de gi seg-linja, som ikke tar standpunkt. Høyre er da ingen syklubb. Høyre er blitt helt utydelig i sikkerhetspolitikken og FrP løper av gårde med sakene.

Man får en følelse av «Verden av igår». Det er ingenting som gjør inntrykk på Høyre. Enten det er valgnederlag eller elendige galluper. De mangler totalt føling med grasrota.

Høyre symboliserer at det er tomt i norsk sentrum. Lederne har abdisert, og verdiene er blitt tomme ord. Vakuumet fylles av andre, og Gaarders kronikk er i så måte en prøveballong.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også