Kommentar

Fasit etter denne Gaza-krigen er en helt annen enn den Aftenposten oppsummerer med sitt bilde av en israelsk soldat og tallrekken: 1.777 drepte palestinere versus 67 drepte israelere, 9.370 sårede palestinere vs. 1.500 israelere. 900 ødelagte hus, 95 FN-bygninger rammet. 3000 avfyrte Hamas-raketter og 40 ødelagte tunneler.

Ville noen laget en lignende oppstilling etter D-dagen: Var det verdt det? Alle de drepte unge mennene? Alle de drepte sivile og bombede byene?

Aftenpostens Jørgen Lohne kommer i forbifarten med en tankevekkende kommentar på side 2: Det er IDF, den israelske hæren, som gjør rapporteringen fra Gaza mulig. Under krigen i 2008/09 nektet man internasjonal presse adgang. Den gang sto journalistene på israelsk side og raste mot Israel. I 2012 endret Israel politikk og slapp pressen inn, vel vitende om hva dekningen kom til å bli.

Denne gang var det enda et hakk verre enn sist. For første gang tangerer dekningen islamistenes utilslørte jødehat. Det finnes ingen brannmur mellom dem.

Europa var denne gang et sideshow til Gaza. Når lyden av «død over jødene» og «gass jødene» gir ekko i europeiske storbyer, blir det lagt merke til av flere, også de som ikke sier det høyt.

Hva betyr dette for den fredelige sameksistens i Europa? Skal Europa måtte velge mellom jøder og muslimer? Det er et valg europeiske ledere rygger tilbake for, og i stedet går de opp i eid-feiringer og forsikrer muslimene om at de ikke må føle seg truffet av terroradvarslene. Når selvoppnevnte ledere som i Stavanger ber samfunnet slutte å bruke ordet islamist negativt, blir både Stavanger Aftenblad og ordføreren taus.

Stavanger Aftenblads profilerte kommentator Sven Egil Omdal velger heller å kritiserer den danske programlederen Martin Krasnik for hans direkte konfrontasjon med Mads Gilbert:

Omdahl

Det er litt av en parallell. Den er i samme gate som de som føler at de må trekke nazismen og Hitler inn i enhver sammenheng som har med israelsk brutalitet å gjøre. Som Tyrkias Recep Tayyip Erdogan systematisk gjør.

Omdal, tidligere leder av Norsk Journalistlag, er i samme klasse som islamistene.

Det har vært en grunnleggende erfaring under denne Gaza-krigen. Det vi før har sett som tendenser er blitt manifest: Alliansen mellom en bestemt del av den politiske eliten og islamistene.

Akkurat som blant muslimer: Det er hardcore-folkene som leder an og de andre dilter etter. I Norge er de riktig mange og de sitter strategisk til i mediene. De fleste er menn og det er en heavy dose machismo i Omdal og Gilberts opptreden, liksom det er blant islamistene.

Det er viktig å være klar over forskjellen på hardcore-gutta og dilterne.

Gilbert, Morten Strøksnes, Omdal, Gule, Odd Karsten Tveit, Wold m.fl. ordlegger seg på en måte som krever action: Nå må noen gjøre noe med dette landet!

Det er langt herfra til Per Kristian Haugen og Ola Storeng som beklager seg. Men sistnevnte tør ikke utfordre sine kolleger. Det skjer ikke, selv ikke når kolleger beveger seg inn i antisemittisk terreng.

Det gjorde denne krigen helt spesiell, som europeer.

Den taushet og fortielse vi gjenfinner i dekningen av Midtøsten, gjenspeiler seg i maktforholdene i vår egen andedam, som ikke lenger er noen andedam, men del av et større vannsystem. For første gang kunne vi merke at Midtøsten er rykket mye nærmere.

Det moralske opprør Sidsel Wold forsøker å mobilisere er et ekko av Vietnam-protestene. Men Vietcong truet aldri Norge. Det gjør Hamas’ åndsfrender og NRK vil ikke snakke om det.

I stedet for åpenhet, velger pressen ikke å snakke om det folk virkelig er opptatt av; trusselen mot vårt eget samfunn.

Mellom den voldsomme Gaza-dekningen og trusselen mot Norge, finnes et stort hvitt felt. Dette har folk begynt å fylle ut selv.

Da taper mediene troverdighet.

Fortielse

De bryter elementære etiske regler i sin dekning. Pressen opererer i et område styrt av en islamistbevegelse. Folk tør ikke uttrykke seg. Denne undertrykkelsen hører vi lite om.

Når pressen tier om israelsk åpenhet og islamistisk undertrykkelse undergraver den sakte med sikkert sin egen moralske kapital.

Det skjer ifølge Lohne fra femstjerners hoteller der aircondition-anlegget aldri svikter og der maten er av internasjonal klasse. For den som vil shoppe selv er det bare å gå i supermarkedene. Lohne ville ta bilder av utvalget :

«Hei ingen bilder», skrek en butikkeier da han så kameraene mine. «Hvis du viser det vi har her, er det ingen som vil tro at vi er under blokade.»

Lohne forteller at journalistene føler seg sikre. Israelerne vet hvor de er. De vet altså hva de bomber. Men det fører til et annet spørsmål: Siden det er såpass høy faktor av collateral damage – dvs drepte sivile må det enten bero på at de Israel vil ramme skjuler seg blant sivile, eller det må bero på bevisst handling.

Mads Gilbert hevder det siste, han sier sogar at det «grenser til folkemord». Representanter for Den norske Kirke, anført av Hamar-bisp Solveig Fiske støtter et opprop fra palestinske kvinner om vil ha Israel gransket for folkemord.

Her er det noe elementært som mangler: Hvor mange tonn bomber har Israel sluppet over Gaza disse 29 dagene? En betydelig mengde. Hvis Gilbert og kirken har rett i påstanden om «bevisst» å sikte på sivile, burde ikke tapstallene vært langt høyere?

Eller er svaret det som Israel selv hevder: De drepte er de sivile som Hamas-folkene velger å omgi seg med. Det gir dem «good copy» med internasjonal presse til stede.

Det er Israel som gjør det mulig for dem å være der.

Israel er villig til å spille på internasjonale mediers premisser. Det får dårlig presse in return. Israelerne gjør dette med åpne øyne, men de er ikke villig til å overgi seg.

En helt annen krig

Løfter man blikket og ser ut over Israels grenser ser man hva en slik mengde «ordnance» – sprengstoff – ville utrettet. Der brukes bombene bevisst mot sivile. I Syria lager man endog tønner med bomber som veltes ut av helikoptre. De er fulle av spikre for å drepe flest mulig. Det er regjeringen som kaster slike bomber i hodene på egen befolkning. Slik er dagens Midtøsten. ISIS har lagt ytterligere en dimensjon til volden, og Hamas er del av samme skala.

Derfor er fasit for denne krigen noe helt annet en Aftenpostens oppstilling gir inntrykk av:  Tapstallene er én ting. Hvis Israel bevisst gikk etter sivile ville det være langt flere enn 1777 drepte. Men det viktigste er maktkonstellasjonen, hvem som er fiende og hvem som er venn.

PA-styret er «bare» korrupt. Hamas er noe annet. Et regime som velger å bruke sement – anslagsvis 800 tonn – til tunneler i stedet for hus, og raketter i stedet for helse og skole – har ikke krav på den sympatien norske medier øser ut over dem. Sympatien klinger skjærende falskt og stadig flere hører det.

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også