Kommentar

Sven Egil Omdal skriver at journalister som Sidsel Wold vinner over Israel ved å være til stede i Gaza og fortelle og vise resultatet av krigføringen. Han påstår at det har inntrådt et stemningsskifte.

Opinionen har beveget seg markant, og det er delvis hennes fortjeneste. Det er ikke lenger så mange som er enig med Lindgren når han hevder at palestinerne aldri har hatt noe land. I løpet av de siste ti årene har det inntrådt et merkbart stemningsskifte både i Norge og andre land hvor det tidligere var stor sympati for Israels syn.

Det er ikke mitt inntrykk. Men hvis man forveksler volum med opinion, kan man få et slikt inntrykk. Det er en feiloppfatning. Redaksjonene har økt volumet hver gang Israel går til aksjon.

Men borgerne har da ikke vært døve i mellomtiden? De har fått med seg hva som skjer i Syria og Irak.

Når mediene blåser opp hva Israel gjør og mobiliserer den store indignasjonen på vegne av hele verdenssamfunnet, tror da virkelig Omdal at borgerne har glemt dette?

Når mediene i samlet flokk kverner på proporsjonalitet, tror han virkelig at ikke borgerne er i stand til å måle norske medier med den samme målestokk som de anvender på Israel? Hvor er indignasjonen over borgerkrigen i Syria og jihadistenes slakterier? Hvor er indignasjonen over forfølgelsen og nedslaktingen av kristne?

Folk har fått med seg at det skjer forferdelige ting i Midtøsten som setter Israels angrep på Gaza fullstendig i skyggen.

Når de ser bilder av Hamas-krigere med sine svarte drakter og masker, er det ikke akkurat sympati som vekkes. De ligner slående krigerne som opererer i Syria og Irak. Borgerne føler sympati med alle sivile som rammes, men lurer på hvorfor ikke Sidsel Wold snakker mer om Hamas og deres ansvar. De er da myndigheter. Man leker ikke krig.

Men slik høres det ut på alderstegne venstresosialister. Folkeretten er noe man kan vifte med som en tryllestav.

Hva slags styre er det Hamas har stått for de siste åtte årene? Det hører vi svært lite om fra Omdal og Sidsel Wold.

Den samme anmassende empatien begynte med 68’erne under Vietnam-krigen. Det ble en pådyttet empati. Middelet var å blåse opp menneskelig lidelse. Men mennesker liker ikke å bli pådyttet hva de skal føle.

Det er noe av problemet med hele det nye følelsesregimet; folk liker ikke å bli fortalt hverken hva de skal mene eller hva de skal føle.

Omdal og Wold merker ikke at de bruker sin empati kun den ene veien. Det finnes ikke empati for Israel og israelerne. I høyden noen høflighetsfraser for syns skyld. Derimot finnes det mye forakt.

Denne mangelen på empati for den ene parten får også folk til å bli skeptiske. Hvordan kan man være empatisk bare den ene veien?

– Men, svarer Omdahl og Wold, – det er bare palestinere som blir drept. Hvor er de israelske tapstallene?

Et samlet Medie-Norge hamrer og hamrer inn at israelerne bare er påført noen skrammer sammenlignet med palestinernes tap.

Kampanjen er en slags utpressing av borgernes samvittighet. Den er så voldsom at det ikke skal være mulig å tenke andre tanker.

Men det gjør andre lands borgere og myndigheter.

Egypt har vendt Hamas ryggen. Det hører vi svært lite om i norske medier. Ved forrige krig hadde Brorskapet makten i Egypt. Da kunne Hamas triumfere. Denne gang står de med ryggen mot veggen. Likevel utløser de ragnarok over folks hoder.

Omdal representerer radikaliseringen som er skjedd med norske journalister. Omdal hyller Wolds mangel på balanse som et tegn på at hun driver god journalistikk.

Omdal hyller Wold for å vise at det ikke finnes noen symmetri mellom Israel og Hamas.

Vi vet at det finnes en militær asymmetri: Israel er knusende overlegen.

Omdal bruker dette som utgångspunkt for å rettferdiggjøre en moralsk asymmetri:

Men endringen skyldes også at stadig flere journalister har innsett at framstillingen av konflikten mellom Israel og palestinerne som et oppgjør der begge parter har likt ansvar, er å gjøre vold mot journalistikken.

Men hvorfor skulle ikke Hamas som myndighet ha samme ansvar som Israel, ansvar overfor sitt folk og nabolandene?

Israel leverer strøm og vann til en enklave som daglig beskyter dets befolkning. Det hører vi ikke noe om.

Går Omdal inn for samme uansvarlighet som det internasjonale samfunn har gjort seg skyldig i ved å øse ut penger til Gaza og Vestbredden i årtier, uten å stille noen krav til gjengjeld?

Vi hører mye om milliardene USA gir til Israel, men lite om de enorme summene USA, EU og Norge hvert år pøser inn på palestinsk side.

Det er uansvarlighet i praksis.

Men når det kommer til militære angrep, er ikke uansvarlighet en option. Når man sender raketter, får det konsekvenser.

Men ikke ifølge Omdal. Han går inn for at Tel Aviv og Gaza måles ulikt.

 Men det er ikke nøytralt å veie folkeretten og brudd på folkeretten likt, det er en falsk balanse å sammenlikne Gaza med Tel Aviv.

Ved nærmere ettertanke må jeg si dette er ganske sjokkerende tanker. Les setningen en gang til: «Det er ikke nøytralt å veie folkeretten og brudd på folkeretten likt, det er en falsk balanse å sammenlikne Gaza med Tel Aviv».

Lidelser skal veies opp mot hverandre? Dette er altså konsekvensen av Medie-Norges krav om proporsjonalitet? At israelske lidelser skal veies lavere pga. Israels militære overlegenhet og bruken av denne, og at Hamas tilsvarende er unnskyldt både for rakettregnet mot Israel og for å bruke befolkningen som skjold.

Her går Omdal over en grense. Men han merker det kanskje ikke selv?

Å brennemerke israelere på denne måten, som noen som fortjener å få sine lidelser gradert lavere enn palestinere, hadde jeg ærlig talt trodd at en erfaren journalist ville være forsiktig med.

Spesielt når han så tydelig har valgt side for en part som åpent har erklært sitt ønske å utslette Israel.

Logikken i Omdals og Wolds tankegang er at de fungerer som forsvarere av Hamas, og de forsøker å rettferdiggjøre det med folkeretten, men det er faktisk deres eget valg.

Men ikke alle har like stor sympati for Hamas. Grunnen til at Egypt har vendt dem ryggen, er at egypterne fikk smake samme medisin som palestinerne i Gaza. Halvannet år med Brorskapet var nok.

Palestinerne i Gaza sitter ikke bare i et fengsel omringet av Israel, slik Omdal og Wold liker å fremstille det. De er like mye omringet av sine egne fanatiske islamister. Dette opplagte faktum nevner hverken Wold eller hennes kolleger. De snakker kun om israelerne.

Heldigvis eier ikke norske journalister ordene. Ord som empati og proporsjonalitet gjelder også dem selv, men de har ikke forstått det. Aktivister forstår ikke gjensidighet.

 

http://www.aftenbladet.no/meninger/omdal/Sidsel-Wolds-viktige-men-3462863.html?product_id=DI&duration=01#.U8TLz1aUfQJ

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også