Kommentar

Reaksjonen på utenriksminister Jonas Gahr Støres brev til sine israelske og amerikanske kolleger demonstrerer for all verden at store deler av den dannede eliten i Norge – innen medier, akademia, og kultur – har et forhold til Israel som er emosjonelt drevet på en måte som vekker ubehagelige assosiasjoner.

Hvor mange de er, er vanskelig å si. Men det er et faktum at nesten samtlige som uttaler seg om Midtøsten tilhører den anti-israelske fløy. Til og med Harald Stanghelle lefler idag med dem som reagerer på Støres brev.

Det finnes sikkert de som har et mer nyansert syn. Men de uttaler seg aldri. I et så følsomt spørsmål påtar de seg dermed et stort ansvar. Jeg tenker på forfattere, journalister og akademikere, som ellers rykker ut. Når det gjelder Israel er de tause.

Men folket har større vett. Det bekrefter meningsmålinger. I en måling gjort av InFact for VG sier 54,7 prosent at tilliten til Kristin Halvorsen er svekket, mens bare 6 prosent sier den er økt. 32,8 prosent har uforandret syn.

Et flertall er også mot boikott av Israel: 56 prosent vil ikke ha boikott. Bare 19 prosent vil.

Dette må nok ha kommet bakpå venstresiden. De har hele tiden snakket om at de har folk med seg i denne saken. Nå fikk den taper-stemplet. Hva kan det komme av? Sharons sykdom kan ikke være hele forklaringen.

Folk flest danner sine inntrykk ut fra «signaler» de fanger opp, fra TV-nyhetene og avisene. De fleste har ikke tid til å følge godt med, men de får med seg de store linjene.

Der den «progressive» eliten blir indignerte over israelernes hevnangrep eller sikkerhetsgjerdet, ser folk også selvmordbombernes herjinger, og kaoset på palestinsk side. De har også fått med seg at «hauken» Sharon, som norske aviser må omtale ham som, trosset sitt eget parti og trakk Israel ut av Gaza. Kanskje de også har fått med seg at Sharon gikk inn for en tostatsløsning.

Seere og lyttere har i alle år fått høre om hvor fastlåst situasjonen er. Jeg vet ikke hvor mange ganger Jan Petersen sa at partene sto på randen av avgrunnen. Eller hvor mange selvmordsaksjoner Thorbjørn Jagland fordømte.

Nå har det plutselig skjedd noe. Og den som har skapt bevegelse er Sharon. Ikke med våpenmakt. Men med fredlige midler.

Avslørende

Men den «progressive», politisk korrekte eliten har ikke fått med seg noe av dette. Den fortsetter å hamre og hamre.

Halvorsen utspill, og nå reaksjonene på reaksjonen, avslører noe meget alvorlig ved dagens Norge: At antiisraelske holdninger er så inngrodd og emosjonelt ladet at man er uimottagelig for fakta, dvs. historiske hendelser.

For et par måneder siden ble det rapportert at et av Emiratene skulle bekoste nytt overbygd stadion for det eneste blandede jødisk-palestinske fotballaget i Israel som spiller i 1. divisjon. Det var en «glad-melding». Handelen mellom Emiratene og Israel går også for fullt.

Den politisk korrekte eliten har identifikasjon med the underdog som første bud. Det er blitt vårt nye evangelium. At the underdog kan være en bølle eller ha usympatiske trekk, velger man å se bort fra.

Det har vært en av de store lærdommene i Irak. Det er ikke blitt den store protestbevegelsen mot «okkupasjonen» som man trodde, fordi «motstanden» er så brutal. Det lar seg simpelthen ikke gjøre å mobilisere folk til støtte for grupper som sprenger begravelsesfølger og bedende i moskeer.

Den politiske korrekte eliten løser dette ved å se selvmordsbomberne som en «reaksjon» på okkupasjonen. De støtter dem ikke, men har forklaringen klar. Dermed har de nøytralisert et moralsk dilemma. Det er ikke deres bord lenger. Samme holdning har man brukt overfor palestinernes metoder.

Som RVs Thorstein Dahle sa i et valgkampprogram. Han sa Norge skulle trekke seg ut av Afghanistan. -Men hvem skal så gjøre jobben, spurte Anders Magnus. -Det får andre gjøre, svarte Dahle.

Verden overlates til andre. Norge kan konsentrere seg om moralen.

Den andre faktoren som har svingt opinionen siden våren 2001, da re-okkupasjonen av selvstyreområder på Vestbredden sendte Israels renomme til bunns, er internasjonal terror.

Folk er ikke dumme. Det de har sett utspille seg i Tel Aviv og Jerusalem, skjedde så på T-banen i London. De vet også hvem som gjorde det. Israels problem med palestinerne og deres dyrking av voldskultur fremstår plutselig ikke som så fjernt.

Opptøyene i Frankrike demonstrerte også hvem som er «problemet». Det er ikke Israel. Israel befinner seg på den riktige siden. De står for trygghet og orden. «De andre» står for kaos og vold.

Styrkingen av Hamas gjør ikke akkurat noe for å svekke inntrykket av i hvilken retning palestinerne går.

Alt dette er faktorer som bidrar til å forme det som kalles internasjonal opinion. Den har også registrert at Condoleezza Rice er en særdeles sympatisk utenriksminister, som viser fleksibilitet også politisk. Det var hun som personlig sørget for at grensen mellom Gaza og Egypt ble åpnet ved Rafah.

Ingenting av dette ser norske lederskribenter og kommentatorer ut til å ha fått med seg.

Dagbladet utmerker seg i negativ retning:

I støyen og iveren etter å bøte på skaden, har også sakens kjerne – Norges forhold til dagens Israel – kommet fullstendig i bakgrunnen. Vi står overfor et israelsk samfunn der den gamle hauken Ariel Sharon, som nå ligger i koma, er blitt til sentrumspolitiker. Ikke fordi Sharon har endret seg, men fordi Israel er gått i skarp religiøs og nasjonalistisk retning. Forakten for FN-resolusjoner og folkeretten er total. Palestinsk land annekteres med enkle pennestrøk. Antallet folkerettsstridige israelske bosettere på Vestbredden og i Jerusalem er kommet opp i 240 000 – hele 130 000 flere enn da Rabin tok Arafats hånd i 1993.

Dette er ikke en seriøs avis verdig. Tilbaketrekningen fra Gaza skyldes at Israel er gått i «skarp religiøs og nasjonalistisk retning»! «Forakten for folkeretten er total»!

Vokabularet er interessant, de store ordene og indignasjonen kjenner nesten ingen grenser når det gjelder Israel. Man ville aldri funnet på å skrive noe lignende om Syria. Man gjorde det heller ikke om Saddam, men ville gjerne henge 500.000 døde barn rundt halsen på Madeleine Albright.

I Jonas Gahr Støre har Norge fått en utenriksminister av internasjonal klasse. Derfor kan han skrive «Dear Condi». Han er hennes likemann.

At Bjørn Nilsen bare kan velte ut av seg edder og galle, og «fraber seg» at Norges utenriksminister kaller henne for «dear Condi», er til å leve med. Men at redaktøren av Dagsavisen, Carsten Bleness, kan skrive at Gahr Støre er en puddel som «logrer» og ydmyker seg selv for Shalom og Rice, er verre.

Bleness var som kjent London-korrespondent for Aftenposten en periode. Nå avslører han sitt gangsyn og sin enkle, for ikke å si infantile, retorikk. At lederskribenter kaller en norsk utenriksminister «en logrende hund for verdens supermakt», sier sitt. Det er samme ord og uttrykk som Zarqawi bruker i sine bulletiner fra Irak.

Denne utskjellende, stemplende retorikken er noe av det verste ved arven fra Marx og Lenin. Nå deler de den med Apokalypsens riddere i Mesopotamia.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også